Mosambik

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi

Republica de Moçambique Republikken Mosambik

Flagg	Riksvåpen

Offisielt språk:	Portugisisk
Hovedstad:	Maputo
Styreform: President: Statsminister:	Republikk Armando Guebuza Luísa Diogo
Areal: Totalt Herav vann	Rangert som nr. 35 801 590 km² 2,2 %
Befolkning: Totalt (2005) Tetthet	Rangert som nr. 54 19 792 000 24,69/km²
HDI:	0,379 (rangert som nr. 168)
Uavhengighet fra: Dato	Portugal 25. juli 1975
Valuta:	Metical `(MZM)`
Tidssone:	UTC +2
Nasjonaldag:	1. november
Nasjonalsang:	«Patria Amada»
Toppnivådomene:	.mz
Kart over Mosambik:

Republikken Mosambik eller Moçambique (portugisisk Republica de Moçambique) er en stat i det østlige Afrika. Landet grenser til Zambia, Sør-Afrika, Zimbabwe, Malawi, Swaziland og Tanzania. Mot øst grenser landet til Mosambik-kanalen i det det indiske hav. Mosambik ligger omtrent ved 18°15′ syd og 35°00′ øst.

[rediger] Historie

Mosambiks første innbyggere var san jegere og samlere, forfedre til khoisan-folkene. Mellom de første og fjerde århundre migrerte bølger av bantuspråklige folkeslag fra nord gjennom Zambezi-dalen og så gradvis inn på platået og kystområdene. Bantuene var jordbrukere og jernsmeder.

Ilha de Moçambique ble først okkupert av portugisiske oppdagere sendt på 1400-tallet.

Da portugisiske oppdagere nådde Mosambik i 1498, hadde arabiske handelsbosetninger eksistert langs kysten og de ytterliggende øyene i flere århundrer. Fra rundt 1500 ble portugisiske handelsstasjoner og festninger regulære stoppesteder på den nye ruten til østen. Senere reiste handelsmenn og utforskere til de indre regionene på leting etter gull og slaver. Selv om den portugisiske innflytelsen gradvis ble ekspandert, var deres makt begrenset og utøvd gjennom individuelle bosettere som ble gitt betydelig selvstyre. Resultatet var at investeringene manglet mens Lisboa konsentrerte seg om den lukrative handelen med India og den fjerne østen og til koloniseringen av Brasil.

Innen tidlig i det 20. århundre hadde portugiserne endret administrasjonen av store deler av Mosambik til store private selskaper, som Mosambik-kompaniet, Zambezi-kompaniet og Niassa-kompaniet, kontrollert og finansiert hovedsaklig av briter som etablerte jernbanelinjer til de britiske koloniene i nærheten og Sør-Afrika. På grunn av at politikken ble laget for å komme hvite bosettere og det portugisiske hjemlandet til gode, ble liten oppmerksomhet rettet mot Mosambiks nasjonale integrasjon, landets økonomiske infrastruktur eller opplæring av befolkningen.

Mens mange europeiske nasjoner gav uavhengighet til sine kolonier etter andre verdenskrig, klamret Portugal seg til konseptet om at Mosambik og andre portugisiske kolonier var provinser av moderlandet, og emigrasjon til koloniene blomstret. Mosambiks portugisiske befolkning ved uavhengigheten var på rundt 250 000. Ønsket om mosambikisk uavhengighet utviklet seg raskt, og i 1962 dannet flere antikolonistiske politiske grupper Frente de Libertação de Moçambique (FRELIMO) som satte i gang en væpnet kampanje mot portugisernes kolonistyre i september 1964. Etter ti år med sporadisk krigføring og betydelige politiske endringer i Portugal, ble Mosambik uavhengig 25. juni 1975.

De siste 30 årene av Mosambiks historie har reflektert politisk utvikling andre steder i det 20. århundre. Etter statskuppet i april 1974 i Lisboa, kollapset portugisisk kolonialisme. I Mosambikk skjedde den militære avgjørelsen om å trekke seg ut i konteksten av et tiår med væpnet antikolonialistisk kamp, innledningsvis ledet av amerikansk-utdannede Eduardo Mondlane som ble myrdet i 1969. Da uavhengighet ble oppnådd i 1975, etablerte lederne av FRELIMOs militære kampanje raskt en ettpartistat alliert med den sovjetiske blokken og forbød rivaliserende politisk aktivitet. FRELIMO eliminerte politisk pluralisme, religiøs utdanningsinstitusjoner og rollen til tradisjonelle autoriteter.

Den nye regjeringen under president Samora Machel gav ly og støtte til sørafrikanske (ANC) og zimbabwiske (ZANU) frigjøringsbevegelser mens regjeringene i først Rhodesia og senere apartheid Sør-Afrika fostret og finansierte en bevæpnet opprørsbevegelse i sentrale Mosambik kalt Resistência Nacional Moçambicana (RENAMO). Borgerkrig, sabotasje fra nabostatene og økonomisk kollaps karakteriserte det første tiåret med mosambikisk uavhengighet. En annen ting som preget denne perioden var masseutvandringen av portugisere, svak infrastruktur, nasjonalisering og økonomisk vanstyre. I løpet av det meste av borgerkrigen, klarte ikke regjeringen å utøve effektiv kontroll utenfor de urbane områdene, og mange av dem var avskåret fra hovedstaden. Det er antatt at en million mosambikere omkom under borgerkrigen, 1,7 millioner flyktet til nabostatene og flere millioner var interne flyktninger.

19. oktober 1986 var Samora Machel på vei tilbake fra et internasjonalt møte i Malawi i presidentens Tupolev Tu-134 da flyet krasjet i Lebombo-fjellene nær Mbuzini. Der var ni overlevende, men president Machel og 24 andre døde, inkludert ministere og embetsmenn i den mosambiske regjeringen. Representanter for Sovjetunionen hevdet teorien om at flyet med vilje ble omdirigert av et falskt navigasjonssignal. Denne teknologien skal ha blitt gitt av militære etteretningsoperatører fra apartheid-regjeringen.

Machels etterfølger, Joaquim Chissano, fortsatte reformene og innledet fredsforhandlinger med RENAMO. Den nye grunnloven ble innført i 1990 som la grunnlaget for et flerpartisystem, markedbasert økonomi og frie valg. Borgerkrigen sluttet i oktober 1992 med den generelle fredsavtalen i Roma. Under overoppsyn av ONUMOZ fredsbevarende styrker fra FN, vendte fred tilbake til Mosambik.

Innen midten av 1995 hadde mer enn 1,7 millioner mosambikiske flyktninger som hadde søkt asyl i nabolandene Malawi, Zimbabwe, Swaziland, Zambia, Tanzania og Sør-Afrika som et resultat av krigen og tørke, vendt tilbake som del av den største tilbakeføringen som er bevitnet i subsaharisk Afrika. I tillegg vendte rundt fire millioner interne flyktninger tilbake til deres opprinnelige områder.

[rediger] Politikk

Mosambiks hovedstad, Maputo, på kysten mot Indiahavet

Mosambik er et demokrati med flerpartisystem under grunnloven fra 1990. Den utøvende grenen består av en president, statsminister og et ministerråd. Der er en nasjonalforsamling og distriktsforsamlinger. Domsverket består av en høyesterett og provinsielle, distrikts og kommunedomstoler. Stemmeretten er for alle ved fylte 18 år.

Landet holdt sine første demokratiske valg i 1994. Joaquim Chissano ble valgt til president med 53% av stemmene, og nasjonalforsmlingen med 250 medlemmer ble valgt med 129 representanter fra FRELIMO, 112 fra RENAMO og 9 fra tre mindre partier som dannet Demokratisk Union (UD). Siden den ble opprettet i 1994, har nasjonalforsamlingen gjort fremskritt i å bli økende uavhengig av den utøvende makten. Innen 1999 hadde mer en halvparten (53%) av lovene som ble vedtatt sin opprinnelse i forsamlingen.

Etter noen forsinkelser holdt landet sine første lokalvalg for å gi lokal representasjon og noe budsjettautoritet på kommunenivå. Det største opposisjonspartiet, RENAMO, boikottet lokalvalgene da de mente det var gjort feil i registreringsprosessen. Uavhengige kritikere bestred valgene og vant seter i kommuneforsamlingene. Valgdeltakelsen var lav.

I etterspillet til lokalvalgene i 1998, lovet regjeringen å legge til rette for opposisjonens prosedyrebekymringer i den andre runden av flerpartivalg i 1999. Valglovene ble skrevet på nytt og vedtatt ved flertall av nasjonalforsamlingen i desember 1998. En svært vellykket stemmeregistrering ble utført, og finansiert av internasjonale donorer, fra juli til september 1999, noe som gav stemmeregistreringskort til 85% av potensielle stemmeberettigede (mer enn syv millioner velgere).

De andre generelle valgene ble avholdt 3.–5. desember 1999 med høy valgdeltakelse. Internasjonale og nasjonale observatører var enige om at valgprosessen var velorganisert og gikk glatt. Både opposisjonen og observatører påpekte i etterkant feil i tabuleringsprosessen som, hadde de ikke skjedd, kunne ha forandret resultatet. Men til slutt konkluderte observatørene med at det jevne resultatet reflekterte folkets vilje.

President Chissano vant presidentvalget med en margin på 4 prosentpoeng over RENAMO-koalisjonsunionens (RENAMO-UE) kandidat, Afonso Dhlakama, og begynte sin femårsperiode i januar 2000. FRELIMO øket sitt flertall i nasjonalforsamlingen med 133 av de 250 setene. RENAMO-UE vant 116 seter, en var uavhengig og ingen tredje partier var representert.

Opposisjonskoalisjonen aksepterte ikke den nasjonale valgkommisjonens resultater fra presidentvalget og la inn en formell klage til høyesterett. En måned etter valget, avviste retten opposisjonens klage og godkjente valgresultatet. Opposisjonen la ikke inn klage på valget til nasjonalforsamlingen.

Det andre lokalvalget som involverte 33 kommuner med rundt 2,4 millioner registrerte velgere fant sted i november 2003. Dette var første gang FRELIMO, RENAMO-UE og uavhengige partier kjempet uten betydelige boikotter. Valgdeltakelsen på 24% var godt over de 15% fra det første lokalvalget. FRELIMO vant 28 posisjoner som borgermestre og majoriteten i 29 kommuneforsamlinger, mens RENAMO vant fem posisjoner og majoriteten i 4 forsamlinger. Valget ble utført uten voldelige hendelser. Men perioden umiddelbart etter valgene ble preget av innvendinger om stemme og kandidatregistreringen og stemmetabuleringen, i tillegg til ønsker om større oversikt.

Mozambiks president, Armando Guebuza

Regjeringen godkjente i mai 2004 nye generelle valglover som inneholdt nyvinninger basert på erfaringen fra lokalvalgene i 2003.

President og nasjonalforsamlingsvalgene fant sted 1.–2. desember 2004. FRELIMO-kandidaten Armando Guebuza vant med 64% av stemmene. Hans motstander, Afonso Dhlakama fra RENAMO, fikk 32% av stemmene. FRELIMO vant 160 av setene i parlamentet. En koalisjon av RENAMO og flere små partier vant de 90 gjenværende setene. Armando Guebuza ble innsatt som president i Mosambik 2. februar 2005.

[rediger] Utenrikspolitikk

Mens troskap som stammer fra frigjøringskampen forblir relevant, har utenrikspolitikken til Mosambik blitt økende pragmatisk. De to pilarene i utenrikspolitikken er opprettholdelse av gode forbindelser med sine naboer og opprettholdelse og ekspansjon av bånd til utviklingspartnere.

I 1970- og tidlig 1980-årene var politikken ugjenkallelig knyttet til majoritetens kamp for å komme til makten i Rhodesia og Sør-Afrika i tillegg til supermaktenes konkurrering og den kalde krigen. Mosambiks beslutning om å styrke FN-sanksjonene mot Rhodesia og nekte landet adgang til havet gjorda at Ian Smiths regime gikk til skjulte og utilslørte aksjoner for å destabilisere landet. Selv om skifte av regjering i Zimbabwe i 1980 fjernet denne trusselen, fortsatte apartheid-regimet i Sør-Afrika å finansiere destabiliseringen av Mosambik. Det tilhørte også frontlinjestatene.

Nkomati-avtalen i 1984 åpnet innledende diplomatiske kontakter mellom de mosambiske og sørafrikanske regjeringene, selv om den ikke lyktes i sitt mål med å få slutt på sørafrikansk støttet til RENAMO. Prosess fikk fart med Sør-Afrikas avskaffelse av apartheid som kulminerte i etableringen av fulle diplomatiske forbindelser i oktober 1993. Mens relasjonene til nabolandene Zimbabwe, Malawi, Zambia og Tanzania av og til var anstrengt, forblir Mosambik sine bånd til disse landene sterke.

I årene som umiddelbart fulgte uavhengigheten, trakk Mosambik fordel fra betydelig assistanse fra noen vestlige land, særlig de skandinaviske. Men Sovjetunionen og dens allierte ble Mosambik sin primære økonomiske, militære og politiske støttespillere og landets utenrikspolitikk reflekterte denne forbindelsen. Dette begynte å endres i 1983. I 1984 sluttet Mosambik seg til verdensbanken og det internasjonale pengefondet. Vestlig bistand erstattet raskt den sovjetiske støtten, og skandinavene, Finland, USA, Nederland og EU ble en økende viktig kilde til utviklingshjelp. Italia opprettholder også en profil i Mosambik på grunn av sin nøkkelrolle under fredsprosessen. Forholdet til Portugal, den tidligere kolonimakten, er kompleks og er viktig siden portugisiske investorer spiller en synlig rolle i Mosambikisk økonomi.

Mosambik er medlem av den ikke-allierte bevegelsen og er blant de moderate medlemmene i den afrikanske blokk i FN og andre internasjonale organisasjoner. Mosambik tilhører også den afrikanske union (tidligere organisasjonen av afrikansk enhet) og Sørlig Afrikansk Utviklingssamfunn. I 1994 ble regjeringen fullt medlem av Organization of the Islamic Conference, delvis for å utvide sitt grunnlag for internasjonal støtte, men også for å blidgjøre landets betydelige muslimske befolkning. På lignende vis sluttet landet i 1996 seg til sine anglofone naboer i Samveldet. Det er den eneste nasjonen som har sluttet seg til Samveldet som aldri tilhørte det britiske imperiet. Samme år ble Mosambik grunnleggende medlem og første president i Samveldet av portugisiskspråklige land (CPLP) og opprettholder et nært bånd med andre lusofone stater.

[rediger] Provinser

Kart over Mosambik med provinsene nummerert

Mosambik er delt inn i ti provinser (provincias) og en hovedstad (cidade) med regionstatus:

Nr	Provins	Hovedstad	Areal i km²	Innbyggere	Innbyggere per km²
1	Cabo Delgado	Pemba	82 625	1 287 814	15,6
2	Gaza	Xai-Xai	75 709	1 062 380	14,0
3	Inhambane	Inhambane	68 615	1 123 079	16,4
4	Manica	Chimoio	61 661	974 208	15,8
5	Maputo (by)	Maputo	300	966 837	3222,8
6	Maputo	Matola	26 058	806 179	30,9
7	Nampula	Nampula	81 606	2 975 747	36,5
8	Niassa	Lichinga	129 056	756 287	5,9
9	Sofala	Beira	68 018	1 289 390	19,0
10	Tete	Tete	100 724	1 144 604	11,4
11	Zambezia	Quelimane	105 088	2 891 809	27,5
	Mosambik Totalt		799 380	16 099 246	20,1

(Tallene er hentet fra folketellingen 1. august 1997 [1])

[rediger] Geografi

Limpopo etter flommen (mars 2000)

Et bredt kystlavland dekker størstedelen av landets sørlige del. Bak kysten stiger landet trinnvis mot høylandsplatået. Tallrike elver flyter fra høylandet mot øst. Største elv er Zambezi, som stuves i dets øverste forløp gjennom Cahora-Bassa-demningen. Andre store elver er Rovuma, som er grenseelv mot Tanzania, samt Save og Limpopo. Malawisjøen danner grensen mot Malawi; sjøens avløp er Shire som munner ut i Zambesielva.

Areal: 801 590 km², derav 18% skog- og buskland, 4% dyrket mark, 55% gressletter og beitemark

Utstrekning: nord-sør 2000 km, vest-øst 50 opptil 600 km

Landegrenser: 4571 km, derav: mot Malawi 1569 km, mot Sør-Afrika 491 km, mot Swaziland 105 km, mot Tanzania 756 km, mot Zambia 419 km og mot Zimbabwe 1231 km.

Kystlinjen er 2470 km.

De største byene er Maputo med omtrent 932 000, Beira med ca. 299 000 og Nampula med omtrent 251 000 innbyggere.

[rediger] Økonomi

Kvinner i Mosambik med mais

Den offisielle valutaen er metical. Amerikanske dollar, rand og mer nylig euro er også vidt akseptert og brukt i dagens forretningstransaksjoner. Minimumslønnen er etter loven på rundt 60 dollar per måned.

Tilbakeføringen av krigsfanger og vellykket økonomisk reform har ført til høy vekst. Gjennomsnittsveksten fra 1993 til 1999 var 6,7%, fra 1997 til 1999 var den gjennomsnittlig mer enn 10% per år. De ødeleggende flommene tidlig i 2000 satte en demper på veksten i BNP og det året var den bare 2,1%. Full gjenopprettelse ble det i 2001 med 14,8%. I 2003 var den 7%. Styresmakten regner med at økonomien vil fortsette å ekspandere med mellom 7% og 10% per år de neste fem årene, men fremtidig ekspansjon er avhengig av flere betydelige utenlandske innvesteringsprosjekt, fortsatte økonomiske reformer og fornyelse av landbruket, transport og turismen. Mer enn 75% av befolkningen er opptatt med landbruk i liten skala som fremdeles lider av manglende infrastruktur, kommersielle nettverk og investeringer. Men 88% av Mosambiks dyrkbare jord er fremdeles ukultivert.

Regjeringens tette kontroll på utgiftene og pengeforsyningen, kombinert med reform i den finansielle sektor, reduserte inflasjonen fra 70% i 1994 til mindre enn 5% fra 1998–99. De økonomiske forstyrrelsene som oppstod med de ødeleggende flommene i 2000, førte innflasjonen opp på 12,7% det året, og den var 13% i 2003. Verdien til den mosambiske valutaen mistet nesten 50% av sin verdi mot dollar siden desember 2000, selv om den begynte å stabilisere seg på slutten av 2001. Siden da har kursen vært stabil.

En ny metical trådte i kraft 1. juli 2006. 1000 gamle metecais tilsvarer 1 ny metical. Begge valutaene vil sirkulere til 31. desember 2006. Etter det vil den gamle valutaen ikke være gyldig, men den vil kunne veksles i Mosambiks Bank til slutten av 2012.

Økonomiske reformer har vært omfattende. Mer enn 1200 statseide foretak (for det meste små) har blitt privatiserte. Forberedelser for privatisering og/eller liberalisering er på vei for de gjenværende selskapene med politisk innvirkning, inkludert telekommunikasjoner, elektrisitet, havner og jernbaner. Regjeringen velger med jevne mellomrom en strategisk utenlandsk investor når de privatiserer disse selskapene. I tillegg har tollsatsene blitt senket, og behandlingen av toll har blitt strømlinjeformet og reformert. Regjeringen introduserte en svært vellykket formueskatt i 1999 som del av sine forsøk å øke interne inntekter. Planer for 2003–04 inkluderte en reform av det kommersielle lovverket, betydelige reform av domstolene, styrking av den finansielle sektoren, fortsatt reform av velferdstjenestene og forbedret statsbudsjett, revidert statsbudsjett og ettersynsevnen.

Importen forblir nesten 40% større enn eksporten, men dette er en betydelig forbedring fra 4 til en forholdet som var rett etter krigsårene. I 2003 var importen på $1,24 milliarder og eksporten var på $910 millioner. Støtteprogrammer gitt av utenlandske donorer og privat finansiering av utenlandske direkteinvesteringer i megaprosjekter og deres tilsvarende råmaterieller har stort sett kompensert for bortfallet av betalingsbalansen. Utsiktene for eksporten er oppmuntrende på ikke altfor lang sikt, siden et antall utenlandske investeringsprosjekter bør lede til betydelig eksportvekst og en bedre handelsbalanse. MOZAL, et stort aluminiumsverk som startet produksjonen i midten av 2000, har i stor grad ekspandert nasjonens handelsvolum. Tradisjonell mosambisk eksport inkluderer cashew, reker, fisk, kopra, sukker, bomull, te og sitrusfrukter. De fleste av disse industriene blir rehabilitert. Mosambik er mindre avhengig av import for grunnleggende matvarer og foredlede varer på grunn av jevn økning i lokal produksjon.

[rediger] Demografi

Antall innbyggere i Mosambikk (i tusener)

Mosambiks største etniske grupper omfatter tallrike undergrupper med forskjellige språk, dialekter og historie. Mange er knyttet til lignende etniske grupper som lever i nabolandene. De nordsentrale provinsene Zambezia og Nampula er mest folkerike med nesten 45% av befolkningen. De rundt fire millionene makua er den dominerende gruppen i den nordlige delen av landet, sena og ndau er i flertall i Zambezi-dalen og shangaan (tsonga) dominerer i det sørlige Mosambik. Andre grupper inkluderer makonde, yao, swahili, tonga, chopi, shona og nguni (inkludert zulu). Landet har også et lite antall kaukasiere, hovedsaklig etterkommere av europeiske portugisere. Under det europeiske styret levde store minoriteter av portugisiske bosettere permanent i nesten alle deler av Mosambik, men de fleste av dem forlot regionen etter landets frihet i 1975. Det er også en liten mestiço-minoritet, mennesker med en blanding av bantu og portugisisk opphav. De gjenværende kaukasierne i Mosambik kom fra Asia og alle disse er indere (hovedsaklig fra Pakistan og portugisisk India) og arabere. Der er også rundt 7000 kinesere.

Til tross for innflytelse fra islamske handelsmenn og europeiske kolonister, har folket i Mosambik stort sett beholdt en innfødt kultur basert på landbruk i liten skala. Mosambiks mest utviklede kunstformer har vært treskulpturer, som Makonde i nord er særlig kjent for, og dans. Middel og overklassen fortsetter å være tungt innfluert av den portugisiske kolonielle og lingvistiske arven.

Portugisisk er det offisielle og mest bredt talte språket i nasjonen, fordi bantuene snakker flere av deres forskjellige språk. Mest utbredt av disse er swahili, makua, sena, ndau og shangaan, og disse har mange låneord av portugisisk opphav. De fleste snakker portugisisk som sekundært språk og bare portugisere og mestiços har det som morsmål. Arabere, kinesere og indere snakker deres egne språk bortsett fra portugisisk som er deres sekundære språk. De fleste utdannede mosambikere snakker engelsk som er brukt på skoler og i forretninger som et andre eller tredjespåk.

I kolonitiden var kristne misjonærer aktive i Mosambik, og mange utenlandske geistlige er fortsatt i landet. Ifølge nasjonens folketelling, er rundt 20%–30% av befolkningen kristne (med katolisismen som den største retningen), 15%–20% er muslimer og resten holder på tradisjonell tro. Blant de viktigste protestantiske kirkene er |Igreja União Baptista de Moçambique, Assembleias de Deus, syvendedagsadventistene, den anglikanske kirke i Mosambik, Igreja do Evangelho Completo de Deus, Igreja Metodista Unida, Igreja Presbiteriana de Moçambique, Igreja de Cristo og Assembleia Evangélica de Deus.

Under det kolonielle regimet var utdanningsmulighetene for svarte mosambikere begrenset, og 93% av befolkningen var analfabeter. Faktisk ble de fleste av dagens politiske ledere utdannet på misjonærskoler. Etter uavhengigheten satte regjeringen høy prioritet på å utvide utdannelse som reduserte andelen analfabeter til rundt to tredjedeler ettersom antallet elever i grunnskolen økte. I senere år har ikke bygging av skoler og utdanning av lærere holdt følge med befolkningsøkningen. Kvaliteten på utdanningen har gått på bekostning av den høye andelen av elever etter borgerkrigen.