Liberius

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi

Liberius (død 24. september 366 i Roma) var pave fra 352 til sin død. Selv om han til tider har blitt æret som helgen, er han aldri formelt akseptert som det; han er den første pave som ikke oppnådde helgenstatus. Ingenting er kjent om hans liv før han ble valgt bortsatt fra at hans far muligens het Augustus, at han muligens var født i Roma, og at han antagelig var diakon i Roma.

Liberius ble valgt til pave 17. mai 352, og skal ha blitt innsatt i embetet 22. mai. Den første handlingen som er kjent fra hans pontifikat er at han skrev til keiser Konstantius II, som i 353 og 354 holdt til i Arles. Paven ønsket å samle et konsil i Aquileia for å vurdere tiltakene mot Athanasius av Alexandria, som hadde falt i unåde etter striden med arianerne. Keiseren, som selv hadde sterke arianske sympatier, ønsket å forene alle kristne i riket, og krevde da at hans form for kristendom skulle ligge til grunn for dette. Pavens sendebud, Vincent av Capua, ble av keiseren tvunget til å akseptere fordømmelsen av patriarken av Jerusalem.

I 355 nektet Liberius, sammen med blant andre Eusebius av Vercelli, Dionysius av Milano, Hilarius av Poitiers og Lucifer av Cagliari, å skrive under på fordømmelsen av Athanasius etter et konsil i Milano hvor keiseren tvang gjennom sin vilje. Keiseren forviste Liberius til Thrakia, og erkediakonen Felix II ble valgt til ny pave. Det var lenge tvil rundt hvilken status de hadde, men man kom med tiden til at Liberius var ulovlig avsatt, og at Felix dermed var ulovlig valgt og må regnes som motpave. Felix fikk ingen støtte fra folket i Roma, hvilket gjorde hans oppgave vanskelig.

Etter to år i eksil gikk Liberius med på å skrive under på en erklæring hvor han oppga ordet 'homoousius' ('av samme vesen') i den nikenske trosbekjennelse, han sluttet å støtte Athanasius og han aksepterte kommunion med arianerne. Dette var klart i strid med vedtakene fra konsilet i Nikea, og Liberius ble i ettertid sterkt klandret for dette. Erklæringen er den viktigste grunnen til at han ikke regnes som helgen. Det er ingen tvil om at det må ha skjedd under sterkt press, men kirken stilte på denne tiden svært strenge krav til sine hyrder. Han ble tilbakekalt til Roma, men kom ikke dit før et år senere av hensyn til Felix II. Keiserens intensjon var at de to skulle styre kirken sammen, men da Liberius kom tilbake ble Felix jaget ut til en av Romas forstader av folket. Liberius og Felix klarte å komme fram til en avtale som gjorde det mulig å få kirkens styre til å fungere.

I 359 ble det avholdt et konsil i Rimini, der verken Liberius eller Felix var tilstede. Etter Konstantius IIs død i 361 annullerte Liberius dekretene som var gitt av dette konsilet. Det var nå ikke lenger noen innblanding fra keiseren i teologiske spørsmål - den nye keiseren, Julian den frafalne var ikke kristen. De biskopene som hadde signert men senere trukket tilbake sin støtte til dekretene fikk beholde sine embeter. Han valgte også å modifisere kommunionen med arianerne, slik at bare de mer moderate fikk adgang.

Liberius sto bak byggingen av Santa Maria Maggiore, en av de fire patriarkalbasilikaene i Roma. Den ble opprinnelig kalt Basilica Liberiana etter ham. En legende forteller at kirken ble bygget etter et overraskende snøfall 15. august (i den varmeste måneden i Roma), da snøen tegnet opp grunnplanen til en kirke på en åpen tomt i byen. Hendelsen, enten den er sann eller ikke, feires fortsatt som festen for Vår Frue av Snøen og som vigselsfest for basilikaen.

Liberius' navn er også knyttet til den liberianske katalog, en liste over paver som begynner med Peter og slutter med Liberius.

Han døde av naturlige årsaker 24. september 366. Etter hans død brøt det ut opptøyer i Roma, og skylden for dette er i stor grad lagt på Liberius, som var for svak til å holde den romerske menighet samlet.