Erkebiskop
Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
En erkebiskop er en høyere biskopsrang i en kristen kirke. Ordet er en sammensetning av gresk arkhe (først) og episkopos (biskop, eg. 'overseer'). Han leder (normalt) et erkebispedømme, som på grunn av sin størrelse, geografiske plassering eller historiske betydning er gitt en fremtredende posisjon i den kirkelige struktur.
I de kirker som har egen ordinasjon for biskoper blir det ikke utført noen ny ordinasjon ved utnevnelse til erkebiskop.
En erkebiskop har ikke nødvendigvis mer makt enn en vanlig biskop. Men mange erkebispedømmer er også metropolitanseter, hvilket betyr at de har et overordnet ansvar for flere omkringliggende bispedømmer (som da kalles suffraganer). I vest er det fleste erkebispedømmer også metropolitanseter, mens det i øst finnes langt flere erkebispedømmer som ikke har denne status.
Norge fikk sin første erkebiskop i 1154, i Nidaros. Embetet ble nedlagt ved Reformasjonen. Den norske kirke valgte, da bispeembetet ble gjenopprettet, ikke å gjeninnføre erkebispeembetet. Noen andre protestantiske kirker har erkebiskoper, f.eks. Den svenske kirke (erkebispesete i Uppsala) og Den evangelisk-lutherske kirke i Finland (sete i Åbo), men de fleste valgte å fjerne embetet. Den anglikanske kirke beholdt embetet ved Reformasjonen, og har erkebispeseter i blant annet Canterbury, Dublin, Toronto og Sydney.
I Den katolske kirke finnes også titularerkebiskoper. De har fått høyere rang i hierarkiet, men leder ikke et bispedømme. Denne tittelen gis normalt til biskoper som har utmerket seg i sitt virke for kirken, gjerne personer som arbeider ved den romerske kurie.
