Nordsjøen

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi

Nordsjøen

Nordsjøen er den delen av Atlanterhavet som ligger mellom Norge og Danmark i øst, De britiske øyer i vest, og Tyskland, Nederland, Belgia og Frankrike i sør. I nord danner 61. breddesirkel grense mot Norskehavet, i øst linja Lindesnes - Hanstholm mot Skagerrak, i sør linja Calais - Dover mot Den engelske kanal. I nordvest går grensa mot Atlanterhavet fra nordspissen av Skottland over Orknøyene og Shetland.

Norsjøens areal er 0,6 millioner km², og vannmassenes volum er 0,05 millioner km³.

Blant store elver som munner ut i Nordsjøen er Elben ved Cuxhaven, Weser ved Bremerhaven, Ems ved Emden, Rhinen og Maas ved Rotterdam, Schelde ved Vlissingen, Themsen og Humber ved Hull.

Det finnes store mengder olje og naturgass under havbunnen.

[rediger] Dybdeforhold

Nordsjøen er et grunt sokkelhav med en gjennomsnittlig dybde på 94 m. Den sørlige delen er sjelden dypere enn 50 m, mens den nordlige kan ha dyp på nærmere 300 m. Et unntak er Norskerenna, som er en vid og dyp forsenkning som løper rundt kysten av Sør-Norge. Her er det målt dyp på over 800 m.

Ved slutten av den siste istiden var deler av Nordsjøen fast land og til dels fritt for innlandsis. Av geologer blir disse landområdene kalt "Nordsjøfastlandet". Da iskalotten smeltet videre, sank dette landet i havet mens fastlandet i dagens Norge begynte å stige ettersom isen ikke lenger presset grunnen ned.

Nordsjøen har mange og velkjente fiskebanker;

Doggerbank er en stor banke i den sørlige delen, med dyp ikke over 40 m,
Lille og store fiskerbank vest av Nord-Jylland, med dyp på 50-60 m,
Lingbanken sørvest av Stavanger, med dyp på 70-90 m,
Fladengrunn mellom Skottland og Rogaland, med dyp på 150 m, og
Vikingbanken vest av Bergen.

[rediger] Vannmasser

Nordsjøens vannmasser består av brakt vann fra Østersjøen og salt vann fra Atlanterhavsstrømmen i ulike blandingsforhold.

Gjennom Øresund og Bæltene strømmer overskuddsvann fra Østersjøen ut i Kattegat og Skagerrak, anslått til 30 000 m³/s. Dette er brakt vann med en saltholdighet på bare 8 promille. Denne stømmen får tilførsel av ferskvann fra elver i Vest-Sverige og Sør-Norge, og fortsetter som en lite salt kyststrøm langs kysten av Sør-Norge. Motsatt av overflatestrømmen gjennom Øresund går en noe saltere bunnstrøm (16 promille) inn i Østersjøen, anslått til 15 000 m³/s. På denne måten opprettholdes saltbalansen i Østersjøen.

Atlanterhavsvannet som kommer inn i Nordsjøen gjennom Den engelske kanal og nord om Skottland har en saltholdighet på over 35 promille. Vannet i Nordsjøen vil ha en saltholdighet mellom atlanterhavsvannets og kyststrømmens, vanligvis mellom 34 og 35 promille, i blant ned mot 30 promille.

Hovedstrømmen av atlanterhavsvann går sørover langs østkysten av Skottland og England. En del av denne stømmen (Dooleystrømmen) krysser Nordsjøen mellom 58° og 59°N, mens en annen del møter atlanterhavsvann fra Den engelske kanalen lengst sør i Nordsjøen, går inn i Tyskebukta og nordover langs vestkysten av Jylland, for så å møte den norske kyststrømmen.

En annen strøm (Eggastrømmen) kommer fra Norskehavet og går sørover langs vestskråningen av Norskerenna. Alt i alt utgjøres strømningsmønsteret i Nordsjøen av to strømvirvler mot urviseren, som igjen er nesten inneslutta av ferskere kyststrømmer.

I tillegg til de vinddrevne stømmene har tidevannet stor betydning for sirkulasjonen i Nordsjøens vannmasser. Tidevannsforskjellene er minst i Kattegat, Skagerrak og langs norskekysten - under 0,5 m. Forskjellen øker mot vest og sør, og kommer enkelte steder langs den engelske østkysten og ved Dover opp i 6 m. Tidevannsforskjellen er for øvrig over 10 m ved de engelske Kanaløyene.

[rediger] Biologi

[rediger] Lavere flora og fauna

Nordsjøen er generelt et meget produktivt område på grunn av den effektive omrøringa av vannmasser som bringer næringsrikt bunnvann opp i lyset. Primærproduksjonen foregår i de øvre vannlaga, ned til 20-30 m i atlantisk vann. Bestanden av planteplankton er størst under våroppblomstringen, med topp i april. Høstoppblomstringen har en topp i september - oktober, men er av mindre omfang.

Tettheten av dyreplankton når vanligvis en topp like etter våroppblomstringen, og holder seg relativt høy gjennom sommeren for så å avta utover høsten.

Bunnfaunaen varierer geografisk, og har sammenheng med sedimentenes sammensetning. Også dyp, temperaturvariasjon og strømforhold virker inn på artssammensetningen, bl.a. fordi de fleste bunnlevende artene har larver som transporteres med vannmassene. Bunnfaunaen er viktig som føde for fisk som torsk, hyse og flyndre, i tillegg til å ha betydning i omsetningen av sedimentert organisk materiale.

[rediger] Sjøfugl

Bestandene av sjøfugl varierer geografisk. De fleste sjøfugler oppholder seg ved kystene både i hekketida og om vinteren, men en del arter - som havsule, havhest, krykkje og alkefugler kan ha tilhold på det åpne havet i lange perioder. Under svømmetrekket kan det være et betydelig antall alkefugler i åpent hav i Nordsjøen og på bankene.

[rediger] Sjøpattedyr

Det blir fra tid til annen registrert finnhval, seihval, blåhval, vågehval, kvitnos, grindhval og kvithval i nordre del av Nordsjøen. Nise og springer er relativt vanlig.

[rediger] Fiskerier

Fiske i Nordsjøen. Tonn.
Land	1950	1960	1970	1980	1990	1996	2002
Danmark	96.494	284.527	528.127	1.806.191	1.328.251	1.284.365	1.249.656
Norge	296.337	323.381	480.819	498.777	617.741	618.669	691.062
Strobritannia	308.895	343.002	410.775	389.417	343.205	355.385	295.367
Tyskland	233.481	305.776	284.685	90.217	108.990	63.647	69.836
Nederland	64.438	92.119	121.524	213.365	256.597	140.765	146.835
Sovjetunionen	89.269	352.857	429.182	7.181	1	0	0
Frankrike	79.751	149.769	202.948	100.861	64.860	35.262	55.379
Sverige	43.680	71.899	124.790	86.465	116.695	72.863	131.991
Færøyene	38.630	17.111	63.725	71.540	23.292	27.572	0
Island	0	50.065	21.111	523	0	8	4.668
Belgia	28.036	30.094	26.547	32.065	26.889	18.880	14.657
Totalt	1.286.230	2.120.137	2.807.950	3.306.127	2.893.422	2.643.719	2.687.299