Hans Luther

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi

En av den protestantiske reformatoren Martin Luthers sønner het også Hans Luther.

Hans Luther (født 10. mars 1885, død 11. mai 1962) var en tysk politiker (DVP). Han var Tysklands 18. kansler.

Luther var utdannet jurist og arbeidet som advokat, før han begynte å engasjere seg politisk i 1907, da han ble borgermester i Magdeburg. I 1913 ble han sekretær for den tyske Städtetag, og ble overborgermester i Essen i 1918. I desember 1922 utnevnte kansler Wilhelm Cuno ham til fødevare- og landbruksminister. Denne posisjonen beholdt han til 1924, da Wilhelm Marx ble kansler. I 1925 ble Luther selv utnevnt til Tysklands kansler, men måtte gå av allerede året etter. Han var også fungerende president etter Friedrich Eberts død.

I 1930 ble han utnevnt til president for den tyske Riksbanken, og kort etter tysk ambassadør til USA, en stilling han inndehadde mellom 1933 og 1937, da han gikk av med pensjon. Etter annen verdenskrig ble han brukt som rådgiver av den nye regjeringen.

[rediger] Hans Luthers første kabinett, januar–desember 1925

Hans Luther, kansler
Gustav Stresemann (DVP), utenriksminister
Martin Schiele (DNVP), innenriksminister
Otto von Schlieben (DNVP), finansminister
Albert Neuhaus (DNVP), økonomiminister
Heinrich Brauns (Z), arbeidsminister
Josef Frenken (Z), justisminister
Otto Geßler (DDP), forsvarsminister
Karl Stingl (BVP), postminister
Rudolf Krohne (DVP), transportminister
Gerhard Graf von Kanitz, fødevareminister

Endringer

26. oktober 1925 - Schiele, Schlieben og Neuhaus trekker seg fra regjeringen. De blir erstattet (på fungerende basis) av Gessler (som samtidig forblir forsvarsminister) som innenriksminister, Luther (som forblir kansler) som finansminister, og Krohne (som forblir transportminister) som økonomiminister.
21. november 1925 - Frenken trekker seg som justisminister og blir etterfulgt på midlertidig basis av kansler Luther.