Tungetale

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi

Tungetale eller å tale i tunger, på latin kalt glossolalia eller glossolali, er å snakke under religiøs henførelse et språk av uforståelige lyder som blir oversatt for menigheten av møtelederen eller en annen. Tungetale beskrives i kristendommen, særlig i pinsebevegelsen, som et bønnespråk for dem som vil be med ånden i tillegg til tanker og ord. Tungetale regnes da som en nådegave gitt av Gud, ved Den hellige ånd, til den enkelte kristne. Agnes Ozman regnes som den første som talte i tunger da pinsebevegelsen fikk sitt gjennombrudd tidlig på 1900-tallet.

[rediger] Religiøs forklaring

Tungetale beskrives av utøverne og tilhengerne av den karismatiske vekkelsesbevegelsen som et nytt språk gitt av Den hellige ånd. På samme måte som man taler et hvilket som helst annet språk uttales de ord som kommer i ens tanke, med den forskjell at en ikke vet betydningen av dem. Den som taler kan til enhver tid selv bestemme om en skal tale eller tie, og kan slik ikke sammenlignes med religiøs transe eller ekstase. Tungetale kjennetegnes ved at en person i forbindelse med bønn eller forkynnelse taler en fremmed tunge – det vil si et fremmedspråk – som vedkommende ellers ikke behersker. Det nye språket er ikke noe som blir borte igjen, men kan tas i bruk når en måtte ønske. Den som tolker tungetale kjenner på samme måte tilskyndelse til å tyde tungetalen med de ord som vedkommende får i sin tanke, men på sitt eget språk. Det er heller ikke for et kjent språk ut fra studie eller annen kunnskapstilegnesle. Tolken er avhengig av tydningens gave fra den Hellige Ånd.

Mange, også tradisjonstro kristne, er imidlertid skeptiske til at tungetale er styrt av Den hellige ånd. De tror isteden tungetale kan forklares som et ubevisst, psykologisk fenomen på linje med for eksempel automatskrift.

[rediger] Historikk

Apostlene med ildtunger og hus fylt av Den hellige ånd framstilt i et kirkemaleri fra Siena utført av Duccio di Buoninsegna ca. 1310.

Ifølge oppstod tungetale på den første pinsedag etter Jesu død, da hans disipler forkynte det glade budskap til jødene i Jerusalem:

«Da kom det med ett en lyd fra himmelen som når et veldig stormvær farer fram, og fylte hele huset der de satt. Og det viste seg for dem tunger likesom av ild, som delte seg og satte seg på hver enkelt av dem. Da ble de alle fylt med Den Hellige Ånd, og de begynte å tale i andre tunger, alt etter som Ånden gav dem å tale.» (Apg. 2:2-4.)

De som var til stede fra andre folkeslag ble forferdet over at disse galileerne kunne tale til dem om Gud på deres egne språk, men apostelen Peter forklarte det som et Guds under og forkynte til dem budskapet om at Jesus fra Nasaret var Guds sønn, menneskenes frelser. Denne forkynnelsen på første pinsedag regnes som kristendommens tilblivelse, og Peter regnes som den første pave. Etter dette fikk Jesu disipler en større frimodighet og glede, og de mottok også åndelige gaver som ble en manifestasjon på at Gud var med dem. Pinsevennene legger stor vekt på å forkynne det budskapet som er knyttet til pinse og det som forandret noen redde disipler til å bli frimodige apostler.