Murmansk
Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Byen Murmansk (russisk: Мурманск) ligger på Kolahalvøya lengst nordvest i Russland, ikke langt fra grensen til Norge. Murmansk hadde i 2004 rundt 350 000 innbyggere. Byens betydning er knyttet til den isfrie havnen, som er viktig for Russlands frie adgang til Atlanterhavet, både sivilt og militært. Den russiske marinen opprettholder en større flåte med atomubåter i nabobyen Severomorsk. I selve Murmansk finnes det ingen krigsskip.
Byen ble grunnlagt i 1916 og fikk navnet Romanov-na-Murman, men ble omdøpt til Murmansk etter oktoberrevolusjonen i 1917. Murman er det gamle navnet på Barentshavet og på nordmenn. Idag er Murmansk en moderne by, men som fortsatt er preget av kontrastene mellom Sovjettiden og vår tid. Murmansk ligger ut mot Barentshavet som har rike ressurser særlig innen fiskeri. På 2000-tallet er det store planer for utbygging av naturgassfelt i området.
Murmansk Oblast (russisk: Му́рманская о́бласть) er en av Russlands 49 oblaster (provinser) med en befolkning på 892 534 mennesker i 2002. Provinsen har et areal på 144 900 km² og består av fem distrikter og har sju byer og tettsteder. Oblastens administrasjonsenter er i byen Murmansk. Geografisk dekker Murmansk Oblast hele Kolahalvøya og er en del av det samiske området som strekker seg over fire land på Nordkalotten. Oblasten grenser i syd til republikken Karelia, og i vest til Finnmark i Norge og til Lappland i Finland. Nord for Kolahalvøya er Barentshavet, og Kvitsjøen rammer inn halvøya i øst og syd.
Innhold |
[rediger] Historie
[rediger] Eldre tider
Ingen vet når de første menneskene kom til Kolahalvøya, men vi kjenner til flere folkegrupper som har innvandret til området senere. Fra 500- til 200-tallet f.Kr kom det stammer som etnisk var beslektet med Volga-stammene. Rundt 100 f.Kr. kom stammer som hørte til finsk-ugriske grupper. De gamle og de nye innbyggerne blandet seg, og et oldtidssamefolk oppsto. Nordmenn kalte dem terfinner etter deres navn på Kolahalvøya, som var Ter. Ottar fra Hålogaland brukte dette navnet på samefolket her på 800-tallet: «Hele dette landet er tomt og bare på noen få plasser bor det 'terfinner', som jakter og fisker». Kolalandet skal i en periode ha vært hålogalandsk skattland, der høvdinger dro inn finneskatt fra samene.
Mellom 1100-tallet og 1300-tallet kom folk fra Novgorod-området nordover. Novgorod startet skattlegging av den samiske befolkningen, og en periode ble de dobbelt skattlagt, men i 1251 ble myndighetene enige om skattene. Midt på 1400-tallet ble de første russiske bosetningene etablert på Terskkysten; Umba og Varzuga. De ble kalt pomorer (kystboere). Kommunikasjonen mellom samene og pomorene hadde innvirkning på samenes levemåte.
[rediger] Del av Moskvastaten
I 1478 ble Kola sammen med resten av Novgorod-områdene underlagt Moskvastaten, med sentrum i Kandalaksha. Kristendommen ble innført, og befolkningen økte i området. Om sommeren samlet opp til to tusen fiskere seg på halvøya, for sommersesongfisket. Norske, danske og hollandske oppkjøpsfartøy besøkte området på 1500-tallet. Fiskernes bosetningssted ble på midten av 1500-tallet kalt Kola, og denne bebyggelsen utviklet seg til en by, i 1582 var det 71 gårder og mer enn 400 mennesker som bodde her. Byen var sentrum for internasjonal handel i området, ellers levde folk av fiske, lagerutleie og båtbygging og -reparasjoner.
På slutten av 1500-tallet ble Kolahalvøya angrepet av Danmark, som ville hindre handelen med murmanerne. Området ble også angrepet av svensker, som blant annet plyndret og brente flere klostre. I 1585 ble sentrum for den internasjonale handelen flyttet til Arkhangelsk. Myndighetene i Moskva stasjonerte en forsvarsavdeling i Kola, i 1625 omfattet det 500 menn og ni kanoner. I tillegg til festningsby, ble Kola administrasjonssenter for området, som besto av Kolahalvøya (utenom Umba og Varzuga) i tillegg til nordre del av Karelia.
[rediger] Del av det russiske imperiet
På 1700-tallet ble det nedgangstider for Kolahalvøya, handelen ble monopolisert og begrenset til få handelshus og grupper. En annen årsak var at klostrene i området ble tildelt store landområder, for eksempel hadde Petsjengaklosteret rundt en fjerdedel av halvøya. I 1760-årene ble dette klosteret nedlagt, og handelsmonopolet oppløst.
I 1809 ble Kolahalvøya angrepet av engelskmenn, de tok flere handelsfartøy, krutt, mat og andre varer. Området ble også angrepet under Krimkrigen. I 1854 ble Kolahalvøya angrepet på nytt, denne gangen av engelskmenn og franskmenn. Byen ble sterkt skadet, Oppstandelseskirken og mange andre bygninger ble brent.
I 1858 ble Kolahalvøya innlemmet i distriktet Kemsk og all administrasjon på halvøya ble nedlagt. På 1860-tallet ble den første fabrikken etablert, og flere kom etter hvert, blant annet noen sagbruk. På 1870-tallet ble en skipsrute ble etablert rundt halvøya, noe som ble viktig for videre utvikling av området. Folk fra Kolahalvøya deltok også i Pomorhandelen mellom folk fra Kvitsjøområdet og kysten av Nord-Norge med fisk og korn som (bytte)handelsvarer. Denne handelen pågikk fram til revolusjonen.
[rediger] Murmansk blir grunnlagt
Under første verdenskrig måtte Russland skaffe våpen og ammunisjon fra England, Frankrike og USA, og Murmansk ble valgt som havn for denne handelsflåten. Dette førte til en forlengelse av jernbanen fra Petrozavodsk til Murmansk, som startet i 1915 og ble ferdig året etter. Samme år ble Nordishavsflåten, som besto av trålere, torpedobåter og kryssere, etablert på stedet. Ved utbyggingen av jernbanestasjonen og marinebasen, dukket det også opp en del boliger, og byen ble kalt Romanov-na-Murman etter fyrstehuset Romanov (det russiske tsar-dynastiet) og tsar Nikolai II. Den ble offisielt grunnlagt den 21. september 1916 (4. oktober ifølge den nye kalenderen). 3. april 1917 ble byen omdøpt til Murmansk. Da var byens befolkning på 10.000 mennesker.
[rediger] Revolusjon, borgerkrig og verdenskriger
Etter oktoberrevolusjonen i 1917 tok sovjetmakten over, og de vestlige nasjonalitetene som var i Murmansk på denne tiden valgte å handle med lokale autoriteter. Fra 1918 til 1920 var byen okkupert av blant andre vestmaktene som hadde vært allierte under første verdenskrig. Fiendtlige finske og tyske ubåter i Barentshavet og styrker i Nord-Finland truet. I 1918 inngikk sovjetmakten en fredsavtale med Tyskland. Murmansk ble skilt fra Sovjetrussland og ble en del av den antibolsjevikske nordregionen som hadde støtte fra vestmaktene og senter i Arkhangelsk. De allierte forlot Nord-Russland i 1919, og i 1920 ble sovjetmakten også etablert i Murmansk.
Fram til andre verdenskrig ble det anlagt marinebaser og utviklet industri i Murmansk, hovedsakelig innen fiske, gruvedrift, metallurgisk og kjemisk industri. Befolkningstallet økte.
Under det sovjetiske overfallet på Finland i 1939 hadde russernes 14. armé avsett tre divisjoner til Murmanskområdet. Deres oppgave var å sikre hele kyststrekningen, og innta den finske havnen Petsamo (mellom Sovjetunionen og Norge), som var Finlands havn mot Barentshavet. Slik skulle man forhindre at stater som eventuelt ville komme til finnenes unnsetning skulle kunne sende tropper og utstyr inn i Finland fra nord. Finnene bet meget kraftig fra seg under Vinterkrigen, og selv om Petsamo ble inntatt, ble ikke finnene drevet lengre vesover enn til Inarisjøen.
Etter at Sovjetunionen i 1941 kom med i den andre verdenskrig ble Murmansk sentral i den sovjetiske krigsorganisasjonen, ettersom den var hovedhavn for forsyninger fra vestmaktene Storbritannia og USA.
Det seilte sammenlagt ikke mindre var 78 konvoyer mellom august 1941 og mai 1945 (skjønt med to avbrudd). Mange av konvoiene gikk til Murmansk og havnene omkring, enkelte andre gikk videre til Kvitsjøen.
Tyske styrker angrep retning Murmansk i 1941, men møtte sterk motstand. Av grunner som man i ettertid har vanskelig for å forstå, mente den tyske overkommando at det ikke ville være mulig å angripe med større styrker enn de gjorde; de antok at man ikke ville klare å forsørge dem langs lange og ugjestmilde forsyningslinjer. Dette bidro til at den tyske offensiven ble mulig å stanse lenge før den nådde Murmansk-området. Selv da tyskerne kuttet den vitale karelske jernbanelinjen mellom Kolahalvøya og det øvrige Russland, greide de ikke å erobre byen. Tyskerne bombet Murmansk og store deler av byen ble ødelagt. Avhengig av værforholdene kunne bombeangrepene finne sted nesten daglig, særlig i de periodene da allierte forsyningsskip lå til kai.
Den murmanske motstanden ble hedret av Sovjetunionen i 1985 og byen Murmansk fikk ærestittelen Helteby.
Til tross for de store personlige oppofrelser de allierte sjøfolkene kom med under denne konvoifarten, var Stalins paranoide årvåkenhet mot vestlig innflytelse allsteds nærværende. Den ene restauranten og den ene lille klubben som sjøfolkene kunne besøke under sine opphold i havnen, var forbudt område for den russiske bybefolkning. De russiske servitrisene ble hele tiden holdt nøye øye med av uniformerte menn.
[rediger] Etterkrigstid
Etter krigen startet gjenoppbyggingen av Murmansk, og industrien ble utviklet videre. I slutten av 1940-årene ble det etablert jernverk og aluminiumsverk i området. Nye fabrikktrålere ble tatt i bruk innen fiskeindustrien. Vannkraftverk og siden atomkraftverk ble etablert på 50- og 60-tallet, boligbyggingen tok seg også opp.
På slutten av 70-tallet ble tidene med pessimistisk, fisket ble regulert på grunn av overfiske og laksen forsvant fra elvene. Det ble mangel på råvarer og belastningen på miljøet ble stort. Fra 1985 utviklet det seg en ny industri basert på olje og gass og i 1991 ble Murmanskregionen igjen en av de viktigste industrielle sentrene i Russland. I tillegg er Kolahalvøya et viktig område for forsvaret av den russiske føderasjonen. Under den kalde krigen var Murmansk sentrum for Sovjetunionens ubåtaktivitet, og etter at unionen ble oppløst er byen fremdeles hovedkvarter for den russiske nordflåten i tillegg til flåten med atomdrevne isbrytere.
[rediger] Dagens Murmansk
Murmansk er den største byen nord for polarsirkelen, og administrasjonssenter for Murmansk Oblast. Byen er delt inn i tre hoveddistrikter; Leninskij, Oktjabrskij og Pervomajskij. Murmansk er en maritim by, som har den eneste nordrussiske havnen som er isfri hele året. Her er en handelshavn som ble grunnlagt i 1915, en fiskehavn grunnlagt i 1934, den første russiske trålerflåten 1920, isbryterflåten og mange bedrifter tilknyttet den marine bransjen, som for eksempel Murmansk Shipping Company. Hovedindustrien omfatter fiske, fiskeforedling og næringsmiddelindustri, skipsreparasjoner, transport og geologi.
Turistnæringen tilbyr aktiviteter som laksefiske, skisport, arktiske turer med isbrytere til Nordpolen og økologiske fisketurer. Det er mer enn ti hoteller i Murmansk.
[rediger] Utdanning og forskning
De viktigste utdanningsinstitusjonene er Murmansk Statlige Tekniske Universitet (MSTU) og Murmansk Statlige Pedagogiske Universitet (MSPU). Av forskningsinstitusjoner nevner vi Det polarvitenskapelige forskningsinstitutt for fiskeindustri og oseanografi (PINRO), Murmansk Marinbiologiske institutt av det russiske vitenskapsakademi (MMBI), Polar geofysiske institutt og Kola vitenskapelige senter av det russiske vitenskapsakademi.
I tillegg finnes det andre akademiske institusjoner; Murmansk maritime fiskerihøyskole, Kooperativ teknisk skole, Murmansk høyskole for økonomi, statistikk og informatikk, Murmansk musikkhøyskole, Murmansk lærerhøyskole og Murmansk medisinske høyskole.
[rediger] Kultur
Av nasjonal og internasjonal betydning er helleristningene fra andre til fjerde årtusen f.Kr. ved elven Ponoj og ved bredden av innsjøen Kanozero, som viser at det har bodd mennesker lenge på Kolahalvøya. I de gamle pomorlandsbyene Varzuga og Kovda finnes det trearkitektur og gravsteder fra 1600-tallet. I tillegg er Kolasamenes og pomorenes folketradisjoner originale og av stor betydning.
Det er tre teatere i Murmansk; Det regionale dramateateret, Nordflåtens teater og Det regionale dukketeatershow. Det er mer enn 80 museer i Murmanskområdet. Murmansk regionale museum for lokalkunnskap forteller om områdets mineraler, nordlig taiga og tundra, havene omkring og områdets historie. Murmansk regionale kunstmuseum er et av Russlands yngste, grunnlagt i 1989. Museets oppmerksomhet er hovedsakelig rettet mot nordrussiske tema og verk av nord- og vestrussiske kunstnere. Nordflåtens marinemuseum forteller om etableringen av den russiske flåten i nord, om Nordflåten, krigsdeltakelse og utviklingen av flåten i etterkrigstiden. I tillegg fins det flere kommunale museer, blant annet i Kirovsk (det eldste) og i Poljarnij.
Nordflåten har flere kulturtilbud enn teateret (som er det eldste på Kolahalvøya) og museet. I dag består tilbudet av 50 kulturinstitusjoner, 130 bibliotek, flere museer, militærkorps og musikkgrupper.
Murmansk er også sete for bispedømmet Murmansk og Montsjegorsk i den russisk-ortodokse kirke.
[rediger] Se også
[rediger] Litteratur
- S.G. Holtsmark. Fra periferi til krigsteater. Nordområdene i sovjetisk militær tenkning i mellomkrigstiden. pdf
[rediger] Eksterne lenker
- Murmansk region - 2004. Presentasion Disk Kilde. (engelsk)
- murman.ru - Nettsted for Murmansk (engelsk)
- Murmansk Statlige Tekniske Universitet (MSTU) (engelsk)
- Hämeen Ammattikorkeakoulu eLearning Centre: Murmansk Oblast (engelsk)
- Satelittbilde av Kolahalvøya (Google Maps)
- Stort kart over Murmanskregionen (russisk)
