Dissenter
Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
En dissenter er en person som har en egen mening eller er uenig i noe (jamfør det latinske dissens, det vil si «uenighet»). Betegnelsen er særlig blitt brukt om kristne som har en tro som avviker i forhold til den dominerende i et land, og er brukt blant annet i England og Wales, men også i Norge.
[rediger] Dissentere i Norge
Ifølge den norske dissenterloven fra 1845, da det for første gang ble lov å danne uavhengige kirkesamfunn, var en dissenter et medlem av et kristent samfunn utenfor statskirken. Loven ble erstattet av lov om trossamfunn («Lov om trudomssamfunn og ymist anna») i 1969. Da fikk alle rett til å danne egne trossamfunn og begrepene dissenter og statskirken gikk ut av bruk i norsk rett. Ordet dissenter ble isteden erstattet av «trossamfunn eller menigheter utenfor Den norske kirke».
Dissentermenighetene omfattet flere kristne trossamfunn. De første var:
- Den katolske kirke, opprettet i Norge i 1843. Oslo katolske bispedømme, Trondheim stift og Tromsø stift ble opprettet i 1931.
- Metodistkirken, opprettet i 1856.
- Den Evangelisk Lutherske Frikirke, opprettet i Norge i 1877.
- Baptistsamfunnet, opprettet i Norge i 1879 som en sammenslutning av landets baptistmenigheter. Den første baptistmenigheten ble opprettet i 1860.
- Adventistsamfunnet. Den første menigheten ble opprettet 1879.
Fra 1891 ble jødiske trossamfunn anerkjent som det første ikke-kristne dissentersamfunn. Den andre var Broderskabets Kirke, forgjengeren til Den norske unitarkirke. Stortinget godkjente dette kirkesamfunnet som et ikke-kristent dissentersamfunn i 1897 fordi samfunnet ikke aksepterte Jesus som gud.
Seinere dissentersamfunn er for eksempel Smiths venner, Jehovas vitner og ulike pinsemenigheter.
[rediger] Se også
[rediger] Eksterne lenker
- Norske dissentermenigheters lokalhistorie
- Statistikk over livssynssamfunn utenfor Den norske kirke i 2002