Jamaica

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi

Commonwealth of Jamaica Jamaicasambandet
Flagg	Riksvåpen
Nasjonalt motto: Out of Many One People (engelsk: av mange, ett folk
Offisielle språk:	Engelsk
Hovedstad:	Kingston
Styreform: Dronning: Generalguvernør: Statsminister:	Konstitusjonelt monarki Elisabeth II Kenneth Hall Portia Simpson-Miller
Areal: Totalt Herav vann	Rangert som nr. 159 10 991 km² 1,5 %
Befolkning: Totalt (2005) Tetthet	Rangert som nr. 138 2 651 000 252/km²
HDI:	0,738 (rangert som nr. 98)
Uavhengighet fra: Dato	Storbritannia 6. august 1962
Valuta:	Jamaicanske dollar
Tidssone:	UTC -5
Nasjonaldag:	Første mandag i august
Nasjonalsang:	«Jamaica, Land We Love»
Toppnivådomene:	.jm

Jamaica er en øy i det Karibiske hav like sør for Cuba. Øya var britisk koloni fra 1665 til 1962.

Øya tilhører øygruppen Store Antiller, og er den tredje største øya i det Karibiske hav etter Cuba og Hispaniola. Landet omfatter også noen små, ubebodde øyer i sør.

Cristopher Columbus var den første europeeren som kom til Jamaica i 1494. Hans navn på øya var Santiago, og sa at det var «den vakreste øy man kunne ha for sine øyne».

Innhold 1 Historie 2 Natur 3 Næringsliv 4 Befolkning

[rediger] Historie

I 1494 kom Christopher Columbus til øyene for første gang. På den tiden var det omtrent 100 000 fredelige arawak-indianere på øya, som hadde kommet dit omkring 700 før Kristus. Spanjolene dukket opp fra 1510, og begynte å med gårdsbruk, hovedsakelig storfe og griser. De kom også med to ting som virkelig ville komme til å påvirke øyenes framtid: sukker og slaver.

På slutten av det 16. århundre var arawak-befolkningen blitt fullstendig utslettet, utslitt av hardt strev, dårlig behandling og sykdommer europeerne hadde brakt med seg, som lokalbefolkningen ikke hadde motstandskraft mot.

I 1654 kom dårlig utrustede og organiserte britiske styrker til de Karibiske øyer. Etter et mislykket forsøk på å overta Hispaniola (det som i dag er Haiti og den Domikanske Republikk), gjorde en gjeng som bestod av bedragere og tyver et svakt forsøk på å forsvare Jamaica. Til tross for hard anstrengelse av trofaste spanjoler og gerilja-lignende kampanjer av frigjorte spanske slaver (maroons), tok britene kontroll over øyene.

Investeringer og videre fortjeneste begynte å vokse fra produksjon av kakao, kaffe og sukkerrør. Men med britene i konstant krig mot Frankrike eller Spania, ble kontrollen over øyene gitt til sjørøvere, en gruppe som blant annet bestod av politiske flyktninger og rømte kriminelle. De gjorde alt for å hindre spanjolene. Om britene støttet eller hjalp spanjolene med å drive dem tilbake, avhang av om Storbritannia og Spania nettopp hadde signert eller brutt fredsavtaler.

Slaveopprør gjorde ikke livet enklere for britene. Rømte slaver slo seg sammen med etterkommerne av maroonene, og tvang britene til å gi dem selvstyre i 1739.

Nye slaver fortsatte å strømme til øyene, og ble plassert til å arbeide på sukkerplantasjer under forskrekkende tilstander. Slavene ble brent, kvalt og torturert på andre måter for å bli lydige. Det var konstant oppstand, særlig etter den amerikanske frigjøringskrigen (1775-81) og den franske revolusjon (1789) som skapte en omveltning.

Den siste og største av slaveopprørene på Jamaica var "the Christmas Rebellion" i 1831. Den var inspirert av "Daddy" Sam Sharpe, en utdannet slave og predikant som gjorde passiv motstand. Opprøret utviklet seg til å bli vel voldsomt, og hele 20 000 slaver raserte plantasjer og drepte plantasjeeierne. 400 slaver ble hengt, og mange flere pisket, før de endelig fikk sin frihet 1. august 1834.

Overgangen fra slave-økonomi til en basert på lite arbeid, skapte økonomisk kaos. De fleste slavene skydde hungersnøden, og valgte å sørge for seg selv.

Selv om den gamle klasseordningen var borte, hadde de hvite plantasjeeierne fortsatt en politisk fordel, og bare godseiere kunne stemme. Mulattene fikk stemmerett i 1830, og liberale mulatter tok opp kampen for de undertrykte på 1860-tallet.

Da marine-blokkaden kuttet livsviktige forsyninger under den amerikanske borgerkrigen (1861-65), tippet det endelig over for slavene. Under desperasjonen over forhodene og urettferdigheten ble det et nytt opprør, ledet av baptist-diakonen Paul Bogle. Guvernør Edward Eyre og hans tilhengere fikk slutt på opprøret, og Gordon ble hengt. Flere hundre andre ble henrettet og pisket, og flere tusen hjem ble rassert som hevn. Den brutale undertrykkelsen førte til et nødskrik i England, og markerte begynnelsen på en mer opplyst tidsalder under en serie liberale guvernører.

En økonomi basert på bananer hadde vært på bedringens vei, men ble nå stoppet av den store depresjonen på 1930-tallet. Den kom fort i gang igjen under andre verdenskrig, da de Karibiske øyene forsynte Storbritannia med mat og råmaterialer.

I 1944 rammet en sultkatastrofe Jamaica. De ble bevilget ordentlig selvstyre av Storbritannia i 1947, og Jamaica trakk seg ut fra Vest-Indiaføderasjonen i 1962 etter en folkeavstemning.

Uavhengighetspolitikken har hovedsakelig gått i arv fra to stykker: Alexander Bustamante og Norman Manley. Bustamante dannet den første handelsunionen i Karibia rett før andre verdenskrig og senere Jamaican Labor Party (JLP). Manley dannet det første jamaicanske politiske partiet, People's National Party (PNP).

Michael Manley (Normans sønn) ledet PNP gjennom demokratisk sosialisme på midten av 1970-tallet, forårsaket en massiv utvandring på et tidspunkt Jamica ikke hadde råd til det. Inflasjonen steg med omtrent 50%, arbeidsløsheten ble skyhøy. Samfunnet ble mer polarisert, på grunn av fullt utviklet krigføring under valgkampanjene før valget i 1976. Tungt bevæpnede gjenger av JLP- og PNP-tilhengere begynte å drepe hverandre, og det var erklært en kritisk tilstand. PNP vant til slutt valget, og Manley fikk fortsette med sitt.

Den amerikanske regjeringen var fiendtligstilt til sosialistiske retningen Jamaica var i ferd med å ta, og da Manley begynte å knytte sterke bånd med Cuba, planla CIA å styrte den jamaicanske regjeringen. Økonomien (særlig turismen) fikk stor tilbakegang og landet var under beleiring. Omkring 700 mennesker ble drept under forberedelsene til valget 1980. JLP og Edward Seaga vant valget.

Seaga gjenopprettet Jamaicas gamle økonomi, brøt båndene med Cuba og vendte seg mot Ronald Reagan og USA. Et ganske fredelig valg i 1989 fikk tilbake Manley, men han trakk seg tilbake i 1992. Han gav makten videre til sin varamann Percival James Patterson – som ble Jamaicas første svarte statsminister.

Under ledelse av Patterson overlevde PNP begge valgene i 1993 og 1997. Våren 1999 brøt hele nasjonen ut i opprør etter at regjeringen kungjorde en skatteøkning på bensin på hele 30%. Spesielt Kingston og Montego Bay, hvor sukkerrørplantasjene ble satt i brann, ble hardt rammet. Etter tre dager med brannstiftelser og plyndring, satte regjeringen ned skattene.

En fornyet gjengkrimminalitet i Kingston juli 2001 og januar 2002 krevde 27 og 7 menneskeliv. Statistikker viste at drapstallene var høyere enn noensinne. I februar samme året ble fem politimenn drept, noe som skapte bekymring omkring politivold.

Dette hindret ikke Patterson å vinne det fjerde valget på rad. Statsministeren meddelte at han håpet at landet kunne bli en republikk innen han går av i 2007, og bekreftet øyenes gradvise bevegelse fra skyggen til deres tidligere kolonimakt.

[rediger] Natur

Jamaica er en del av det teritære fjellsystem, og ligger på ryggen av en undersjøisk fjellkjede. Halve arealet er dekket av tykke kalksteinslag, grunnet Jamaicas tidligere nedsenking i havet. Det finnes flere parallelle fjellkjeder vest-øst, hvor den høyeste toppen er Blue Mountain Peak som ligger 2256 meter over havet. Fjellene ligger midt i landet og er innrammet av en smal kyststripe. De fleste strendene, som er hvite og pene, ligger på nord- og vestkysten.

I lavlandet og på kysten er det tropisk klima, i høyden er det mer temperert. Østlige og sørøstlige vinder kan fra august forårsake tropiske stormer, som kan gjøre store ødeleggelser.

Mye av den opprinnelige vegetasjonen har blitt utslettet i lavlandet, og tidligere vokste det mye skog her. På den nordlige delen av øya er det regnskog, men lenger ned er mye av denne erstattet av bananplantasjer. Det finnes over 3000 blomsterarter på Jamaica.

De eneste opprinnelige landpattedyrene er, foruten en nylig utdødd spissmusart, flaggermus og hutiaen. Hutiaen er en stor gnager i beverrottefamilien, og var tidligere ettertraktet på grunn av kjøttet. I 1872 ble mungoen innført fra India, som et ledd i kampen mot rottene som tidligere hadde fulgt med menneskene hit og slanger.

Jamaica har 25 flaggermusarter og vel 200 fuglearter.

[rediger] Næringsliv

Jamaica er et utviklingsland med økonomien hovedsakelig basert på bauxittutvinning, turisme og sukkerdyrking. Et mer sosialistisk samfunn ble i 1970-årene forsøkt skapt, med blant annet jordreformer, nasjonaliseringer og flere velferdsordninger. Dette ble imidlertid stoppet av voksende økonomiske problemer, og for å bli kvitt disse ble det senere ført en stram penge- og finanspolitikk. Først på begynnelsen av 1990-tallet viste økonomien tegn til oppgang.

20% av Jamaicas yrkesaktive arbeider i landbruket, som fortsatt spiller en viktig rolle i landets økonomi. Flere ganger har næringen blitt rammet av store ødeleggelser av orkaner. Ca 44% av landets areal er dyrket jord, hvor mesteparten tilhører plantasjer. Sukkerrør er den viktigste eksportveksten, og blir vanligvis dyrket på kystslettene. Andre ting som dyrkes for eksport er bananer, sitrusfrukter, kaffe og kakao – Jamaica er dessuten verdens største produsent av allehånde. Til eget bruk dyrker de blant annet mais, diverse rotfrukter, tobakk og kokosnøtter.

De viktigste husdyrene i Jamaica er geiter, kveg og svin. Skogbruk og fiske har liten betydning for økonomien.

Jamaica er verdens tredje største produsent av bauxitt. Produksjonen har økt svært fra begynnelsen av 1990-årene, og bare i 1994 ble det produsert 11,7 millioner tonn. Bauxitt er et viktig råstoff i aluminiumsproduksjon, og sørger for ca. 75% av Jamaicas eksportinntekter.

Turismen er et viktig biddrag til Jamaicas økonomi. På slutten av 1970-årene har denne næringen vært rammet av virkningene av politisk og sosial uro i landet. Turismen tok seg opp igjen utover 1980-tallet, og på under 10 år økte antall turister fra 833 000 til 1,6 millioner besøkende per år.

Jamaica har hatt et økende underskudd i handelsbalansen med utlandet siden midten av 1970-årene. Dette skyldes både reduserte priser på blant annet bauxitt og sukker, og økende import. Den dramatiske nedgangen av landets valuta i begynnelsen av 1980-årene økte også importkostnadene.

Jamaicas viktigste eksportvarer var tidligere sukker og bananer, men i dag består den hovedsakelig av aluminiumoksid, bauxitt og sukker. Mesteparten av eksporten går til USA, Storbritannia, Canada og Norge.

Landets viktigste importvarer er maskiner og transportutstyr, brensel, kjemikalier, matvarer og forskjellige forbruksvarer. Mesteparten importeres fra USA, men også men også fra blant annet Mexico og Storbritannia.

På slutten av 1980-tallet ble det anslått at verdien av den illegale handelen med marihuana var større enn hele den legale eksporten.

Bruttonasjonalproduktet er i dag på 8,8 milliarder dollar, 3 300 per innbygger.

[rediger] Befolkning

I 1996 var folketallet i Jamaica på omtrent 2,5 millioner. Utvandringen fra landet er stor, noe som spesielt skyldes stor arbeidsledighet. Det bor faktisk flere jamaicanere i utlandet enn i Jamaica, og de fleste emigrerer til Storbritannia, USA og Canada.

Urbefolkningen på Jamaica, arawakene, ble dramatisk redusert etter den spanske koloniseringen. Dagens befolkning består hovedsakelig av etterkommerne etter de afrikanske slavene som kom til øyene på slutten av 1600-tallet. Dessuten er det innvandrere fra Europa og Asia, og Jamaica har, som mange andre land i Karibia, en befolkning med innslag fra mange kulturer.

Befolkningen er svært ujevnt fordelt på øya. De fleste lever på kystslettene og i fjelldalene, mens kalkplatåene har lav befolkningstetthet. Stadig flere bosetter seg i byer, og fra 1960 til 1991 har bosettningene i byene økt fra 31% til 50%. Særlig hovedstaden Kingston har fått større tilflytning, og i 1991 hadde byen 587 800 innbyggere (med forsteder).

Kristendommen er den dominerende religionen, og ca. 80% av befolkningen regnes som kristne. 70% av disse er protestanter, og 11% katolikker. Vestafrikanske religioner har virket sterkt inn på kristendommen, blant annet gjennom kumina, en folkereligion som ble utviklet i slavetiden.

Den religiøst-kultiske rastafaribevegelsen har også hatt sin innvirkning, og er nært knyttet til kristendommen. Den oppstod som en mobiliserende reaksjon mot undertrykkelsen av den svarte befolkningen, og var en drøm om å vende tilbake til Afrika. Denne drømmen ble skapt av Marcus Garvey allerede i 1914 da han startet The Universal Negro Improvement Association. Bevegelsen stod sterkest omkring 1920-22, og resulterte i en egen tolkning av Bibelen. Rastafariene mener at Etiopias keiser Haile Selassie I var den levende Kristus. Deres mest kjente formidlingsform er reggaemusikken, og en hårfrisyre kalt dreds. Dreds går ut på ikke stelle håret, og er av religiøse årsaker.

Det offisielle språket på Jamaica er engelsk, men det vanligste er patwa, et kreolspråk med ordforråd hovedsakelig fra engelsk. Patwa har en del låneord fra vestafrikanske språk, og en litt spesiell uttale. Skriftspråket og administrasjonsspråket er engelsk.

Forventet levealder er gjennomsnittlig 71,4 år for menn og 75,8 år for kvinner. De vanligste dødsårsakene er hjerte/karsykdommer og kreft.

Arbeidsledigheten er som sagt høy, særlig i slumområdene i byene. Disse områdene vokser stadig på grunn av tilveksten i byene, og har mye kriminalitet. Mange lever i dyp fattigdom, noe som ikke ser ut til å ville bedre seg.

For mange er marihuana en del av kulturen, på samme måte som alkohol er i mange andre samfunn. Stoffet er forbudt, og omsetningen er stadig grunnen til konflikter mellom kriminelle gjenger. Bestikkelse er svært utbredt, og det er enorme sosiale forskjeller.

Jamaicansk musikk har en blanding av afrikanske og europeiske tradisjoner. Arawakenes musikk ble utryddet sammen med arawakene, men det som kanskje er det viktigste er reggae.

Reggaemusikken er inspirert av rastafari-bevegelsen, og utviklet seg i 1960-årene. Den kjennetegnes ved langsomme rytmer og samfunnskritiske tekster, og Bob Marley var en viktig person rundt denne musikkstilen. Han og mange andre reggae-artister har gjort stor suksess i Europa, og har siden 1970-årene vært en viktig del av moderne vestlig populærmusikk.