Tysklands kanslere

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi

Angela Merkel

Lederen av den tyske sentralregjering har tradisjonelt blitt kalt kansler (Kanzler). Dagens tyske kansler er Angela Merkel.

[rediger] Historie

Albrecht von Brandenburg, erkebiskop av Mainz, var tysk erkekansler fra 1514 til 1545

Allerede i det karolingiske Frankerriket eksisterte stillingen som erkekansler. Erkekansleren var sjef for det kongelige og keiserlige kanselli under karolingerne, og stillingen nevnes første gang under Pipin den yngre, som i år 757 gjorde Badilon til sin erkekansler. Erkekanslerne tilhørte nesten utelukkende den frankiske geistlighet.

Fyrst Hardenberg var preussisk statskansler

I det tysk-romerske rike, som eksisterte til 1806, var erkebiskopen av Mainz tysk erkekansler, mens erkebiskopen av Köln var italiensk erkekansler og erkebiskopen av Trier burgundisk erkekansler. Erkekanslerposisjonen var et av erkeembedene og innebar hovedsakelig seremonielle oppgaver. Erkebiskopene var også kurfyrster, og de utøvet tidlig betydelig politisk makt. Bl.a. var Willingis av Mainz regent for keiser Otto III fra 991-994.

Også i de største tyske statene ble kanslertittelen benyttet både før og etter det gamle rikets undergang; i Bayern ble regjeringssjefene kalt geheimerådskanslere fra 1695 til 1790, i Østerrike var fyrstene Kaunitz og Metternich i det 18. og 19. århundre statskanslere (Staatskanzler), og grev Beust fra 1868 til 1871 rikskansler (Reichskanzler). I Preussen var fyrst Hardenberg statskansler fra 1810 til 1822.

Da det nordtyske forbund ble opprettet i 1867 ble forbundets regjeringssjef kalt forbundskansler (Bundeskanzler). Den preussiske statsministeren, Otto von Bismarck, var den eneste som innehadde denne posisjonen. Etter at Tyskland ble samlet som nasjonalstat uten Østerrike og Sveits i 1871 ble Bismarcks tittel endret til rikskansler. Denne tittelen ble beholdt frem til etter annen verdenskrig, da 1949-konstitusjonen bestemte at regjeringssjefen skulle kalles forbundskansler, en tittel som siden 1918 også hadde vært i bruk i Østerrike.

[rediger] Tyske kanslere i nyere tid

Fyrst Otto von Bismarck var forbundskansler i Det nordtyske forbund og Tysklands første rikskansler. Han var den lengst regjerende kansler i den moderne nasjonalstaten Tyskland.

[rediger] Forbundskansler i Det nordtyske forbund 1867-1871

Stillingen som forbundskansler ble opprettet samtidig med grunnleggelsen av Det nordtyske forbund den 1. juli 1867. Den eneste innehaveren av stillingen som forbundskansler var Otto von Bismarck.

Forbundskansleren var underordnet kongen av Preussen, som ledet Det nordtyske forbund, og hadde den utøvende makten i forbundet. Stillingen var svært lik den senere rikskanslerstillingen.

Kongen av Preussen ble kronet som tysk keiser 18. januar 1871, men Det tyske forbund eksisterte likevel frem til 16. april samme år, da Det tyske rikes forfatning trådte i kraft.

[rediger] Rikskanslere i Tyskland 1871-1945

Tysklands forfatning fra 1871 bestemte at kansleren var keiserens første minister og president for Forbundsrådet.

Opprinnelig ble kansleren utpekt av keiseren, og var ikke ansvarlig overfor parlamentet. En forfatningsendring av 29. oktober 1918 slo fast at kansleren måtte ha støtte i Riksdagen.

Tysklands nye forfatning fra 1919 (Weimar-forfatningen) bestemte at kansleren ble utpekt av presidenten, men at Riksdagen hadde rett til å avskjedige kansleren eller en hvilken som helst minister.

[rediger] Keiserriket 1871-1918

[rediger] Weimarrepublikken 1919-1933

[rediger] Nasjonalsosialistisk styre

[rediger] Forbundskanslere siden 1949

Kanzleramt er kanslerens sete i Berlin

Palais Schaumburg i Bonn er kanslerens annet sete

Tysklands forfatning fra 1949 gir kansleren omfattende fullmakter, og Tyskland blir derfor ofte kalt et kanslerdemokrati. Den føderale regjeringen består av kansleren og hans eller hennes ministre. Kanslerens kontor og embedsverk kalles Kanzleramt.

[rediger] Utnevnelse

Kansleren velges hvert fjerde år av Forbundsdagen etter forslag fra presidenten, når parlamentet møtes etter det føderale valget. For å bli valgt til kansler må kandidaten oppnå et flertall bestående av alle valgte medlemmer av parlamentet, ikke bare de som er tilstede. Dette blir kalt et «kanslerflertall», og dette kravets hensikt er å sikre en stabil regjering. I motsetning til vanlige avstemninger i parlamentet er kanslervalget hemmelig.

Hvis kandidaten foreslått av presidenten ikke blir valgt, kan Forbundsdagen velge en egen kandidat innen fjorten dager. Hvis ingen blir valgt innen denne perioden vil det bli holdt en simpel avstemning i Forbundsdagen, der den som oppnår flest stemmer (selv om det ikke er et flertall) blir valgt. Presidenten kan velge om han vil utnevne en person valgt uten å ha flertall. Hvis presidenten ikke vil utnevne en slik kandidat kan han utskrive nyvalg.

Kansleren er det eneste medlemmet av den føderale regjeringen som er valgt av parlamentet. De andre medlemmene blir utpekt av kansleren og formelt utnevnt av presidenten.

[rediger] Mistillitsforslag

I motsetning til mange andre land kan ikke kansleren avsettes gjennom et vanlig mistillitsforslag. Parlamentet kan kun avsette kansleren dersom det samtidig velger en ny kansler. Dette systemet kalles «konstruktivt mistillitsforslag», og ble uttenkt av Carlo Schmid.

For å skaffe støtte for sin politikk kan kansleren også selv be om en tillitserklæring fra parlamentet, enten i forbindelse med et lovforslag eller alene. Hvis en slik avstemning resulterer i at parlamentet erklærer at det ikke har tillit til kansleren, kan presidenten oppløse parlamentet.

Dette systemet ble innført for å unngå at partier misbruker muligheten til å vedta mistillitsforslag, slik det skjedde i Weimarrepublikken.

[rediger] Kanslerens rolle

Kansleren bestemmer sammensetningen av den føderale regjeringen, og hvilke oppgaver hvert enkelt medlem skal ha.

Grunnlovens § 65 inneholder tre prinsipper som definerer hvordan den utøvende makten fungerer:

• Kanslerprinsippet gjør kansleren ansvarlig for hele regjeringens arbeid. Retningslinjer gitt av kansleren er bindende direktiver som kabinettsmedlemmene må iverksette. Kabinettsmedlemmene forventes å iverksette en politikk på ministernivå som er i tråd med kanslerens mer generelle retningslinjer.
• Ministerautonomiprinsippet gir hver minister rett til å lede sitt ministeriums arbeid og forberede lovforslag uten innblanding fra andre regjeringsmedlemmer så lenge ministerens politikk er i samsvar med kanslerens retningslinjer.
• Kabinettsprinsippet fastslår at uoverenstemmelser mellom kabinettsmedlemmer om budsjettspørsmål eller spørsmål om kompetanse må løses av kabinettet i fellesskap.

[rediger] Liste over kanslere