Konsensus

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi

Konsensus har to vanlige betydninger. Den ene er en generell enighet blant medlemmer av en bestemt gruppe eller sammenslutning der hver av dem bidrar i et visst monn ved beslutnings- og oppfølgingsprosesser.. Den andre er en teori og en praksis for å oppnå slik enighet (for informasjon om praksisen for å oppnå formell konsensus, se Konsensusbasert beslutningsprosess).

Oppnåelse av konsensus fordrer seriøs behandling av ethvert medlems alvorlig mente betraktninger. Så snart en beslutning er fattet, er det viktig å stole på medlemmenes klokskap når vedtaket skal gjennomføres. I idealtilfellet vil de som ønsker å gjennomføre et tiltak ønske å høre dem som er imot det, fordi de regner med at den påfølgende debatten vil forbedre konsensus. I teorien vil tiltak uten avklaring av veloverveid opposisjon være sjeldent forekommende og gjennomført med oppmerksomhet for å minimalisere skade på personlige relasjoner.

[rediger] Konsensus som kollektiv tenkning

En nært tilsvarende frase kunne være en gruppes «kollektive oppfatning» hvis man tar høyde for at en betydelig grad av variasjon blant individer fremdeles kan forekomme, og ikke minst i de tilfeller hvor individuell forpliktelse til å følge opp beslutningen med handlinger er nødvendig, vil denne varianten stadig være av betydning. Det foregår en betraktelig debatt om, såvel som forskning på, både kollektiv intelligens og konsensusbaserte beslutningsprosesser.

Denne artikkelen fokuserer strikt på den abstrakte forestillingen om konsensus, ikke på de praktiske implikasjoner for politikk eller økonomi der oppfølgende tiltak er påkrevet.

Konsensus involverer som oftest samarbeid framfor kompromiss. Framfor at en oppfatning gis tilslutning av et flertall, føres parter med ulike interesser sammen (ofte med tilrettelegging) inntil en konvergent avgjørelse vokser fram. Dersom dette gjøres på en rent mekanisk måte, kan det lede til simpel byttehandel – vi vil gi avkall på dette dersom dere ofrer det. Genuin konsensus krever typisk sett mer innsats på å utvikle relasjonene mellom de interesserte parter med ulikt syn på saken, slik at de arbeider sammen for å oppnå avgjørelser basert på villig samtykke.

[rediger] Modeller for konsensus

Den mest utbredte og mest vellykkede modellen for konsensus kalles fangens dilemma. En introduksjon og drøfting av dette konseptet kan finnes i enhver nåtidig introduksjon i statsvitenskap. Denne tilnærmingen kan kalles «algebraisk» i motsetning til analytisk, innen matematikken, fordi den lar en virkende kraft bli representert av et symbol for så å undersøke de algebraiske egenskapene til dette symbolet. For eksempel lyder spørsmålet, «Kan to virkende krefter kombineres slik at en ny kraft dannes?» som et algebraisk spørsmål. (Mer formelt, «Er operasjonen konsensus lukket i domenet virkende krefter? Finnes det et større domene av ‘abstrakte virkende krefter’ der denne operasjonen er lukket?»)

I en mer analytisk stil kan vi på naivt vis starte med å se for oss fordelingen av synspunkter i en befolkning som en gaussisk fordeling i én parameter. Vi sier da at det første trinn i en konsensusprosess vil være den skrevne eller talte syntese som representerer spennvidden av oppfatninger innenfor kanskje tre standardavvik fra gjennomsnittsoppfatningen. Andre standarder er mulige, for eksempel to standardavvik, eller ett, eller enstemmighet minus et fastlagt akseptabelt antall dissentere. De følgende trinn er virksomme både for å kontrollere at forståelse av de ulike oppfatningene (parameterverdier) er tilstede og for å finne nye parametre i det flerdimensjonale parameterrommet for alle mulige avgjørelser, slik at mislykking i å oppnå konsensus i et en-dimensjonalt parameterrom på den måten kan erstattes av en løsning i et flerdimensjonalt beslutningsrom.

En alternativ, kvalitativ, matematisk beskrivelse er å si at det foreligger en gjentagende prosess i (m+n)-dimensjonalt parameterrom, begynnende fra de første gjetninger på hva løsningen kan være i (m)-dimensjonalt parameterrom, og som prøver å konvergere for å finne en felles beslutning i (m+n)-dimensjonalt parameterrom.

En kritikk av slik modellering er at oppfatningene eller avtalene kun er teoretiske, og at styrken eller graden av overbevisning slik den er målt ikke er nært korrelert med villigheten hos et gitt individ til å gjennomføre tiltak. Innen direkte aksjon-politikk blir konsensus kontinuerlig prøvet gjennom å be dem som samtykker om umiddelbart å plassere sine fysiske legemer i risikosonen, for på den måten å demonstrere at de forplikter seg til å etterleve en konsensus. Miljøvernbevegelsen, fredsbevegelsen og arbeiderbevegelsen har historisk sett avkrevd slik demonstrasjon av forpliktelse. Enkelte har sett med forakt på ethvert forsøk på formelle modeller eller metoder, men andre har utstedt omfattende dokumentasjon på såvel formelle som uformelle konsensusbaserte beslutningsprosesser.

Vanligvis er nytteverdien av formelle modeller for konsensus avgrenset til situasjoner der oppfølgende tiltak er gjenstand for tett og sentralisert kontroll, for eksempel i et militært hierarki eller en gruppe av likeartede dataprogrammer som kjøres på maskinvare som den har absolutt kontroll over. Selve forestillingen om konsensus er trolig nokså annerledes når en betrakter handling av en gruppe uavhengige virkende mennesker sett i forhold til handlingene til dem som følger ordre og har forpliktet seg til å etterfølge dem uten å mukke eller utsettes for alvorlig skade eller utvisning for den minste ulydighet.

Konsensus om en enkelt formell modell for konsensus kan føre til gruppetenk ved å gjøre det vanskeligere for dem som avviser den formelle modellen (og vanskeliggjøre bruk av uformelle eller andre modeller) å bli hørt. Denne rekursive gjentakelsesprosessen antyder den uhyre kompleksitet i resonnering omkring konsensus i en politisk kontekst. Et eksempel er fredsbevegelsens innvending til spillteoriens logiske tanke om «mutual assured destruction» under den kalde krigen. Fredsaktivister som motsetter seg militære målsettinger og forbruk opplevde de militæres formelle modeller som betydelige hindringer. Fordi de ikke mestret spillteori ble de rett og slett ikke hørt.

[rediger] I demokrati

Som dette eksemplet antyder er konseptet om konsensus et særlig viktig et i forbindelse med samfunn og styreform, og det danner en hjørnesten i konseptet om demokrati. Demokrati i sin råeste form, direkte demokrati, har blitt kritisert av et betydelig antall akademikere helt siden Platons dager såvel som tilhengere av republikanske prinsipper og omtales tidvis som «flertallsdiktatur», noe som innebærer at en av samfunnets fraksjoner dominerer andre fraksjoner, muligens gjennom undertrykking.

Andre argumenterer igjen med at dersom et demokrati etterfølger konsensusprinsippene og blir et rådgivende demokrati, kan dominering fra partier eller fraksjoner minimaliseres, og avgjørelser vil bli mer representative for hele samfunnet. Også dette drøftes inngående i artikkelen om konsensusbaserte beslutningsprosesser som gir mange eksempler på de avveininger og forskjellige tester for konsensus som benyttes i reelle samfunn og statsdannelser.

En vesentlig hjørnesten i Westminster-modellen er kabinett-styreform. Alle kabinettavgjørelser er konsensualt kollektive og inkluderer alle – det tas aldri vota i et kabinettmøte. Alle ministre, det være seg statsråder med sete i kabinettet eller lavere ministre, må gi sin offentlige støtte til den politikk regjeringen fører uavhengig av personlige reservasjoner. Hvis en minister ikke er enig i en beslutning, kan han eller hun velge å trekke seg fra sin posisjon. Et eksempel på det så man da flere britiske ministre trakk seg som følge av invasjonen av Irak i 2003. Dette innebærer at i Westminster-modellen beslutter alltid kabinettet kollektivt, og alle ministre er ansvarlige for å argumentere til fordel for enhver beslutning kabinettet har fattet.

[rediger] Ulemper

Nærings- og politiske analytikere har pekt på en rekke problemer med konsensusbaserte beslutningsprosesser. Et for strikt krav om konsensus kan i praksis gi en liten minoritetsgruppe som handler utfra egeninteresser en effektiv vetomakt over avgjørelser som taes. Beslutninger som fattes gjennom konsensus kan ta uhorvelig lang tid å få gjennomført og dermed bli et uholdbart verktøy for presserende saker, for eksempel utøvende beslutninger. I noen tilfeller vil konsensusbaserte beslutningsprosesser anspore gruppetenk, en situasjon hvor folk endrer sine meninger slik at de gjenspeiler det de tror andre ønsker at de skal tenke, noe som fører til en situasjon der en gruppe fatter en beslutning som ingen av deltakerne i gruppen anser som vis. Det kan også føre til at noen få dominerende individer foretar alle avgjørelser. Avslutningsvis kan konsensusbaserte beslutningsprosesser mislykkes i en situasjon der det faktisk ikke er mulig å få til noen enighet, der interessene er uforlikelige.

Selv om hvert av disse scenarioene kan gjøre det vanskeligere å oppnå konsensus, finnes det en mengde måter man kan avdempe hvert av dem med. Bekymringen om at det tar lenger tid å oppnå konsensus har i mange tilfeller vist seg å være en faktor som lar seg overvinne gjennom effektiv tilrettelegging og gruppeprosesser (se Eksempler på konsensusbaserte beslutningsprosesser).

[rediger] Eksempler innenfor data

Innen Internet Engineering Task Force (IETF) har konseptet om «røff konsensus og fortløpende kode» vært grunnlaget for standardiseringsprosessen. Det har vist seg ekstremt effektivt for standardisering av protokoller for kommunikasjon mellom datamaskiner, særlig i de tidligste årene.

I informatikk er konsensus et problem knyttet til distribuert databehandling der en gruppe noder må oppnå enighet om en enkelt verdi. Oppnåelse av konsensus er et utfordrende problem i distribuerte systemer, særlig når antallet noder vokser eller reliabiliteten til koblingene mellom noder avtar.

En del wiki-programvare kan brukes som infrastruktur til å oppnå konsensus innenfor et prosjekt.

«Konsensus» kan også referere til Konsensus-teoremer innenfor boolsk algebra.

[rediger] Eksempler på non-konsensus

Det kan være interessant å merke seg at fagfellevurderingsprosessen i de fleste vitenskapelige tidsskrifter ikke benytter seg av en konsensusbasert prosess. Bedømmere avgir sine meninger individuelt og det er ingen sterke forsøk på å nå en gruppeoppfatning.