Kristendom
Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
- «Kristen» er en omdirigering hit. Se også Kristen (fornavn).
 Artikkelen er en del av serien Kristendom |
| Treenigheten |
| Bibelen |
| Gudshus |
| Kleresi |
| Hovedretninger |
| Kunst og symboler |
| Andre emner |
Kristendom er en monoteistisk religion som utgår fra jødedommen, og innebærer troen på Jesus fra Nasaret som Kristus (Messias), jødenes og verdens frelser, og på de læresetninger som ble nedtegnet i Det nye testamente, den andre delen av Bibelen. Kristendommen er en abrahamisk religion.
Den startet som en av mange jødiske bevegelser i Palestina. I år 312 e. Kr. konverterte den romerske keiser Konstantin den store, og ved ediktet i Milano året etter innførte han trosfrihet for de kristne. Olav den Hellige får gjerne æren for å ha kristnet Norge, men prosessen tok nok mye lengre tid enn som så. Landets første kristne konge var Håkon Adalsteinsfostre, som regjerte i perioden 935-961 e.Kr. Han ble døpt i England. Også Olav Tryggvason (regjerte i perioden 995–1000 e.Kr.) var kristen. Han regnes dessuten for å ha vært den første som bygde kirke i landet. Fram til reformasjonen (1536-1537) var Norge katolsk, siden da har landet hatt evangelisk-luthersk statsreligion. Det finnes ca. 2 milliarder kristne i verden.
Innhold |
[rediger] Troslære
Selv om de kristne idag, som følge av historiske begivenheter og teologiske uenigheter, ikke lenger er samlet i ett men en rekke ulike kirkesamfunn, eksisterer det blant disse en enighet om de fleste sentrale kristne dogmer. I noen tilfeller er det imidlertid kommet til større og mindre forskjeller mellom kirkesamfunnene, noe som opp gjennom historien har ført til uenighet om hvorvidt enkelte samfunn lenger kan kalles for kristent. Der slike divergerende syn eksisterer, vil dette bli forklart nedenfor.
[rediger] Monoteisme
Kristendommen er monoteistisk; det vil si at den bekjenner at det finnes bare én gud. Dette er Abrahams og Moses' Gud som beskrevet i Det Gamle Testamente, og den Gud som gir seg til kjenne i Jesus Kristus og Den Hellige Ånd, som beskrevet i Det Nye Testamente
Et overveldende flertall av kristne definerer Guds vesen og person ut fra treenighetslæren, slik den er definert i f.eks. den nikenske trosbekjennelse. Idag fremstår det som et dogme for alle de store kirkesamfunn at Gud er av ett vesen, men eksisterer i tre personer: Faderen, Sønnen og Den hellige Ånd. En følge av dette er at ingen av personene har eksistert før de andre, og ingen av personene er ikke fullt ut Gud. Utover disse presiseringene, forblir Guds vesen og person et av kristendommens mysterier.
I urkirken og fram til den endelige presiseringen av Guds vesen og person i den nikenske trosbekjennelse eksisterte det flere konkurrerende lærer som stod i konflikt til den som endelig ble vedtatt for å være den som var mest i overenstemmelse med Bibelen og andre kilder. Idag finnes det fortsatt enkelte grupper innen kristendommen, som av de store kirkesamfunnene blir betegnet som sekteriske, som hevder et slikt konkurrerende syn. Blant de mest fremtredende er unitarer og Jehovas vitner som avviser treenighetslæren. Jesu Kristi Kirke av Siste Dagers Hellige har en egen forståelse av guddommen som andre kristne ofte betrakter som kvasi-polyteisme.
[rediger] Jesus Kristus
Hovedartikkel: Kristologi
Ordet kristen betyr «tilhører Kristus» eller «av Kristus». Den forståelse flertallet av kristne har av hvem Jesus Kristus er, er at han var inkarnasjonen av Gud, det vil si Gud som ble menneske, og at han var den Messias som er nevnt i Det gamle testamente (Kristus er en gresk form av Messias). Dette betyr at man anser Jesus Kristus for å være Gud i en av sine tre personer.
Enkelte, som Jehovas vitner mener at Jesus var guddommelig, men ikke Gud. De identifiserer ham med erkeengelen Mikael, som han var før han steg ned til jorden og ble igjen etter sin jordiske død.
Noen liberale teologer mener også at Jesus ikke er guddommelig, men kun et menneske. Dette innebærer også at Han ikke er Messias Det gamle testamentet omhandler. Se liberalteologi.
[rediger] Frelse
Hovedartikkel: Frelse (kristendom)
Kristne tror at de som tror på Jesus Kristus oppnår frelse, det vil si evig liv i Guds nærvær. Det kan sies at det er et fellestrekk at man ser på frelse som et resultat av Guds nåde og ikke av menneskelige gjøremål. Det er dog store forskjeller i hvordan man tolker dette i praksis. Et eksempel er forståelsen av gode gjerninger; enkelte kirkesamfunn tror at gode gjerninger bidrar til å oppnå Guds nåde mens andre tror at gode gjerninger er noe som følger av at Gud virker i den som er frelst.
Frelsestidspunktet er også noe som varierer; enkelte kirkesamfunn tror at man blir frelst idet man bekjenner seg til Jesus Kristus, mens andre tror at frelsen er noe som avgjøres etter ens død.
[rediger] Åpenbaring
Kristendommen er en åpenbaringsreligion. Den åpenbaring som anerkjennes av alle kristne er Bibelen, som dels er åpenbart gjennom jødene og dels fra Kristus gjennom apostlene. I de protestantiske kirker regnes dette som den eneste åpenbaringen (sola scriptura).
I katolsk og ortodoks kristendom mener man det er to kilder til åpenbaringen: Skriften (Bibelen) og tradisjon. Sistnevnte er den delen av Kristi lære som apostlene formidlet til uten at den ble eksplisitt skrevet ned.
Mormonerne har også en tilleggsåpenbaring, Mormons bok, som ikke anerkjennes av noen andre kirkesamfunn.
[rediger] Retninger
Kristendommen kan grovt inndeles i den protestantiske, den katolske og den ortodokse kirke.
Protestantismen, et begrep som omfatter blant annet lutherdom, kalvinisme, anglikanisme, baptisme med mer, dominerer Nord-Europa (Nord-Tyskland og Nederland, Norden, Baltikum (til Riga i syd) og Storbritannia). Protestantismen omfatter de kirkene som ble dannet som en følge av reformasjonen.
Den katolske kristendommen dominerer Syd-Tyskland, Spania, Frankrike, Italia, Østerrike, Polen, Republikken Irland, Baltikum (til Riga i nord) og resten av Syd-Europa, foruten østeuropeiske land som Tsjekkia, Slovakia, Slovenia og Ungarn. I land som Sveits er befolkningen delt nesten på midten mellom katolsk og protestantisk. Katolsk kristendom dominerer også i Latin-Amerika, i USA og Canada er det delt omtrent likt mellom protestantisk og katolsk. Kristendommen som helhet, både protestantisk og katolsk, er på fremmarsj i Afrika og Asia.
Den ortodokse kristendommen dominerer i Øst-Europa og på Balkan, og den står sterkt enkelte steder i USA. De ortodokse kirkene oppstod med den store splittelsen mellom østkirken og vestkirken i 1054. Den øslige kristendom kan også omfatte flere kirker i Orienten og Asia, se Orientalske ortodokse kirker.
[rediger] Historie
Hovedartikkel: Kirkehistorie
[rediger] Apostelkirken
Kristendommens historie starter med det som ofte kalles en jødisk sekt bestående av apostlene og kretsen omkring dem. Denne tidligste perioden er beskrevet i Apostlenes gjerninger. Ifølge den beretningen var apostlene først usikre på hva de skulle gjøre når de ikke lenger hadde Jesus hos seg, men i pinsen, kort tid etter Jesu død, mottok de Den hellige Ånd, og et stort antall mennesker lot seg døpe. Deretter begynte en omfattende misjonsvirksomhet, og det ble opprettet kirker i en rekke byer i middelhavsområdet, og etter tradisjonen også i India.
Allerede i den første tiden oppsto forfølgelser, først fra jødene. Kirkens protomartyr er Stefan diakonen, som ble steinet til døde i Jerusalem. En av de som sto bak denne henrettelsen var Saulus, som senere ble omvendt og er bedre kjent som apostelen Paulus.
[rediger] Oldkirken
Etter apostlenes død eksisterte en kirke som var stor nok til å kunne overleve, på tross av flere bølger av forfølgelser, nå i romernes regi. Kristendommen spredde seg til et større område, og fikk fotfeste blant annet i større deler av Italia og Frankrike i løpet av 2. og 3. århundre. Det ble bygget opp et omfattende kirkelig hierarki, og misjonærer ble sendt til store deler av det europeiske kontinentet og til De britiske øyer.
Frem til begynnelsen av det 4. århundre var kristendommen det meste av tiden forbudt innenfor Romerriket, men med keiser Konstantin kom vendepunktet. Kristendommen ble først tillatt, så ble den statens religion, og deretter eneste tillatte religion. I Nord-Europa og på De britiske øyer var situasjonen en annen; der skulle det gå lengre tid før man aksepterte den nye relgionen.
[rediger] Middelalderen
I løpet av tiden frem til det første årtusenskiftet ble også størsteparten av Nord-Europa omvendt. Samtidig mistet man store områder i Midtøsten, der islam i det 7. århundre etablerte seg og hadde voldsom fremgang.
I Vest-Europa ble kirken svært nært knyttet til kongemakten, og det oppsto en form for nasjonalkirker, som dog var underlagt Den hellige stol. Kirken var mange steder en av de største landeiere, ofte helt på høyde med monarken, og biskopene hadde ofte stor verdslig makt. Klostervesenet, som hadde oppstått i oldkirken, vokste seg svært stort, og klostrene ble viktige kunnskapssentre som flere steder utviklet seg til universiteter.
I middelalderen fant også det store skisma mellom øst- og vestkirken sted. Dermed hadde man to store retninger, som begge kunne føre linjer helt tilbake til oldkirken.
[rediger] Reformasjonen
Hovedartikkel: Reformasjonen.
Mot slutten av middelalderen oppsto flere protestbevegelser innenfor kirken. Protester hadde også forekommet tidligere, men det dreide seg da for det meste om spørsmål som omhandlet kirkens verdslige makt, eller at mindre grupper brøt med de romerske kirken og dannet egne kirkesamfunn. De nye bevegelsene var annerledes, både i forhold til omfang og tilnærming. Det ble i stadig større grad tatt opp teologiske spørsmål, også fra personer med en posisjon i kirken, som teologen og presten Martin Luther. Konflikten endte i en omfattende splittelse i vestkirken.
[rediger] Se også
