Julius II

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi

Julius II, født Giuliano della Rovere (født 5. desember 1443 i Albissola nær Savona, død 21. februar 1513 i Roma), var pave fra 1503 til 1513.

[rediger] Tidlig liv

Giuliano var sønn av en av pave Sixtus IVs brødre, Raffaelo della Rovere. Hans mor var Theodora Manerola, som var av gresk avstamning. Hans onkel, som før han ble valgt til pave i 1471 hadde en høy posisjon hos fransiskanerne, tok ham under sine vinger, og sørget for at Giuliano fikk en god utdannelse i sin orden. Grunnutdanningen ble etterfulgt av et studieopphold i et fransiskanerkloster i La Pérouse. Giuliano trådte dog antagelig ikke inn i fransiskanerordenen som sin onkel, men ble sekularprest.

Han fikk tre døtre; det er noe uklart når de ble født, men det ser ut til å være etter at han ble presteviet, og kanskje også etter han ble biskop.

[rediger] Biskop og kardinal

I 1471, rett etter at Sixtus IV hadde blitt valgt til pave, ble han utnevnt til biskop av Carpentras i Frankrike. Allerede samme år ble han også utnevnt til kardinal. Hans spesielle posisjon ble markert ved at han ble tildelt den titularkirken hans onkel hadde hatt, San Pietro ad Vincula. Han fikk i de følgende årene stadig tildelt nye bispedømmer, og hadde var til tider biskop av flere steder på en gang: Først Carpentras (1471-72); deretter Lausanne (1472-76), Catania (1473-74), Coutances (1476-77), Mende (1478-83), Viviers (1477-79), Sabina (1479-83), Bologna (1483-1502), Ostia (1483-1503), Lodève (1488-89), Savona (1499-1502), Vercelli (1502-03), og sis men absolutt ikke minst ble han i 1474 erkebiskop av Avignon, en tittel han hadde inntil han ble valgt til pave. Han var også abbed for flere klostre.

Han ble sendt som pavelig legat til Frankrike i 1480, og ble der i fire år. Han gjorde en svært god jobb der, og fikk dermed stor innflytelse i kardinalkollegiet. Under pave Innocent VIIIs pontifikat økte denne innflytelsen; det er tydelig at han var i stand til å stå på egne ben etter onkelens død. Men han oppnådde antagelig dette blant annet ved hjelp av å betale ut bestikkelser for å få Innocent valgt, slik at den nye paven sto i takknemlighetsgjeld til ham.

Det hadde bygd seg opp en uoverensstemmelse mellom Giuliano og Rodrigo Borgia, og da Borgia ble valgt til pave under navnet Alexander VI i 1492 valgte Giuliano å søke tilflukt i Ostia. Noen måneder etter reiste han til Genova, hvor han oppfordret Karl VIII til å erobre Napoli.

Giuliano ble med kongen på felttoget, og de ankom sammen til Roma. Giuliano prøvde der å samle et konsil for å etterforske Alexander VI med tanke på å avsette ham. Ved å alliere seg med kongens minister Briçonnet, som fikk tilbud om et kardinalsembete, klarte paven seg unna.

Etter Alexanders død i 1503 støttet Giuliano kardinal Piccolomini fra Milano, som ble valgt og tok navnet Pius III. Det ble et svært kortvarig pontifikat; paven var alvorlig syk da han ble valgt, og døde bare omkring 10 dager senere.

[rediger] Pontifikat

Ved hjelp av dyktig manøvrering klarte Giuliano å få støtte fra Cesare Borgia, og ble enstemmig valgt til pave 26. november 1503. Han skal også i dette valget ha benyttet seg av bestikkelser. Konklaven som valgte ham var den korteste kjente i pavedømmets historie.

Hans første tiltak som pave var å kvitte seg med de verdslige maktpersoner som kontrollerte pavestolen. Ved hjelp av en komplisert strategi klarte han å gjøre det umulig for Cesare Borgia å fortsette å oppholde seg i Pavestatene. Selv om det var Borgia som fikk ham valgt, hadde han nemlig en godt begrunnet mistro til ham og resten av Borgiafamilien. Han brukte deretter sin innflytelse for å skape fred mellom de to mektige familiene Orsini og Colonna - blant annet ble hans datter Felice giftet bort til Giovanni Giordano Orsini - og han klarte å knytte resten av den romerske adel til seg ved å gi dem fordeler som de higet etter.

Alle de kirkelige verv han hadde hatt før han ble valgt til pave hadde vært svært innbringende. Han hadde, i motsetning til mange samtidige kirkelige maktpersoner, ikke sløst bort pengene, og som pave brukte han mye midler på kunst. 18. april 1506 la han grunnstenen til den nye Peterskirken. Han ga også Michelangelo i oppdrag å dekorere det sixtinske kapell, og han inviterte Rafael til Roma. Han var også beskytter for Bramante.

Etter å ha sikret sin posisjon i Roma satte Julius igang med å kaste ut venetianerne fra Faenza, Rimini og andre byer i Italia som de hadde okkupert. Dogen i Venezia lot seg ikke bevege, og paven allierte seg med Frankrike og Tyskland for å undertvinge Venezia. I 1506 lyktes de i å ta Perugia og Bologna. To år senere var han i stand til å danne Cambrailigaen mot Venezia sammen med Ludvig XII av Frankrike, keiser Maximilian I av det tysk-romerske rike og Ferdinand II av Aragon. Venezia ble satt under interdikt 27. april 1509. I slaget ved Agnadello mistet Venezia nesten all makt i Italia. Den franske kongen og den tysk-romerske keiseren var interessert i å sikre seg selv områder i Italia, og paven måtte snu seg rundt og alliere seg med venetianerne for å sikre sine egne interesser. Interdiktet ble opphevet 24. februar 1510, og i stedet ble Frankrike satt under interdikt. Paven forsøkte også å skape splid mellom Frankrike og England, for å minske presset mot Italia, men dette lyktes ikke. På en synode i september 1510 trakk de franske biskopene seg fra sine løfter om lydighet overfor Julius II, og de besluttet å forsøke å få paven avsatt.

I november 1511 ble et konsil samlet i Pisa for å vurdere avsettelse av paven. Julius klarte seg, og gikk inn i en ny allianse, den såkalte Hellige liga, med Ferdinand II av Aragon og venetianerne mot Frankrike. Etter en tid sluttet også keiseren deg til alliansen

Julius Ii innkalte til et konsil i Roma, som åpnet i 1512 og ble erklært for å være et økumenisk konsil, det Femte Laterankonsil. Han erklærte at dette var noe han hadde lovet å gjøre da han ble valgt, men at fiendtlig aktivitet i Italia hadde forsinket konsilet.

Franskmennene ble tvunget tilbake over Alpene i 1512, men dette betydde at andre igjen fikk innflytelse i Italia. Selv om Julius II nå hadde sikret Pavestatene, var hans drøm om et uavhengig italiensk kongedømme knust.

Han døde i Roma av feber 21. februar 1513, og ble gravlagt i San Pietro in Vinculi. Hans gravmonument av Michelangelo inkluderer den berømte statuen av Moses.