Karolingerne

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi

Karolingernes dynasti var et dynasti av herskere som begynte som rikshovmestre og til slutt ble frankiske konger (751). Dette dynastiet gjenreiste idéen om en keiser i vest. Karolingerne etterfulgte merovinger–dynastiet og fortsatte å herske i noen kongedømmer til 987. Navnet karolinger kommer fra Karl Martell (latin: Carolus Martellus) som beseiret maurerne i slaget ved Poitiers i 732. Dynastiets mest kjente medlem er Karl den store (latin: Carolus Magnus) som ble kronet til keiser i 800. Den siste karolingerkeiseren døde i 899 da tittelen hadde vært i familien i et århundre. Karolingernes nedgangstid var raskere enn deres oppgangstid.

Dynastiet regnes vanligvis å ha blitt grunnlagt av sankt Arnulf, biskop av Metz tidlig i det 7. århundre, som samlet seg en god del makt og innflytelse i de merovingiske kongedømmene. Hans sønn Ansegisel giftet seg med sankt Begga, datteren til Pipin av Landen, og deres sønn var Pipin av Herstal. Det er fra Pipins bestefedre at dynastiet fikk sine tidlige (før Martell) navn: arnulfingene eller pipinidene.

Rikshovmesterembetet i kongedømmet Austrasia startet med Ansegisel og fortsatte med Pipin av Herstal. Pipin erobret Neustria i slaget ved Tertry i 687 og spredte arnulfingernes autoritet over alle frankerne. Pipin ble etterfulgt av sin sønn, Karl Martell, som rikshovmester, som igjen var far til Pipin den yngre. Innen dette tidspunktet hadde merovingiske rois fainéants (gjør-ingenting konger) ingen makt som rikshovmestrene ikke allerede hadde tatt i det foregående århundret av mindreårige konger, regenter og borgerkriger.

Pipin ble kronet til konge i 751 med støtte fra den ledende frankiske adelen og pave Sakarias etter at den siste merovingerkongen, Childerik III ble avsatt, tonsuret og satt i kloster. [[Karl den store, Pipins sønn, ble frankernes konge i 768 og ble kronet av pave Leo III i 800. Hans sønn, Ludvig den fromme, var hans eneste etterfølger. Hans urolige styre førte til at da Ludvig døde, fulgte tre års borgerkrig mellom hans sønner, Lothar, Ludvig den tyske og Karl den skallede.

Etter delingen av riket mellom de tre barnebarnene til Karl den store i traktaten i Verdun i 843, fortsatte karolingerne til å begynne med å holde tronen i alle de tre seksjonene som ble skapt: Vest Frankia, Lothars kongedømme og Øst Frankia.

• I vest, som var kjernen av det senere Frankrike, fortsatte de å være det herskende dynastiet til kapetingerne som kom på tronen i 987.
• I midten hersket hovedgrenen av familien til 875, men videre deling i Lotharingia og Provence skjedde med traktaten i Mersen i 870. Disse beholdt den tomme tittelen som keiser i tillegg til jernkronen.
• I øst, spiren til det senere Tyskland og et tysk-romerske riket, hersket karolingerne til 911, da Ludvig barnet døde. Her utropte hertugene i stammehertugdømmene til slutt et saksisk dynasti, det saliske dynasti, som bevisst formet seg som karolingernes etterfølgere.