Stockholms blodbad

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi

Straks etter Stockholms blodbad lot Gustav Vasa utføre den såkalte «blodbadsplansjen» som viser to scener fra hendelsene, spesielt halshuggingen og parteringen av biskopene.

Stockholms blodbad kalles de henrettelser som skjedde i tidsrommet 7.-10. november 1520 etter Christian IIs kroning i Stockholm. Blant de til sammen 94 personene som ble henrettet inngikk en stor del av Sveriges høyadel.

Det er ikke helt klart i hvilken grad at kong Christian II bar ansvaret alene for henrettelsene. Skylden for henrettelsene kan også fordeles på erkebiskop Gustav Trolle, og ikke minst hans far Erik Arvidsson Trolle. Erkebiskopen ville fremfor alt ha erstatning for rivingen av Stäket, men også hans far hadde mye å hevne fra sin ydmykende avgang fra politikken i 1512.

[rediger] Bakgrunn

Sverige inngikk fra 1389 i Kalmarunionen som omfattet hele Norden. I Sverige hadde unionen både sine tilhengere og motstandere. Motstanderne fikk et overtak i løpet av 1400-tallet. Under Stureslektens ledelse brøt Sverige de facto gradvis ut av Kalmarunionen. Unionstilhengernes fremste leder i Sverige på begynnelsen av 1500-tallet var erkebiskopen av Uppsala, Gustav Trolle, og dessuten hans far Erik Arvidsson Trolle.

Som nyutnevnt erkebiskop havnet Gustav Trolle i konflikt med Sten Sture den yngre om Almarestäket. Trolle hadde et brev fra paven som understreket at eiendommene rundt Stäket tilhørte erkebiskopen, men Sten Sture forsvarte sin rett i egenskap av riksforstander til å fordele og ikke minst inndra len. Følgen var at lenet ble inndratt og Sten Sture innledet i 1516 en beleiring av Stäket med hjelp av tyske leiesoldater.

Paven hadde gitt erkebiskopen rett til utlyse interdikt over den som utfordret retten til Stäket. Trolle kunne derfor få paven til å utstede en bannbulle og det ble dermed en kristen plikt å bekjempe riksforstanderen og de som hjalp ham. Gustav Trolle nektet også å sverge troskap til riksforstanderen, hvilket Sten Sture benyttet seg av for å påstå at Trolle da hadde sverget troskap til en annen, det vil si kong Christian II av Danmark. Riksmøtet i Stockholm i 1517 dømte Trolle for høyforræderi. Noen uker senere ble Trolle tvunget til å kapitulere og ble holdt fengslet på Västerås slott. Almarestäket ble revet i 1518.

Etter at Christian II hadde tiltrådt som unionskonge var hans hensikt å etablere seg som konge over hele Norden, inklusive Sverige.

[rediger] Hendelsesforløpet

Alle svenske adelsfamilier, deriblant Gustav Vasas foreldre ble kalt til Stockholm for å delta i kroningsfesten for Christian II. Etter tre dager med fest lot kong Christian II den 7. november 1520 alle portene til byen bli stengt og utlyste utgangsforbud.

Christian II konfererte med sine kapteiner i en privat konferanse i palasset. Kongen spurte erkebiskop Gustav Trolle om han kunne gå med på en minnelig ordning, men erkebiskopen ville ikke. I skumringen brøt danske soldater med lanterner og fakler inn den store hallen og fraktet vekk mange av gjestene. Klokken 10 om kvelden ble de øvrige gjestene arrestert.

Gjestene ble forhørt hele natten og om morgenen startet rettsaken hvor Gustav Trolles far, Erik Arvidsson Trolle fungerte som anklager og dommer. En klageskrift fra Gustav Trolle blir lest opp. Gustav Trolle trår så selv fram til kongen og krever at de som tidligere hadde avsatt ham og ødelagt hans slott skal straffes som kjettere. For kong Christian II var det sannsynligvis av mindre betydning om de var kjettere eller ikke. Han ville fjerne så mange motstandere som mulig. Erik Trolle dømte bortimot alle til døden. Sören Norby og Otto Krumpen forsøkte å forhindre henrettelsene, men kong Christian II og Erik Arvidsson Trolle var fast bestemt på å gjennomføre dem.

Den svenske historikeren Olaus Petri som i henhold til egen oppgift var nærværende under blodbadet, forteller at «Deretter lot kongen blåse med trompeter og utrope at ingen skulle gå ut av sine hus uten at alle skulle bli der inne der de var.»

Olaus Petri ble så opprørt av henrettelsene at han skrek ut om det og holdt på å bli halshugget selv, men en tysker som hadde sett ham i Wittenberg berget livet hans ved å forklare ham som tysk.

De dømte ble halshugget på Stortorget i Gamla stan i løpet av de påfølgende tre dagene. Adel og riddere ble henrettet med sverd, borgere med øks, og vanlige folk og fattige ved henging. Til sammen 94 personer ble henrettet, noe som tilsvarer 1,5 % av Stockholms befolkning, skjønt de fleste som ble drept var ikke innbyggere av Stockholm, men tilreisende i forbindelse med festlighetene i anledning kongens kroning.

Riksrådmenn, rådsherrer, biskoper, adelige, frie bønder og borgere, alle som kunne tenkes å true den danske kongen ble drept. Blodet rant ned i rennesteinen og likhaugene lå igjen i to dager til de ble brent. Man gravde til og med opp Sten Sture den yngres grav og brant liket. Liket av hans lille sønn ble også slengt på flammene. Ansvarlig bøddel var offiseren Jörgen Holmuth fra Tyskland. Sten Stures enke, Kristina Nilsdotter Gyllenstierna, sammen med en rekke andre kvinner fra adelen, ble fraktet som fanger til Danmark.

[rediger] De henrettede

Listen nedenfor er ordnet ved at først er det 2 biskoper, deretter 14 adelige, deretter 3 borgermestere, 14 rådmenn og øvrige borgere av Stockholm:

Mattias Gregersson, biskop i Strängnäs,
Biskop Vincentius
Erik Abrahamsson (Leijonhufvud), riksråd.
Erik Knutsson (Tre Rosor), høvedsmann på Kalmar slott.
Erik Johansson (Vasa), ridder og riksråd.
Erik Ryning, ridder.
Bengt Persson Gylta, riksråd og væpner.
Joakim Brahe, riksråd.
Kristiern Bengtsson (Oxenstierna), ridder og riksråd
Anders Ruth, rådmann
Anders Karlsson, rådmann
Olof Hansson, rådmann, borger fra Köpmannagatan i Stockholm.
Hans Vävare, kjøpmann
Lars Hass, tilskuer som begynte å gråte under henrettelsene, hvorpå han ble øyeblikkelig henrettet sammen med det andre.
Lambrect, bårdskjærere (Frisør, barberte en kunde da han ble slept ut på torget og halshugget)
Erik Johansson, bonde fra Rydbo (på Gustav Vasas fars eiendom)
Erik Kuse, slottsfogd i Stockholm.

Henrettet senere

Hemming Gadh halshugget i Finland
Nils Eskilsson Banér, riksråd
Sven Hök henrettet i Vadstena
Peder Smed henrettet i Vadstena
Peder Ribbing i Jönköping
Lindorm Ribbing i Jönköping
De to brødrene, Ribbings to sønner, 8 og 5 år gamle.

Blant de som ble henrettet og brent var Gustav Vasas far og mange slektninger. Alle gods og alle gårder som de drepte hadde eid ble konfiskert til fordel for kronen. Gustav Vasa som tilfeldig hadde slått seg ned på slektsgården Rävsnäs i Södermanland fikk høre at danske soldater var på jakt etter ham og berget seg i siste liten ved å flykte opp til Dalarna.

[rediger] Massakrens ettermæle

Kong Christian II rettferdiggjorde massakren i en uttalelse til de svenske folket som en nødvendighet for å unngå pavens bannlysning, men senere, da han ba om unnskyldning til paven for å ha hogget hodene av biskopene, la han skylden på sine soldater for å ha utført uautoriserte handlinger for hevn.

Med massakren ga Christian II grunnlag for det tilnavn hans meningsmotstandere ga ham; «tyrannen». Et annet tilnavn, «den gode», er en dansk konstruksjon. Blodbadet vekket harme i Europa. Etter massakrene lå Sverige i ruiner. Noen måneder senere, i januar 1521, startet opprøret fra Dalarna mot danskene, ledet av Gustav Vasa. Grunnen for opprøret var ikke så mye for massakrene i Stockholm, men at danskekongen generelt var en hard og urimelig hersker som tvang bøndene og fri menn til å gi fra seg sine våpen og dessuten tvang dem til å betale en hard ekstraskatt. «Det var derfor smålendinger, folk fra Dalarna og andre som gjorde opprør, ikke for at noen for bøndene ukjente stockholmere hadde blitt halshugget,» slår den svenske historikeren Dick Harrison fast.

Marken begynte å dirre under danskekongen og han ble tvunget til å flykte fra Sverige. Etter hvert brøt også hanseatene forbindelsene med Christians regime, og også i Danmark spredte opprøret seg mot kongen. Hertug Fredrik ledet opprøret der, med støtte fra Tyskland. Etter å ha mislykket med våpenmakt å gjenerobre kronen ble han arrestert i København i 1532. Fram til sin død i 77 års alderen i 1559 satt han fengslet. En bitter slutt for en mann som i 1520 var Nordens herre.

Blodbadet beskrives litterært i Johannes V. Jensens roman Kongens Fald fra 1901. I 1999 ble romanen kåret av avisen Politiken til det 20. århundres danske roman.

[rediger] Litteratur

Henrikson, Alf, Svensk historia, 1963 ISBN 91-0-056167-3
Harrison, Dick, Gud vill det! Nordiska korsfarare under medeltiden, 2006 ISBN 91-7-037237-3