Danmarks historie
Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Danmarks historie er fortellingen om en rekke begivenheter som fører fram til dagens Danmark. Emnet er utømmelig ved at det stadig oppdages nye kilder i form av monumenter, funn, utgravninger, skrevne kilder og annet, foruten at man også ser nye fortolkningsmuligheter det som allerede har vært kjent. Historien må stadig gjenoppdages. På denne bakgrunn er det avgjørende å skjelne mellom det vesentlige og det uvesentlige.
Innhold |
[rediger] Forhistorie
Danmark er i utgangspunktet gammel kalkhavbunn som ble dekket av morene fra flere kilometer norske fjell etter siste istid. Landet har hevet seg kraftig etter det. Kalkfjellet stikker opp noen steder, og bidrar ellers til at dansk grunnvann er hardt. Over dette har det dannet seg jord etter kompostering av planterester fra de rundt siste 10 000 årene. Vind og jordbruk har forflyttet matjorden slik at det er tynne jordlag i hedeområdene og tykkere i forsenkninger i terrenget. Samlet sett er jordlaget tynt, og betingelsene for jordbruk har alltid vært på kanten av det marginale i større områder.
Mot Nordsjøen har landet vært preget av at hav og vind dels har bygd opp og dels revet ned terrenget. Flygesand med lav næringsverdi har lagt seg innover i landet, mens det lille som ble dannet av matjord fra planterester og annet føk ennå lengre avgårde. Etterhvert ble skog mere utbredt og jord og sand ble holdt på plass. Jordsmonnet forble tynt, og lyngheilandskap (hede) finnes fortsatt på utsatte steder. Østover i landet var det lunere og jordbruket kunne blomstre.
Danmarks historie begynner da de første jegere og samlere kom til Danmark i eldre steinalder. Blant historikere er det mest vanlig å la historien starte på det tidspunkt hvor der finnes skrevne kilder. Før den tid var det et langt tidsrom uten skrevne vitnesbyrd som kalles forhistorien.
[rediger] Steinalder
Allerede for mer enn 100 000 år siden levde det mennesker i det som i dag er Danmark, men de ble fortrengt under påfølgende istider. Først da isen trakk seg tilbake for rundt 12 800 år siden ble det dannet en vedvarende befolkning i landet. Disse menneskene levde som jegere, fiskere og samlere. Tilsynelatende har mulighetene for å skaffe seg føde gjort det vanlig å veksle mellom sommerboliger inne i landet og vinterkolonier ute ved kysten.
Egentlig landbruk kjennes først fra rundt 3000 f.Kr. hvor man levde av små svijordbruk (svedjebruk) ved små rydninger i skogen inntil jorda ble utarmet. Ettersom befolkningen ikke var særlig tallrik kunne man bare forlate et område og flytte til en ny rydning mens jordens fruktbarhet ble gjenopprettet på det gamle stedet. Det betydde at naturlig skog fikk tid til å bli gjenetablert ved naturlig spredning. Belastningen på naturressursene ble derfor ganske ubetydelig. Maglemosekulturen som det er funnet spor av i arkeologiske utgravinger, er fra denne perioden.
[rediger] Bronsealderen
I bronsealderen ses de første tegn på en lagdeling av samfunnet med en markant sosial ulikhet. Det er tydelig at det var de rikeste i samfunnet som ble begravd i kunstige gravhauger på de mest synlige steder i landskapet. Bronsealderen kjenner vi som en kultur som er preget av rike gravgaver i tallrike gravhauger. Den større befolkningstettheten medførte et økt press på naturressursene. Det milde klimaet og de store arealer med ryddet skog betydde likevel at man kunne brødfø alle.
Blant bronsealderfunn er det kunstferdige gjenstander med religiøse motiver, eksempelvis Solvognen, og musikkinstrumenter som lurer. Tilsynelatende ble noen drept og nedsenket i små innlandsvann og myrer som straff for noe eller ved religiøs ofring. De velbevarte lik som kalles for myrfunn (dansk «mosefund») er i dag verdifulle kilder til kunnskap om dagliglivet i bronsealderens Danmark.
[rediger] Keltisk jernalder
I løpet av de såkalte «keltiske» og «førromerske» jernalderperiodene ble klimaet betydelig mer kjølig og fuktig. Det ble da mer vanskelig å brødfø den samme mengde mennesker med de daværende landbruksmetoder. Utarmingen av de lette jordområder i Vest-Danmark forvandlet åkerlandet til heder. Det førte til oppbrytning og folkevandringer, noe som igjen medførte kulturutvekslinger. Jordbruket endret seg til at man benyttet den moldrike jorda til dyrking og brukte de mer sandholdige områdene til husdyrhold, noe som ga bedre utbytte. Det førte til overdrev (spesifikk dansk biotop, lik med norsk utmarksbeite) til gressing og løvenger (med vintergrønne vekster) til vinterfôr. Dermed gjenoppsto de vedvarende lysåpne naturtyper for første gang siden istiden.
Perioden kalles «keltisk» fordi gravgaver og andre etterlatenskaper er tydelig påvirket av de store keltiske kulturer i Mellom-Europa (Hallstatt-kulturen og La Tène-kulturen). Det ses blant annet på de mange spiralornamenteringer og av de stilisert, slyngete figurer på redskaper og våpen.
[rediger] Romersk jernalder
Selv om de romerske provinsene lå langt mot sør eksisterte det handelsveger som førte varer til Danmark og de rikeste i landet kunne bruke kostbare, romerske produkter som servise, gryter, lamper og våpen. Fra nedgravde skatter vet man at romerske mynter var høyt verdsatt, stundom brukt som smykker, og senere etterlignet man preget mynter selv. Rav var et av de produktene som landet selv eksporterte.
Det skjer en massiv endring i midten av perioden, rundt 200 e. Kr., omtrent samtidig med at de eldste runeinnskrifter blir hogd i stein, hvor det skjer en tilbakegang i veveteknikken og leirtøy skifter fra å være utsmykket ovnbrente til å bli grovt hjemmelagd bålbrente. Samtidig blir nye dyr introdusert i husholdningen; blant annet huskatten og høns. Man tar i bruk dreiekvern og husbygningene endres slik at vektstolpene står i veggen og ikke som tidligere utenfor veggen. Endringene skjer sannsynligvis på grunn av kulturpåvirkning fra sør. Man antar at også daner har tjenestgjort som soldater i den romerske hær sammen med andre germanere.
Den dyrkbare jorda blir fortsatt utpint og det skaper igjen et befolkningsoverskudd som utløste nye folkevandringer. Sammen med andre germanske stammer søker også danske grupper sørover mot rikdommene i de romerske provinsene i Gallia.
[rediger] Germansk jernalder og danene
I tiden før år 400 oppsto de eldste landsbynavnene i Danmark, de navn som ender på –ing(e), –um, –lev og –løse, og fra da av må jorda ha vært dyrket i tovangsbruk eller trevangsbruk, det vil på norsk si vekselbruk som innebærer en hvileperiode for jorden mellom dyrkning av nyttevekster. Landskapet endret seg igjen slik at utnyttelsen av naturen skapte nye, åpne naturtyper: åkerland og enger.
Et aggressivt press østfra av hunerne utløste nye flytninger av mennesker. Hele folkegrupper dro på vandring, ofte med Romerriket som mål, både for å søke den antatte tryggheten innenfor og for Romerrikets rikdommer. Også i de germanske kjerneområdene i sørlige Norden (Danmark og sørlige Sverige) og Nord-Tyskland skjedde det befolkningsforskyvninger. Det er flere bevis på at folk i nord fra Norge og nordøst fra Sverige dro på plyndringstokter eller erobringstokter mot danske områder, se Illerupfunnet.
Fra skriftlige kilder fra noe senere kan man få inntrykk av at danene (latin: dani; gresk: danoi) bodde opprinnelig i et område i det sydlige Sverige, antagelig Skåne og omliggende områder, og derfra kom inn i Sjælland og muligens i sørlige Jylland. Danmark fikk sitt navn av germanske folkeslag som kalte landet for Dane-mark (= «Danenes gressmark»). Landet har neppe vært samlet i lengre tid av gangen, og man regner med at det vært minst to kongedømmer: danenes rike med kongssete i Lejre, og jydenes rike med kongssete i Jelling.
[rediger] Vikingtiden
I perioden mellom 793 og 1047 ble også folk fra Danmark kjent som vikinger, som ofte oppfattes som en fellesbetegnelse for folk fra hele Norden. Begrepet var opprinnelig belastende og mente folk på herjingstokt. Flertallet av dansker deltok dog ikke på vikingtokt, men ble hjemme og arbeidet som bønder, fiskere, håndverkere og handelsfolk. Gevinsten ved de nye dyrkingsmetoder som var blitt utviklet i keltisk jernalder hadde lagt grunnen til et befolkningsoverskudd. Samtidig hadde nordboerne, kanskje spesielt i Norge, utviklet lange skip med kjøl og seil til fullkommenhet. De raske og sjødyktige langskipene var en teknologisk våpen som ga mulighet til ekspansjon over Nordsjøen, først til herjing og plyndring, og deretter også til bosetning.
Mens svensker dro i østerled (over Østersjøen og opp elvene i Russland), nordmennene i vesterled (Skottland, Irland og videre vestover mot Island og Grønland) dro danskene især over til Nord-England, Friesland og Normandie. Med tiden skulle danskene faktisk erobre hele England og danne et felles rike som varte en mannsalder.
Helt syd i Danmark lå kaupangen Hedeby som knutepunktet med handelen nord og sør, mellom Norden og det øvrige Europa. Hedeby var muligens den største byen i Norden i vikingtiden og er ansett som den eldste byen i Danmark. Arkeologien sporer de eldste husene til fra midten av 700-tallet, hvilket stemmer overens med at stedet er nevnt i krøniker fra 803.
- Se hovedartikkel, Viking
[rediger] Dannelsen av Danmark
I årene 704-710 ble Ribe grunnlagt. Anleggsarbeidet er så stort lagt opp at man antar at en konge må ha stått bak. Senere blir også Kannehave kanal på Samsø anlagt i 728. Dette anlegget kan ikke sees å være utført av hensyn til beboerne på Samsø, så den må ha vært anlagt av en konge av både Jylland, Sjælland og Fyn ut fra dennes spesielle behov..
Den norrøne litteraturen, spesielt fornaldersagaene nevner flere legendariske konger ved navn som Harald Hildetann, Sigurd Ring og Harald Klakk, og disse blir tillagt et stort rike som omfattet Danmark, Norge, Sverige og stundom også England. Dette blir i dag betraktet som litterære konstruksjoner og overdrivelser. Danmark alene ble samlet til et rike på midten av 900-tallet av Gorm den gamle som det finnes solide vitnesbyrd fra i form av Runesteinene på Jelling. Omtrent samtidig ble høvdingedømmene i Norge samlet under en konge ved Harald Hårfagre, og det samme skjedde også i Sverige.
- Se hovedartikkel, Danske sagnkonger
[rediger] Kristendommen
Omkring 965 skapte Gorm den gamles sønn Harald Blåtann den første varige samling av kongedømmet Danmark. På den samme tiden ble han oppsøkt av den tyske misjonæren Poppo som bar jernbyrd for å vise kraften i den kristne troen. I følge legenden overbeviste dette kong Harald om at han måtte omvende seg. Mer sannsynlig er det at kongen innså at et hedensk Danmark kunne utløse korstog mot landet fra den tyske keiser Otto II. Det enkleste var å konvertere. Samtidig var der praktiske fordeler ved at prestene kunne bidra til å skape grunnlaget for en sentraladministrasjon som forente kongedømmet. Det kan også ha vært at kongen ønsket å se på seg selv som en hersker av europisk type.
Danskenes press mot de angelsaksiske kongedømmer i England ble etter hvert så massivt at angelsakserne til slutt valgte dansken Knut den mektige som konge av England og han styrte i en knapp menneskealder. Hans sønn Hardeknut oppnådde også å bli Englands konge, men etter hans tidlige døde ble England og Danmark delt for alltid. Etter Knut den mektiges død i 1035 oppsto det også strid om den danske tronen. Norge som hadde vært underlagt Danmark ristet seg løs og herjet danske områder.
I det tomrommet som oppsto etter Hardeknuts død klarte den norske kongen Magnus den gode (1042-1047) å bli danskenes konge. Tradisjonelt har danske historikere hatt problemer med håndtere tronskiftet, men det var faktisk kong Magnus og hans hær som vant en avgjørende seier i slaget ved Lyrskov Hede i Jylland mot vendere som i en årrekke hadde truet Danmark fra sør. Da Magnus døde ble hans onkel Harald Hardråde enekonge i Norge og krevde Danmark som arv etter nevøen. Kravet ble utfordret av dansken Svein Estridsson. Denne var ikke direkte av kongsætt siden han bare var en nevø av Knut den mektige på morssiden, hvilket noe uvanlig førte til at han navngis som sønn av sin mor Estrid.
Harald vant alle slagene mot den opprørske Svein, men ble aldri kvitt ham og i frustrasjon ødela han Hedeby. Til slutt ga Harald opp Danmark til fordel for å invadere det langt rikere England, men Slaget ved Stamford bru i 1066 kom overraskende på ham og han døde i kampen. Noen dager senere ble den angelsaksiske kongen Harald Godwinson drept i slaget ved Hastings, og England ble erobret av normanneren Vilhelm Bastarden. Bortsett fra noen feilslåtte forsøk ga Svein Estridsson opp å hevde danske krav mot England og satset på indre fred i Danmark. Vikingtiden var således over i Danmark.
[rediger] Middelalderen
[rediger] Fra borgerkrig til vekst
I 1103 opprettet Romerkirken et erkebispesete for hele Skandinavia i Lund i Skåne. Kort tid etter løsrev kirkene i Norge og Sverige seg fra den danske kirke og opprettet egne erkebispedømmer. Begge land ønsket ikke å bli styrt fra Danmark i kirkelige saker. Årene fra midten av 1100-tallet var harde for Danmark. Landet var preget av borgerkriger og uro. Til sist lyktes det for Valdemar den store å få makten over hele riket og han maktet å bringe ro og skape en ny ordning i statsadministrasjonen. Begge deler skjedde i samarbeid med den mektige biskop Absalon.
I den tidlige middelalder var Danmarks hovedstad ikke plassert på noe bestemt sted. Hovedstaden var på det sted hvor danehoffet ble holdt, og i lang tid var det i Nyborg. I løpet av Valdemars regjeringstid førte Skånes økonomiske betydning og behovet for kontroll med sjøvegen gjennom Øresund til at Absalom lot oppføre en borg ved Hafn i årene 1167-1171. Det skulle vise seg å bli grunnleggelsen av København som etterhvert ble landets hovedstad.
I en tid da Norge fortsatt var herjet av ødeleggende borgerkriger, bygde Valdemar og Absalon opp Danmark til en stormakt i området rundt Østersjøen. Det førte til konflikt med de tyske byene under ledelse av den mektige byen Lübeck. Grevene av Holsten og den tyske ordens riddere var også bekymret over denne utviklingen hvor Danmark satte sitt preg på handelen og landområdene langs Østersjøen. I henhold til myten skal det ha vært under et korstog i Estland at Danmark fikk sitt flagg. «Dannebrog» skal ha dalt ned fra himmelen under et slag ved Lyndanise den 15. juni 1219. Miraklet med Dannebrog fant egentlig sted i 1208, og det skal være skjedd ved den estiske byen Fellin, det nåværende Viljandi.
På denne tiden var det et godt samarbeid mellom konge og kirke. Det ble bygget tusener av landsbykirker i løpet av den første halvdelen av 1100-tallet. Framgangen i rikets økonomi kom av økte inntekter i form av bøter, toll for sjøtrafikken gjennom Øresund og avgifter fra sildemarkedet, eksempelvis Skanørmarkedet, men også på grunn av en omlegging av jordbruket. Landsbyene dannet dyrkningsfellesskaper slik av man kunne utnytte fordelene ved vekselbruk, den nye hjulplogen og de lange, høyryggede åkrene. Totalt sett skapte det et overskudd, som bare delvis kom bøndene til gode. Det meste gikk videre til adel, kirke og konge.
[rediger] Valgkongetiden
Det gikk igjen dårlig med Danmark på 1200-tallet da kongemakten brøt sammen. De danske kongene fikk etter hvert problemer med å hevde sin myndighet overfor adel og kirke. Det skjedde etter en lang periode med et anspent forhold mellom kongemakten og pavemakten i Roma, noe som også var tilfellet i Norge under kong Sverre Sigurdsson. I takt med kongemaktens svekkelse ble også sølvinnholdet i de danske myntene – i perioden 1241-1375 kalles de for borgerkrigsmynter – lavere og lavere. På slutten av 1200-tallet var kongemakten så betydelig svekket at adelen maktet å få kong Erik Klipping til å underskrive en erklæring i 1282, som kan betraktes som Danmarks første grunnlov, og hvor det sto at kongen regelmessig skal rådføre seg med stormennene, og at bøndenes rett skal sikres. Et svekket Danmark var til Hansaforbundets fordel. Kongen ble nødt til sette skatteoppkrevingen i store deler av landet i pant til grevene i Holsten, og i praksis fikk disse makten over hele Danmark på 1320-tallet.
Kongeriket Danmark var i ferd med å gå i oppløsningen. Skåne ble underlagt den svenske kongen. Vendepunktet kom da Valdemar Atterdag i 1340 arvet den formelle rett til riket. Med Niels Ebbesens attentat mot grev Gerhard III av Holsten det samme året ble forutsetningene endret. Valdemar var en dyktig politiker og lyktes å fri landet gjennom giftemål, snedighet og krig. Svartedauden, som danske kaller for «Den sorte død», rammet Danmark hardt i årene 1349-1350. Selv om pesten rammet Danmark like hardt som Norge ble ikke konsekvensene like store som i Norge, selv om det førte til store lidelser og tilbakegang for det danske folket. For Valdemar var det en situasjon som han visste å utnytte.
Under forsøkene på å gjenskape Østersjøimperiet kom Valdemar i åpen konflikt med Hansaforbundet. Hans hær invaderte og erobret Gotland hvor den viktige handelsbyen Visby var medlem av forbundet. En allianse mellom Hansaene, Sverige og opprørske adelige på Jylland tvang Valdemar i eksil på 1370-tallet. Hansaen overtok deretter kontrollen over festningsverkene langs kysten av Øresund og trengte da ikke å betale toll. Valdemar Atterdag døde i 1375. Han hadde seks barn, men kun et av dem overlevde ham, datteren Margrete.
[rediger] Margrete og Kalmarunionen
Valdemar Atterdags datter Margrete I ble gift med den svensk-norske kongen Håkon VI Magnusson. Håkon var arving til både svenske som den norske krone. Meningen var at Håkon og Margretes eneste sønn Olav Håkonsson skulle regjere alle de tre nordiske rikene. Han ble valgt til dansk konge i 1376 og arvet Norge etter faren i 1380. Olav regjering innledet 434 år med en dansk-norsk union. Ettersom Olav bare var et barn og i tillegg døde etter kort tid valgte riksrådet i Danmark Margrete som «fullmektig frue og husbond, Danmarks rikes formynder». Tilsvarende titler fikk hun også i Norge og Sverige. Dette ble innledningen til Kalmarunionen, oppkalt etter byen av samme navn i Sverige, hvor unionsdokumentet ble underskrevet i 1397. Dessuten tok da Danmark kontrollen over og skattepengene fra de norske områdene Shetlandsøyene, Færøyene, Island og Grønland. I tillegg tok de kontrollen over Finland som var svensk. Avtalen var inntektsgivende for Danmark, og ga ingen fordeler for Norge.
Margretes etterfølger var Erik av Pommern. Han hadde ikke hennes format, og blir belastet for at unionen gikk i oppløsning ved at Sverige rev seg løs. Norge forble i unionen, og ble etter hvert formelt og praktisk underlagt Danmark. Sundtollen for fremmede skip som passerte Kronborg ble opprettet i 1429 av Erik av Pommern og ga Danmark store inntekter, men var også grunnlaget for internasjonale konflikter. Forhandlinger om reduksjon av tollen eller midlertidig opphør inngikk som et element i flere fredsforhandlinger helt opp til 1600-tallet. Den strategiske plasseringen av København som landets hovedstad og flåtens base ga kontroll med all trafikk inn og ut av Østersjøen.
Det var krefter som ønsket å beholde unionen med Sverige. Da Kristoffer av Bayern kom på tronen i 1440 klarte han etter hvert å bli valgt til konge av alle de tre rikene. Den svenske adelen var derimot misfornøyd med unionen og den ble etter hvert en formalitet uten større praktisk betydning. Da Christian II, også kalt Christian Tyrann, kom til makten i 1513 fikk man en konge som hadde lest sin Machiavelli. Etter et erobringstokt gjennom Sverige i 1520 klarte han få unionsmotstanderne samlet i Stockholm under løfte om fritt leide. Han stengte deretter portene og lot lederene henrette, foruten uskyldige som ble dratt med i dragsuget. Massakren i november 1520 har gått inn i historien som «Stockholms blodbad», men handlingen førte også til at unionen gikk i oppløsning.
Etter at Sverige resolutt gikk ut av unionen i 1521 brøt det ut borgerkrig i Danmark, ofte kalt for «Grevenes feide», og midt i den politiske uroen kom den religiøse reformasjonen. Da Danmark igjen falt i ro var det danske riksråd svekket, og det norske like godt nedlagt. De to riker ble slått sammen til en personalunion, Danmark-Norge, og hvor Norge formelt beholdt egne lover, kansler, mynt og hær, men i alle forhold regjert fra København. I norsk historie kalles det for «firehundreårsnatten». Dansk politikk var at Norge skulle utslettes som selvstendig nasjon.
[rediger] Nyere tid
[rediger] Reformasjonen
I senmiddelalderen oppsto det en utbredt folkelig misnøye med den katolske kirke, og fyrstene så at det ikke var til deres fordel å støtte denne. Reformasjonen hadde sitt utgangspunkt i Tyskland hvor særlig Martin Luther var en vesentlig drivkraft. Bevegelsen fikk hurtig stor innflytelse i Danmark, selv om humanister som Poul Helgesen lenge forsøkte å opprettholde en reformbevegelse innenfor den katolske kirkes rammer. I de første årene av 1530-tallet ble befolkningen oppmuntret av kongens passivitet til å angripe kloster og kirker. Da Fredrik I døde i 1533 tok et synode (kirkeråd) av biskoper kontrollen over kirkeprovinsen Danmark og nektet å tillate valget av Christian III. Begrunnelsen var at han var for lutheransk. Væpnet motstand fra adelen og Lübecks borgmester tvang biskopene til å gi seg og akseptere Christian III som konge.
Kort tid etter i 1536 ble reformasjonen innført i Danmark og Norge. I Norge var det dog ingen folkelig oppstand mot den etablerte kirke. For Norge var det en dansk reformasjon som ble påført ovenfra og ned i de sosiale lag. I dragsuget ble gammel norsk kirkekunst uerstattelig ødelagt, blant annet ble den mest kostbare gjenstanden som eksisterte i Norge i middelalderen, St. Olavs skrin, ødelagt, mens sølvet ble smeltet om og ført til København.
En viktig grunn for at reformasjonen seiret i Nord-Europa var kongenes ønske om frigjøre seg fra pavestolen, men også at det var store inntekter i å konfiskere kirkenes og klostrenes eiendommer og skatter. Danmark ble raskt en del av den overbeviste lutheranisme. I løpet av 1600-tallet gjennomlevde landet en tid med streng, lutheransk ortodoksi. Alle tegn på katolsk tro ble forfulgt og det samme skjedde med de kalvinistiske menighetene. Det ble sett på som en seier for reformasjonen da den første oversettelsen av Bibelen, den såkalte Christian IIIs Danske Bibel, utkom i 1550. Denne bibelen er blitt betegnet som et språklig mesterverk. Den ble normsettende for det danske skriftspråket, som én gang for alle ble preget av den østdanske dialekt som bibeloversettelsen er skrevet på. Den samme bibel hadde derimot en ødeleggende virkning på det norske språk.
[rediger] Politiske forhold
Danmarks økonomi bedret seg i løpet av 1500-tallet og landet ble rikt, mest for at Danmark hadde makten på begge sider av Øresund og opprettholdt tollen over sjøtrafikken. Korneksporten fra Polen til Nederlandene og resten av Europa vokste betydelig i samme tidsrom. Den danske økonomien hadde også fordeler av fireårskrigen (eller Den spansk-nederlandske krigen) i Nederlandene etterhvert som høyt utdannede flyktninger kom til Danmark. En direkte virkning var moderniseringen av håndverk og jordbruk og tettere handelsforbindelser med Nederlandene.
Danmark var et sterkt land på denne tiden. Storpolitikken i Europa dreide seg i stor grad om forholdet mellom protestanter og katolikker.Siden Danmark var overbevist protestantisk var det åpenbart at landet måtte bli dratt inn i denne striden. Under tredveårskrigen gikk det så dårlig med protestantene på 1620-tallet at de appellerte til Christian IV(populært: «Christian Kvart») om hjelp til å «redde den protestantiske sak». Det danske støtten ble en fiasko, men verre og mer ydmykende ble det da den svenske deltagelsen ble en stor suksess. Christian IV huskes likevel av danskene som en av landets aller beste konger. Han fikk en meget lang regjeringstid (1588-1648) og ble betraktet som arkitekten blant de danske kongene på grunn av alle de byggeprosjektene han iverksatte. Han grunnla, eller la om, blandt annet bystrukturen til flere norske byer der navnet begynner med Kristian, inkludert Kristiania.
Etter hans død havnet Danmark i en katastrofal krig mot Sverige. Den danske flåten hadde overmakten til sjøss slik at den svenske hæren i steden invaderte landet fra sør. En usedvanlig kald vinter gjorde det mulig for de svenske troppene å krysse Storebælt og angripe København direkte. Bare ved at borgerne holdt ut, nødforsyninger fra Nederlandene og (etter sigende) kongens personlige mot, unngikk byen å falle og dermed at hele Danmark ble erobret. Ved freden i Roskilde i 1658 måtte Danmark avstå tre av de rikeste landsdelene til Sverige: Skåne, Halland og Blekinge.
[rediger] Eneveldet
Som et resultat av at adelshæren sviktet totalt under krigen, kunne Fredrik III frata adelen noen av dens privilegier og innføre eneveldet i Danmark. Det skjedde med støtte fra det rike borgerskapet i København og i de større provinsbyene. Det markerte innledningen til et maktskifte fra arvelig adel til borgerskapets pengemakt. Riksrådet ble nedlagt. En egentlig representativ styreform så landet først igjen et par hundre år senere. Regjeringen ble omorganisert etter en hierarkisk modell med kongen i spissen og med lønnede embetsmenn i alle betydelige poster. Som statsadministrasjonen ble også lovgivningen modernisert. Danske Lov ble underskrevet av Christian V den 15. april 1683. Dessuten ble mål og vekt standardisert og med Christian Vs matrikkel (landregister) i 1688 ble det innført et nytt grunnlag for beskatning.
Danmark deltok ikke aktivt i den europeiske storpolitikken, men kongsmakten ga ikke uten videre opp å få herredømme over de tapte landsdelene. I 1675 gikk en dansk hær i land i Skåne for å gjenerobre landet. Den skånske krig ble kostbar, men førte ikke til den ønskede revansj og landsdelene forble svenske ved fredsavslutningen i 1679. Senere fikk Sveriges overherredømme i regionen rundt Østersjøen de tre nabolandene Russland, Polen og Danmark til å danne en hemmelig allianse på høsten 1699: Den store nordiske krig. Allerede i 1700 slo den svenske krigerkongen Karl XII Danmark ut av krigen. Selv om svenskene endte med å lide et avgjørende nederlag i slaget ved Poltava, greide ikke Danmark å få sine tapte besittelser tilbake.
Befolkningstallet steg jevnt gjennom årene: fra 600 000 i 1660 til 700 000 i 1720 og 978 000 i 1807. Det slo feil da man etter merkantilistisk modell forsøkte å skaffe landet nye inntekter gjennom omlegging til tidlige industriformer. Den lille industrien som var, var konsentrert omkring København, og den eksisterte stort sett for å forsyne hæren og flåten. Landets adel var bare på rundt 2 000 personer, men de eide omtrent halvparten av all jord og kontrollerte lokaladministrasjonen. I 1733 ble stavnsbåndet innført for å holde arbeidskraften fast på landet. Det betydde at bønder og landarbeidere kunne bare forlate det området de var født i hvis de hadde godseierens tillatelse. I teorien skulle stavnsbåndet bare skape en lokal milits, men i realiteten ga det adelen adgang til billig arbeidskraft. Først i 1788 maktet borgerskapet i København å få stavnsbåndet opphevet.
[rediger] Opplysningstiden
Gjennom mesteparten av 1700-tallet var Danmarks økonomi sunn. Det hadde for det meste sin årsak i eksporten av landbruksprodukter til hele Europa. Danske handelsskip seilte til alle havner i europeiske handelsbyer og over Atlanterhavet til de nye kolonier i Karibia og til de nordatlantiske øyene. Danmarks første koloni ble grunnlagt ved Trankebar på sydkysten av India i 1620. I Karibia opprettet Danmark en koloni på Sankt Thomas (nå Saint Thomas) i 1671, på Sankt Jan (nå Saint John) i 1718, og på Sankt Croix i 1733 som ble kjøpt fra Frankrike. Det ble også opprettet en rekke festninger for handel i Vest-Afrika, som Ghana, for å sikre tilførsel av afrikanere til slavehandelen.
På slutten 1700-tallet framkalte de nye fysiokratiske tanker en bevegelse for landbruksreformer. Stavnsbåndet ble opphevet og det ble innledet et skifte av landsbyenes fellesåkrer. Parallelt skjedde det en avløsning av bøndenes festekontrakter med selveie. Dette skapte et nytt landskap i Danmark, det såkalte «landmålerlandskapet» som var lettgjenkjennelig på de rette linjer i åkrer og veger i motsetningen til middelalderens jordbruksområder som fulgte landskapets konturer.
Ideer og synspunkter fra den franske opplysningstid fikk gjennomslag hos borgerskapet i Danmark. Det førte til et press for økt personlig frihet. Sensuren ble mindre på slutten av 1700-tallet. Utviklingen var ikke enkel å gjennomføre og i perioder var det politiske liv preget av framskritt bare for å bli avløst av at den eneveldige kongsmakten igjen hevdet sin kontroll over samfunnet. I disse årene vokste det fram en nasjonal bevissthet fram, lik det som skjedde i resten av Europa. Mange begynte å mistro de mange «tyskere», det vil si holstenere, i administrasjonen. Motsetningsforholdet mellom tysktalende og dansktalende fortsatte inn i den følgende perioden.
[rediger] Den moderne tid
[rediger] 1800-tallet
Moderne tid innledes med Napoleonskrigene, tapet av flåten og bombingen av København. Politisk sett er der en bevegelse vekk fra den multinasjonale dansk-norske fellesstat med tapet av Sønderjylland og via gjenforeningen og okkupasjonstiden fram til deltagelse i internasjonale organisasjoner og gjenfødelse av en sterk dansk utenrikspolitikk etter den kalde krigens opphør.
Produksjonen i byene foregår ved periodens begynnelse primært av håndverkerne, selv om det fantes enkelte industrilignende virksomheter. I løpet av perioden kom industrien i gang med en svak industrialisering hvor jernbanene, telegrafen, telefonen, dampskipene og siden elektrisiteten utgjorde en avgjørende støtte for den mekanisering som fulgte. I den siste delen av 1900-tallet har dansk industri måtte oppgi å konkurrere i primærproduksjonen og sett skipsverftene og maskinindustrien forsvinne og flagge ut.
Levevilkårene for den jevne befolkning har endret seg fra en betydelig fattigdom til langsomme forbedringer av boligstandard, helsevesen og alderdomsomsorg til et generelt velferdssystem. I de aller siste årtier har tendensen gått mot innskrenkninger i offentlig støtte av dansker i nød og mot større selvfinansiering på alle områder.
[rediger] Napoleonskrigene
- Se hovedartikkel, Napoleonskrigene
Danmarks blomstrende økonomi ble ødelagt på grunn av tap og utgifter forbundet med deltagelsen i Napoleonskrigene. Landet hadde alliert seg med Frankrike, og det utløste flere angrep fra England. Den engelske flåten angrep København i 1801 og igjen i 1807, da byen ble bombardert, og Danmark mistet hele sin flåte, den nest største i Europa. Resten av krigen ble utkjempet med små kanonbåter og kanonstillinger langs kystene.
Ved fredsslutningen i Kiel ble personalunionen mellom Norge og Danmark oppløst, og Norge kom i union med Sverige. På den måten ble Sverige belønnet for å ha valgt Englands side i krigen. Danmark gikk fallitt (Danmarks statsbankerott), og den jevne befolkning led hardt under krigens følger. Samtidig ble den kulturperiode, som kalles romantikken, eller gullalderen, innledet. Midt i økonomisk ruin skapte personligheter som H. C. Andersen, Kierkegaard, Thorvaldsen og Grundtvig deres verker, mens brødrene Hans Christian og Anders Sandøe Ørsted fremla banebrytende resultater innenfor natur- og rettsvitenskapene.
[rediger] De slesvigske kriger
De nasjonale og liberale strømninger vokste seg etterhvert kraftige i Danmark. Borgerskapet ble stadig mer tallrikt, og man forlangte del i regjeringsmakten. Under inntrykk av revolusjonene i Europa 1848 ga Frederik VII etter og satte i gang arbeidet med å lage en ny forfatning. Danmarks Riges Grundlov ble underskrevet av kongen 5. juni 1849. Eneveldet ble opphevet, og det ble innført konstitusjonelt monarki med maktdeling. Den lovgivende makt lå hos en riksdag med to kamre: Folketinget, som alle voksne og mannlige, danske borgere hadde stemmerett og valgbarhet til, og Landstinget, hvor kun eiere av jord eller kapital hadde stemmerett og valgbarhet. Den utøvende makt lå hos kongen og regjeringen i fellesskap. Den dømmende makts uavhengighet ble garantert ved at dommerne ble sikret mot avskjedigelse.
Det danske riket besto av fire deler: Kongeriket Danmark, hertugdømmene Slesvig og Holsten samt de nordatlantiske øyer (Færøyene og Island). I løpet av 1700-tallet og især 1800-tallet betraktet man kongeriket og hertugdømmene som ett land, den såkalte «helstaten», mens de nordatlantiske og opprinnelige norske besittelsene ble betraktet som kolonier og behandlet deretter. Det tysktalende flertall i hertugdømmene var misfornøyde med tankegangen om helstaten, og de nasjonal-liberale strømningene munnet ut i et krav om uavhengighet i forhold til Danmark. I Danmark ga den samme ideologi kraft til et krav om innlemmelse av hertugdømmet Slesvig. Det utløste den første slesvigske krig som endte med status quo etter at Storbritannia hadde meglet.
Etter krigen fortsatte den politiske debatten i Danmark og de nasjonal-liberale nådde fram med et krav om å innlemme Slesvig i kongeriket, mens man gjerne oppga Holsten. Ved grunnlovsreformen i 1864 ble helstaten gjennomført hvor Slesvig formelt ble innlemmet i riket. I Slesvig bodde tysktalende og dansktalende side om side, men siden middelalderen hadde adelen i hertugdømmene et dokumentert krav på «dat se blieven tosamende up ewich ungedeelt» (= at de skulle forbli udelte sammen), og dette ble brukt som grunnlag for at Preussen og Østerrike kunne komme den tysktalende befolkningen til hjelp i deres opprør mot helstaten, den andre slesvigske krig. I kontrast til situasjonen tidligere, kom det ikke i stand en mekling. Danmark tapte krigen og måtte avstå hertugdømmet til en felles prøyssisk-østerriksk administrasjon. Etter krigen mellom Preussen og Østerrike i 1866 kom områdene under et rent prøyssisk styre. Etter en folkeavstemning i 1920 i Sønderjylland kom Nordslesvig tilbake til Danmark mens Sydslesvig forble i Tyskland.
[rediger] Nasjonalstat og forfatningskamp
Tapet i syd var et hardt slag for den danske nasjonalfølelsen, og det krevde ettertanke og omstilling for å finne fram til en ny selvfølelse. Siden tredveårskrigen hadde Danmark tapt store områder til Sverige og Tyskland, og etter hvert hadde landet blitt en ren dansktalende nasjonalstat. I erkjennelsen av landets lille størrelse, vokste tankegangen om at framtiden måtte ligge i nøytralitet og i indre utvikling basert på landbruk og utdannelse.
Økonomien var fortsatt tungt basert på eksport av landbruksprodukter. Opp mot midten av 1800-tallet var det især korn man solgte, men i løpet av andre halvdel gikk man i økende grad over til å produsere animaliske varer som smør og svinekjøtt. Landbruket organiserte foredlingen av råvarene gjennom andelsbevegelsen, og de nye meierier, slakterier, sparekasser og bruksforeninger bidro til en rask overgang fra selvforsyning til pengeøkonomi. Landbrukets utvikling var til fordel for virksomheten i byene og i løpet av 1870-tallet begynte industrialiseringen i Danmark for alvor. Dette førte igjen til økende bevegelse av arbeidere fra landsbygda og til byene.
I løpet av den siste halvdel av 1800-tallet vant bøndene også økt innflytelse i Folketinget. Forfatningen krevde ikke direkte at regjeringen skulle ha et flertall bak seg (parlamentarisme), og i lang tid støttet kongen en allianse av storborgerskapet og godseierne som nektet å oppgi makten, men ved systemskiftet i 1901 lyktes en koalisjon av bønder, arbeidere og akademikere i å overta regjeringsmakten. Deretter har alle danske regjeringer sittet «så lenge det ikke er konstateret et flertall imot» dem.
[rediger] 1900-tallet
[rediger] Industrialisering og infrastruktur
På begynnelsen av 1900-tallet akselererte industrialiseringen i Danmark. Innføringen av dampdrevne maskiner ga mulighet for en mekanisering av alt tungt og ensformig arbeid. Forbrenningsmotorer ble etter hvert brukt i all transport, og biler og fly ble etter hvert enerådende.
Den tunge trafikken fikk en infrastruktur som besto av ruter med dampskip mellom landsdelene. Dette økte utvekslingen av varer og personer, også i forhold til utlandet. Anleggelsen av Esbjerg havn ble avgjørende for økt eksport av smør og bacon til England. Den største fordelen av dampskipdriften var fullføringen av et tett jernbanenett. Jernbane var hurtigere og mer pålitelig enn den langsomme transporten på vegene. Med jernbane og dampskip ble Danmark ett sammenhengende marked for arbeidskraft, varer og tjenesteytelser.
De mange broer, viadukter og rekkene med telegraf- og telefonstolper kom til å prege landskapet. Landbruksområdene ble preget av gressmarker inngjerdet av piggtråd, og økt dyrking av havre og bygg som for til et stadig økende husdyrhold. I byene medførte innvandringen av arbeidskraft til en voldsom bygging av boliger. Helsestrukturen lå derimot tilbake. Barnedødeligheten var stor, tuberkulose utbredt og der var mange epidemier. Ved hjelp av kloakkanlegg, økt legevirksomhet, bygging av sykehus og badeanstalter, utdannete jordmødre og opprettelsen av sykekasser fikk Danmark etter hvert en bedre helsetilstand hos befolkningen.
[rediger] Den første verdenskrig
I løpet av de første tiårene av 1900-tallet dannet de nye partiene det radikale venstre og venstre regjering. I 1915 fikk kvinnene stemmerett, og i samme periode ble de vestindiske øyene solgt til USA. Det kom reformer i arbeidsmarkedet og av de sosiale forhold som pekte fram mot velferdsstaten.
Danmark klarte å beholde nøytraliteten og landet utenfor kamphandlingene under den første verdenskrig, men danske søderjyder deltok på tysk side i hele krigen og led uforholdsmessige store tap (tilsvarende til det polske mindretallets tap). Mange dansker tjente formuer på å forsyne de krigførende land med matprodukter, men hele handelsmønsteret ble forrykket på grunn av krigen og de sosiale og økonomiske uroligheter som fulgte som en følge av den.
[rediger] Verdenskrisen på 1930-tallet
Ved valget i 1924 ble sosialdemokratene Danmarks største parti under ledelse av Thorvald Stauning. Han innledet et samarbeid med de borgerlige partiene. Det var under Staunings ledelse at man kom fram de sosiale og økonomiske reformer som bidro til å trekke landet ut av 1930-tallets økonomiske krise samtidig som grunnlaget for velferdsstaten ble skapt.
[rediger] Den andre verdenskrig
- Se bakgrunnsartikkel, Danmark under den andre verdenskrig
På tross av at Danmark var nøytralt ved begynnelsen av den andre verdenskrigen og på tross av den ikke-angrepspakt som Danmark hadde inngått med det nazistiske Tyskland ble Danmark angrepet og besatt av tyske tropper den 9. april 1940. Besettelsen var uvanlig på den måte at Folketinget fikk tillatelse til å fortsette lovgivningsarbeidet, og samlingsregjeringen ble ikke sittende. I motsetningen til Norge forble kongen i landet. I det hele tatt overlot de tyske besettelsesmyndightene mest mulig av den daglige administrasjonen til de danske myndighetene. Hær, flåte og politi var under våpen og i funksjon, men etter hvert ble det mer og mer vanskelig å opprettholde en tålelig hverdag. Den 23. august 1943 trakk regjeringen seg tilbake. Den 19. september samme år arresterte tyske tropper det danske politiet og all makt var da på tyske hender.
Det sivile styret ble likevel opprettholdt av det såkalte departementsjefsstyret helt fram til frigjøringen den 5. mai 1945. De to siste krigsårene vokste det fram en motstandsbevegelse som hindret den tyske krigføringen nok til at Danmark ved krigens avslutning ble betraktet som en alliert. Det ble også til fordel for Danmark at landet maktet å redde mesteparten av de danske jødene over til Sverige, i motsetning til hva Norge klarte, slik at de unngikk å bli deportert og drept i konsentrasjonsleirer i Tyskland.
Som følge av en folkeavstemning ble Island formelt en uavhengig republikk den 17. juni 1944. Ettersom Danmark fortsatt var okkupert av Tyskland på den tid, var det mange i Danmark som følte seg sveket av at islendingene valgte dette tidspunktet til å bryte båndene med Danmark.
[rediger] Etterkrigstiden
Dan Danmark var fbefridd den 5. mai 1945 var den storpolitiske ordningen av Europa allerede fastlagt av de allierte ved Jalta-avtalen. I alle vestlige land sto kommunistene sterkt og frykten for en sovjetisk maktovertagelse økte på grunn av det som skjedde i Polen og Tsjekkoslovakia (nå Tsjekkia og Slovakia). Etter mislykkede forhandlinger innså de skandinaviske landene at det ikke var mulig å danne en fellesnordisk forsvarsforbund. Isteden søkte Norge og Danmark om opptak i NATO som ble dannet den 4. april 1949, mens Finland erklærte seg nøytral og Sverige opprettholdt sin tidligere nøytralitet. Danmark var også blant de stater som var med å stifte FN.
I 1953 ble grunnloven endret og det medførte blant annet at Grønland opphørte med å være en koloni, at Landstinget ble nedlagt, at det ble krav om folkeavstemning før avgivelse av nasjonal suverenitet, og at det ble innført kvinnelig arverett til den danske trone.
I løpet av 1950-tallet kom økonomien langsomt på fote igjen og regjeringene arbeidet videre med å trygge velferdssamfunnet. Samtidig økte inflasjonen og utenlandske lån. Avfolkingen fra landsbygda fortsatte, noe som førte til at industrien hadde betydelig arbeidskraftreserve mens landbruket ble tvunget til en hastig og omfattende mekanisering. Folk flest fikk råd til materielle goder som telefon, kjøleskap, bil, tv og sjarterreiser til syden.
De moderne tidene satte sitt preg på landskapet. Markene ble pløyd med traktorer og høstet med treskere. Mange kystnære områder ble stykket ut til sommerhus. Fra 1956 og framover ble motorvegnettet utbygget på øyene og på Jylland. Flere kjøpte seg biler og lastbilene tok mer av godstransporten.
På begynnelsen av 1960-tallet begynte man å bygge enorme betongboligblokker da boligmangelen var stigende, delvis på grunn av innvandring.
I 1967 friga Danmark litterær pornografi som det første land i verden, og i 1969 ble også billedpornografi frigitt. Dette skjedde for å minske den økende tendens til voldtekt og pedofili, hvilket også ble resultatet.
I 1972 ble Danmark medlem av Europeiske fellesmarked - EF - (EU). Året etter brøt det ut krig mellom Israel og dets arabiske naboer og derfor stanset de oljeproduserende lands organisasjon, OPEC, produksjonen av råolje. Den følgende usikkerhet og inflasjon gjorde verdensmarkedet ustabilt og en økonomisk nedgangsperiode fulgte.
Landbruket hadde ikke lenger noe befolkningsoverskudd. Bortsett fra muligheten for å skaffe arbeidskraft fra utlandet hadde man bare én reserve igjen, og det var kvinnene. Samtidig ønsket familiene del i de materielle goder og kvinnene selv hadde behov for økt økonomisk frihet. Mange søkte derfor hel- eller halvdagsarbeid. Den motsatte bevegelse, at menn måtte ta del i husarbeidet gikk det tyngre med. Det ga næring til en ny kvinnebevegelse som i Danmark ble kalt for rødstrømpene.
[rediger] Oppløsning av blokkene
I slutten av 1980-tallet ble Sovjetunionen økonomisk svekket. Da den nye president Mikhail Gorbatsjov innledet en reformpolitikk, avsto han fra å bruke militær makt. Flukten fra DDR økte via Ungarns dårlig bevoktede grense. I Polen hadde arbeiderbevegelsen Solidaritet dannet regjering. Den 9. november 1989 ble det åpnet for trafikk gjennom Berlinmuren. Begivenheten fikk stor symbolsk betydning og i løpet av de følgende årene falt Sovjetunionen sammen og ble erstattet av Den russiske føderasjon. I mellomtiden hadde både de baltiske landene og Øst-Europa søkt om opptak til både NATO og EU. Danskene var stort sett delt i alle store politiske spørsmål om suverenitetsavståelser, som ble avgjort med folkeavstemninger. Både når resultatet ble et ja og når det ble et nei, var mindretallet bemerkelsesverdig høyt.
I løpet av 1980-tallet og 1990-tallet endret Danmarks inntektsgrunnlag seg. I landbruket gikk sammenslåinger, mekaniseringer og industrialisering hånd i hånd med en strategi som siktet på store mengder av billige vareenheter som svinekjøtt, kyllinger, meieriprodukter etc. Industrien gjennomgikk forandringer som betydde økt satsning på servicebransjene i forhold til energi, elektronikk og medisinske produkter.
I boligene kom PCer og mobiltelefoner. Kjøkkener og badeværelser ble fornyet. Samtidig ønsket danskene å dra på billigferier og beskjeftige seg med sunnhet og velvære. I motsatt ende økte de sosiale problemene med fedme, stress og alkoholisme. Dette økte utgiftene til legehjelp, sykehusbehandling og andre sosiale utgifter.
I årene etter år 2000 ble det tydelig at Danmark og Vesten forøvrig hadde fått et nytt fiendebilde; fundamentalistisk islam og en diffust sammensatt terrorbevegelse. Det førte til en mer restriktiv innvandringspolitikk som ikke var uten konflikter. Konflikten ble trappet kraftig opp i forbindelsen med de famøse Muhammed-karikaturene. Danmarks utenrikspolitikk ble dreid til en mer aktiv, med økt anvendelse av det danske forsvaret. I 2005 deltok danske tropper i militære operasjoner på Balkan, i Afghanistan og i Irak.
