Alexander I av Russland
Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Alexander (Aleksandr) I av Russland (russisk: Александр I Павлович) (født 23. desember 1777, død 1. desember 1825) var russisk tsar 1801-1825, kjent fra Napoleonskrigene og som skaperen av Den Hellige Alliansen.
Han var sønn av Paul I av Russland, men vokste opp i nær kontakt med bestemoren Katharina II (den Store) og mottok en vesteuropeisk oppdragelse i opplysningstidens ånd. Meget tidlig ble forholdet til faren anspent, og Alexander tok i 1801 makten ved et statskupp som førte til farens død. Som tsar arbeidet Alexander tidlig med tanken om reformer og en eventuell grunnlov, men alt ble med planene.
Alexanders regjering faller sammen med Napoleonskrigene, hvor han spilte en sentral rolle. Han inntok først en nølende holdning overfor Napoleon, sluttet seg derefter til hans fiender og deltok fra 1804 i den tredje koalisjons mot Frankrig. Her led han store nederlag, han blev blant annet personlig beseiret ved Austerlitz i 1805 og led nye nederlag under den fortsatte krig. 1807 sluttet han freden i Tilsit og han trådte ut av alliansen og aksepterte Napoleons posisjon mot ikke å avstå noe. I de følgende fredsår bygget han opp et visst vennskap med Napoleon og aksepterte fastlandssperringen, men unngikk å forplikte seg militært. Innenriks støttet han et omfattende liberalt reformarbeide under ledelse av statsmannen Speranski, men oppgav prosjektetet som følge av modstand og protester fra overklassen, og lot i 1812 Speranski falle.
En stigende rivalisering med Napoleon samt russiske økonomiske kvaler med fastlandssperringen førte til at Alexander 1812 brøt med Frankrig og provoserte frem krig. Under den følgende krig (Napoleons felttog til Russland, tilbaketoget fra Moskva) viste tsaren stor fasthet og kamplyst og bidro muligvis derved til det franske nederlag. 1814 var han blant seierherrene ved de alliertes inntog i Paris og opptrådte som den første russiske tsar også som en klar vesteuropeisk maktfaktor.
Under Wienerkongressen 1814-15 spilte Alexander en hovedrolle. Han forestod blant annet gjenopprettelsen av en polsk lydstat ("Kongresplen") og støttet Preussens erobringskrav. Han hadde flere sammenstøt med fyrst Metternich, men støttet ham dog i sluttoppgjøret med Napoleon 1815. Under denne kongress lanserte han tanken om den hellige allianse, et fyrsteforbund basert på kristendommens prinsipper, som skulle danne grunnlaget for fremtidens statsforhold. Det ble realisert, men ble i praksis et redskap for Metternich.
Efter 1815 blev Alexanders styre stadig mere konservativt, mens han selv ble preget av stigende handlingslammelse og hang til mystikk. Utenrikspolitisk ble han påvirket av Metternich; i selve Russland gled meget av magten over til ministeren Araktjejev, som skjerpet den reaksjonære kurs. Russlands forhold til vestmaktene ble dårligere, og revolusjonære sammensvergelser i selve Russland ble dannet.
Både i samtiden og eftertiden har Alexander gjort et forvirrende inntrykk. Han virket snart som en overtroisk og ulikevektig enehersker, snart som en charmerende og opplyst verdensmann, og han kunne svinge mellom uselvstendighet og forbløffende konsekvens. Også hans død er omgitt av mystikk. Han døde offisielt i byen Taganrog ved Svartehavet, men hårdnakkede rykter ville vite at han i virkeligheten hemmelig hadde abdisert og under dekke av å være død slått seg ned i Sibir som religiøs eneboer under navnet Fjodor Kusmitj hvor han skulle være død 1864. Påstanden syntes faktisk støttet av visse indisier og vitneutsagn, men noe sikkert er aldri bevist.
[rediger] Se også
| Forgjenger: Paul I |
Russlands tsar |
Etterfølger: Nikolaj I |
| Forgjenger: Gustav IV Adolf |
Finlands storfyrste |
|
| Forgjenger: Fredrik August I av Sachsen (som hertug av Warszawa) |
Polens konge |
[rediger] Litteratur
Maurice Paléologue, Alexander den Første. En gaadefuld Tsar. 1942.
