St. Olavs skrin
Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
St. Olavs skrin eller Olavsskrinet ble benyttet til å oppbevare legemet til Olav den hellige i Nidaros domkirke. Det hadde stor symbolverdi for kristenheten og for nasjonen. St. Olavs skrin både innleder og avslutter middelalderen som historisk epoke i Norge. Det ble bygget tre skrin og sammenlagt var de den viktigste og aller mest kostbare gjenstanden(e) som eksisterte i Norge i middelalderen. Under reformasjonen ble helligdommen ødelagt.
Innhold |
[rediger] Bakgrunn
Da kong Olav Haraldsson falt ved slaget på Stiklestad 29. juli 1030 ble liket lagt i en enkel trekiste, fraktet til Trondheim og gravlagt i utkanten av byen. Året etter ble kisten gravd opp igjen og nedgravd ved Klemenskirken i kongsgården. Kort tid etter, i august samme år, ble den atter gravd opp, og Snorre Sturlasson forteller at liket ble undersøkt og kongen ble lyst hellig.
«Kongens legeme ble båret inn i Klemetskirken og ble bisatt over høyalteret. Kista ble trukket med pell og det ble satt telt over den av gudvev. Det hendte straks mange slags jærtegn av kong Olavs helligdom», skriver Snorre Sturlasson, vår hovedkilde. Med ‘pell’ og ‘gudvev’ menes vakre og kostbare stoffer.
[rediger] Helligdommen
På det stedet hvor liket først hadde blitt gravlagt ble det reist et kapell, og alteret ble satt like over der hvor liket hadde vært. Kong Olav hadde vært 35 år da han døde og hadde vært med i tyve store slag. «Hvor har folk vel fremre fyrste kjent i verdens nordre ende? Kongen døde altfor tidlig,» sier Sigvart skald i et dikt.
Av den jordiske Olav Haraldssons døde legeme ble martyren, himmelkongen, født. En bokstavelig utrolig helgendyrkelse oppstår som sprer seg langt utover Norges grenser. En katedral skjøt i været over kongens helligerklærte legeme. Valfart til St. Olavs skrin foregikk uavbrutt til reformasjonen og var det mest besøkte valfartsstedet for pilegrimer i Nord-Europa. Trondheim ble et av Nord-Europas pilegrimsmål.
[rediger] Betydning
Fra år 1153 ble Trondheims kirkelige særstilling forsterket ved opprettelsen av erkebispesetet. Den 29. juli, dagen da slaget på Stiklestad sto, blir i Norge selv i dag markert i kalenderen som Olsok (Olavsvake). Den dag i dag holdes det fortsatt Olavsvake også i mange protestantiske kirker over hele landet.
Å gjøre bot var et viktig motiv ved middelalderens pilegrimsvandring. Vandringen ble samtidig symbolsk betraktet som et bilde på livets pilegrimsgang frem mot det himmelske Jerusalem. Kirken hadde gjennom skriftemålet også mulighet til å ilegge folk å dra på pilegrimsreiser som bot for sine synder. Dernest var det også et sterkt helbredelsesmotiv som drev den enkelte til å gå. Å røre ved St. Olavs skrin var for mange det store målet. Det gikk mange beretninger om helbredelser knyttet til Olav den Hellige i Nidaros.
I gammel tid ble Norges konger hyllet på Øretinget i Trondheim, tingstedet ved Nidelvens utløp. Harald Hårfagre (865 - 933) ble tatt til konge her. Under Harald Hardråde (1015 - 1066) ble rikssamlingen fullført, og Trondheims status som landets hovedstad ble befestet. Kongshylling på Øretinget får riksomfattende gyldighet. Fra 1204 tilkom en ekstra dimensjon til kongshyllingen ved at den nyutnevnte kongen samtidig måtte sverge kongeeden på St. Olavs skrin. Øretinget ble flyttet til Domkirkegården.
[rediger] Det andre Olavsskrinet
Det ble bygget hele tre Olavsskrin. Det første var en trekiste dekket av kostbare kleder. Det andre var et kostbart skrin av sølv som i følge Snorre Sturlasson ble bygget av Magnus Olavsson (1035 – 1047), helgenens sønn. Skrinet ble prydet med gull, sølv og kostbare edelsteiner. Skrinet var like stor som en likkiste, 2 meter lang, ca 80 cm bred og høy, men buet under og over var det et lokk. Lokket var formet som et hustak med møne og hode. Det var hengsler bak og hesper framme. Den gamle kisten lå inni den nye.
Noen små, hustak-formede relikvieskrin er bevart i Norge og Island og betraktes som etterligninger av det kjente Olavsskrinet. Skrinet var sannsynligvis en konstruksjon i tre kledd med sølvplater med religiøse motiver i utbanket relieff. Til sølvplatene var det festet slipte bergkrystaller, edelsteiner og andre kostbarheter.
[rediger] Det tredje Olavsskrinet
På 1530-tallet finnes det noen dokumenter som beskriver skrinet og ført i pennen av erkebiskop Olav Engelbrektsson:
«Sancte Oluffs skriin som beslaget var med Sylff, ther war inggen botn vdi vden thet var seth vden vdaaffur. Anden skrin, oc vdi thet innestæ skrin laag Sancthe Oluffz lekame heel...»
Det betyr at det var tre Olavsskrin, den ene utenpå det andre, skjønt det siste var uten bunn og var som et lokk eller hylster plassert over kong Magnus den godes sølvskrin. Slike lokk kjennes fra andre steder, som St. Cuthberts skrin i Durham-katedralen i England.
Erik Valkendorf (1465 – 1522), erkebiskop fra 1510 til 1522, skal ha kjøpt en kostbar edelstein som ble satt i den ene enden av St. Olavs skrin. For den betalte han med 20 lester smør. Samlet var det samlet ufattelige verdier i Nidarosdomen på katolsk tid. Det eneste verdifulle som er igjen, er en forgylt kalk fra 1500-tallet. Resten forsvant utenlands i forbindelse med reformasjonen.
[rediger] Hva skjedde med St. Olavs skrin?
Det er oppstått mange rykter og fortellinger om skrinets skjebne etter reformasjonen. En ubekreftet beretning forteller om et skip som forliste ved Agdenes på veg til København.
Amanuensis ved Nidaros Domkirkes Restaureringsarbeider, Øystein Ekroll, har i en artikkel fulgt sporene og avdekket skrinets skjebne.
Erkebiskop Olav Engelbrektsson forlot Trondheim den 1. april 1537. Hensikten var å vende tilbake med en flåte og en hær for å forsvare landet mot kong Christian III. På borgen på Steinvikholmen etterlot han en garnison med forskyninger for å motstå lang beleiring. Inni borgen lot erkebiskopen oppbevare landets mest hellige relikvier, blant annet St. Olavs skrin.
I utlandet, i Nederlandene, døde erkebiskopen. Han ble begravet i Lier i dagens Belgia. Garnisonen overgav seg og all verdi falt i hendene på den danske kongen. Fem dager etter kapitulasjonen, den 3. juni 1537, ble det satt opp en liste over alt inventaret i borgen:
- «Wdj tornett som kallis bondhenn: Sancte Oluffs skrin som han liggner wdj, Sanctj Augustini skrin som er aff søllfuer, Ith helligdoms skrin som er aff kopper oc er forgillt, En Sancte Oluffs bolde som er aff trææ oc er beslagen mett sølffuer.»
Alle verdier ble slått i stykker og fraktet til København for omsmeltning. En kvittering fra kongens skattemester Jochum Bech til Christoffer Huitfelt, lensherre i Trøndelag, og ansvarlig for transporten til København, er datert 9. september 1540. Bech kvitterte for 6500 lodd sølv, det vil si hele 95 kg sølv, fra Olavsskrinet, to store forgylte sølvknapper, 170 krystallsteiner i sølvinnfatning og 11 steiner som falt fra skrinet da den ble slått i stykker. Fra skrinet som inneholdt St. Olavs skjorter kom det 179 lodd (2,6 kg) forgylt sølv og en del emaljerte gullplater på fire lodd og en kvintin (ca. 60 g).
Bare den innerste kisten av tre ble stående igjen på Steinviksholmen og ble senere satt ned på umerket sted under gulvet i Nidarosdomen.
[rediger] Den siste del av St. Olavs skrin
Ved utgravningene av Steinvikholmen på 1880-tallet ble det gjort flere funn av gjenstander. Der ble det funnet en avrundet, gjennomsiktig bergkrystall på 2 cm. Slike var svært populære i middelalderen og ofte benyttet som dekorasjon på relikvieskrin. I følge Øystein Ekroll er denne halvedelsteinen det aller siste som eksisterer fra Olavsskrinet. Det var den tolvte steinen av de elleve som ble listet opp i 1537.
Steinen er utstilt i Suhmhuset på Vitenskapsmuseumet i Trondheim.
Danmark har aldri betalt erstatning til Norge for ødeleggelsen av helligdommen eller for tyveriet av sølvet.
[rediger] Se også
- St. Hallvards skrin
- St. Svithuns skrin
[rediger] Kilde
- St. Olavs skrin, Edvard Hoem, Oslo 1988
- St. Olavs skrin i Nidaros - myter og fakta omkring Nordens største helgenskrin, Øystein Ekroll, tidsskriftet SPOR, nr 2. 2000
