John Locke
Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
- For rollefiguren i den amerikanske TV-serien Lost, se John Locke (Lost).
John Locke (født 29. august 1632, død 28. oktober 1704) var en engelsk opplysningsfilosof og lege. Locke regnes som en sentral tenker innen to forskjellige fagfelt, kunnskapsteori og politisk filosofi. Selv om Locke ikke var den første empiristen i filosofiens historie, ansees han som grunnleggeren av empirismen.
Innhold |
[rediger] Biografi
John Locke ble født i et hus i Wrigton i Somerset som eldste sønn av John Locke - en jurist som kjempet sammen med tilhengerne av parlamentet mot kongen i den engelske borgerkrigen - og Agnes Keene. Locke ble sendt til Westminister School, som den gang kanskje var den beste skolen i England. Her lærte han seg ikke bare de klassiske språkene, men også hebraisk og arabisk.
Deretter kom han inn på University of Oxford, hvor han oppdaget den nye filosofien og den nye vitenskapen. Her ble Locke god venn med Robert Boyle, som ble en av sin tids mest innflytelsesrike vitenskapsmenn. Locke studerte ved Oxford til hans medisinske utdannelse var fullbyrdet.
Locke begynte å engasjere seg i det offentlige liv som sekretær og rådgiver. I 1667 ble han livlege og politisk rådgiver for den den engelske statsmannen og den første jarlen av Shaftesbury, Anthony Ashley Cooper. Cooper var en av lederene av den parlamentariske opposisjonen mot kong Karl IIs regime. Denne bevegelsen søkte å utelukke den romersk-katolske hertugen av York, den fremtidige Jacob II fra tronen.
Locke reiste i Frankrike mellom 1675 og 1679. Det meste av tiden oppholdt han seg i Paris og Montpellier. Han fikk kontakt med vitenskapsmenn og filosofer som var tilhengere av den franske vitenskapsmannen og filosofen Pierre Gassendi. Gassendi ville fremme den eksperimentelle vitenskapen og forsøkte å forene atomteorien - basert på Epikurs modell - med den kristen lære.
I 1681 ble Cooper anklaget for forræderi, men frikjent. og valgte av hensyn til sin sikkerhet å flykte til Amsterdam. I England skulle det ettertiden vise seg å bli farlig også for hans støttespillere, og dermed flyktet også Locke til Nederland i 1683.
Under landsflyktigheten i Nederland skrev Locke størstedelen av sitt mesterverk Om menneskets erkjennelse, som han riktignok hadde arbeidet med siden 1671. Boken kom ut i 1689 og er en systematisk undersøkelse av menneskets fornuft, dets vesen og muligheter.
I Nederland ble Locke en del av et miljø av engelskmenn i politisk landsflyktighet. Locke ble her, som en del av en sammensvergelse som gikk ut på å sette hollenderen William av Oranien på den engelske tronen, en av Williams rådgivere. Dette komplottet lyktes, og etter kong Jacob IIs flukt fra England etter revolusjonen i 1688, fulgte Locke personlig prinsessen av Oranien til England, der hun ble kong William IIIs dronning Mary.
Samme år offentliggjorde Locke det første av sine viktigste politiske arbeider, Et brev om toleranse. I 1690 utgis To avhandlinger om styresettet og i 1693 utkommer Noen tanker om utdannelse. Skjønt Locke levde til han var 72 år og skrev mange andre tekster, kom alle de mest innflytelsesrike skriftene hans ut i løpet av denne femårsperioden.
Locke hadde stor glede av både det praktiske livet og filosofien og var usedvanlig dyktig på begge områder. Han giftet seg aldri, men var godt likt og hadde mange venner. Han ble beskrevet av sine samtidige som varm, sjarmerende, vittig og vis, men også beskjeden. Enten det dreide seg om personlige forhold, politikk eller filosofi, var han først og fremst forpliktet av en sympatisk sunn fornuft, selv om dette førte til selvmotsigelser: Han ville heller innrømme en selvmotsigelse enn å benekte det han syntes var en innlysende direkte sannhet, det han ofte refererte til som sakens rene fakta.
I dette var han typisk engelsk, svært lite fransk og slett ikke cartesisk. Locke mente særlig at mennesket kan distansere seg fra virkeligheten dersom det gjør sine oppfatninger av tingene mer konsekvente.
[rediger] Et moderne perspektivs grunnlegger
Locke er karakterisert som den første moderne tenker. Årsaken er at han forente noen av de grunnleggende problemstillingene i tenkningen etter middelalderen i et sammenfattende perspektiv. Sentrale deler av hans budskap kan uttykkes på denne måten: «Ikke stol blindt på autoriteter, hverken intellektuelle, politiske eller religiøse. Følg ikke ureflekterte tradisjoner eller sosiale konvensjoner. Tenk selv. Ta utgangsgspunkt i fakta og baser dine oppfatninger og din adferd på hvordan tingene faktisk er». Idag er det vanskelig å forstå hvor nytt dette budskapet var dengang. Men det hadde revolusjonerende konsekvenser for utdannelse, vitenskap, politikk og filosofi.
Denne holdningen var helt i overenstemmelse med vitenskapens nye krav til observasjon og eksperiment. Locke og Isaac Newton påvirket hverandre gjensidig. Lockes pedagogiske idealer stod i motsetning til tidens pugging og til et dødt pensum som tradisjonen hadde gjort hellig og ukrenkelig. Locke mente at språk ikke skulle læres gjennom grammatikken, men gjennom praksis og eksempler.
Videre mente Locke at man skulle legge mindre vekt på klassiske emner og større vekt på moderne. Han mente at alle mennesker hadde utviklingsmuligheter, og at den eneste begrunnelsen for staten var at den bevarte menneskenes frihet og rettigheter.
Dette perspektivet innebar en motstand mot alle former for styresett som ikke innfridde disse kriteriene. Selv om Lockes filosofi stod i motsetning til vilkårlig autoritet på ethvert område i liv og tenkning, var grunnholdningen på ingen måte militant eller aggressiv, men tvert imot velvillig, moderat og jordnær. Han insisterte alltid på sunn fornuft, på moderasjon og på sakens fakta.
Disse sidene ved Lockes filosofi utgjorde en enhet som la grunnlaget for den filosofiske tenkningen i de engelsktalende land de neste to hundre år. De ble utgangspunkt for en karakteristisk angelsaksisk måte å betrakte tingene på, men hadde også stor innflytelse på strømninger i den fransk- og tysktalende verden. Både François Voltaire i Frankrike og Kant i Tyskland betraktet Locke som den som hadde innledet den tenkningen de ønsket å fremme.
[rediger] Lockes kunnskapsteori
[rediger] Menneskets begrensninger
Når det gjelder kunnskapteori, lanserte han det som mange fremdeles betrakter som dens fremste prosjekt, det vil si en undersøkelse av grensene for menneskets erkjennelse.
Før Locke hadde man antatt grensene for det som er – at vi i det minste i prinsippet kunne finne ut mer og mer om virkeligheten til det ikke var noe mer å oppdage. Det hadde alltid eksistert filosofer som forsto at det også kunne finnes forskjellige grenser, det vil si grenser for hva det er mulig for mennesker å erkjenne, hvilket forstås som at det kunne være sider ved virkeligheten som mennesket aldri kan erkjenne eller forstå. Dette var en oppfatning som ble delt av nesten alle filosofene i middelalderen. Men Locke sekulariserte den, og bragte den et viktig skritt videre.
Hvis man kunne analysere bevissthetens evner, og finne ut hva den er i stand til å utføre og hva den ikke er i stand til å utføre, ville man oppdage grensene for det man kan erkjenne, uansett hva som måtte eksistere utenfor oss selv. Det spiller ingen rolle hvor mye eller lite som eksisterer over og utenfor det som er begripelig for oss, det er ikke noen måte det kan nå oss på.
Dette er grunnen til at Locke kalte sitt mesterverk Om menneskets erkjennelse, og til at han i begynnelsen av boken sier at han fant det «nødvendig å undersøke våre egne evner og se hvilke gjenstander vår forståelse er eller ikke er egnet til å beskjefige seg med».
Med dette lanserte Locke en forskning som senere ble videreført av noen av de fremste skikkelsene i filosofien David Hume og Immanuel Kant i det attende århundre, Arthur Schopenhauer i det nittende og Bertrand Russell, Ludwig Wittgenstein og Karl Popper i det tyvende århundre. Hver enkelt av disse følte at de stod i en særlig gjeld til andre som hadde gått foran dem, og man ser at de danner det man kan kalle en tradisjon.
[rediger] Hvordan mennesket lærer
Det vi erfarer direkte, sa Locke, er det som finnes i vår egen bevissthet – hele mangfoldet av sansebilder, tanker, følelser, erindringer og så videre. Han ga dette bevissthetsinnholdet navnet «ideer» uansett om de stammet fra intellektet, sansene, følelsene eller hva det måtte være. Det Locke forstår med en idé er ganske enkelt alt det som er umiddelbart nærværende for bevisstheten.
Når det hjelder kunnskap om den ytre verden, insisterer han på at råmaterialet, den grunnleggende input, kommer til oss gjennom sansene. Jo eldre man blir, i desto grad mottar man differensierte inntrykk av lys og mørke, rødt, gult eller blått, varmt eller kaldt. hardt og mykt og så videre.
Dette er inntrykk som man på de tidligere stadier av vårt bevisste liv ikke er istand til å gi navn. Men man registrerer dem, og huske noen av dem, og begynner å assosiere dem med andre inntrykk til man etterhvert begynner å danne allmenne forestillinger og forventninger om dem. Vi begynner å tilegne oss en generell forestilling om «ting», objekter utenfor oss selv som vi får får disse inntrykkene fra. Dertter lærer vi etterhvert å skille tingen fra hverandre.
Vi begynner for eksempel å skjelne en hårete gjenstand som alltid er i nærheten, og som beveger seg rundt på fire ben, og som lager en spesiell lyd: Til slutt lærer vi å kalle den en hund. På denne måten bygger menneskene opp stadig mer komplekse og sofistikerte ideer på grunnlag av sanseinntrykk, og etterhvert får vi et forståelig bilde av verden, og vi utvikler også evnen til å tenke over den.
Locke legger vekt på at våre sanser er den eneste direkte forbindelsen mellom oss selv og virkeligheten utenfor oss selv. Vi utvikler evnen til å gjøre alle slags fantastiske og kompliserte handlinger med de data som når oss gjennom sansene. Men hvis vi gjør det samme med det materiale som ikke kommer fra våre – eller noens – sanseinntrykk, så har man ifølge Locke mistet bevissthetens eneste forbindelse med den ytre virkeligheten.
I slike tilfelle har ikke bevisstheten forbindelse med det som eksisterer i den ytre verden uansett hva den måtte foreta seg eller ikke. Men utfra sine egne ressurser kan bevissteheten selvfølgelig produsere drømmer og alle slags fantasier som ikke korresponderer med den ytre verden i det hele tatt, og man har mange eksempler på dette.
Locke konkluderte med at våre begreper om det som faktiske eksisterer – og derfor vår forståelse av virkeligheten, av verden – i siste instans må utledes fra det vi har erfart gjennom sansene eller konstrueres på grunnlag av elementer som i siste instans stammer fra slike erfaringer.
Dette er kjernen i empirismen. Men slik det pleier å være med filosofiske retninger, ligger en vesentlig del av poenget i det man avviser. Empirismen benekter for eksempel forstillingen – forøvrig akseptert av Platon – om at mennesket er født med en del kunnskap om verden som det har fått i en tideligere eksistens. Mer aktuell var Lockes avvisning av Descartes lære om at mennesket kan komme frem til et gyldig begrep om den ytre verden utelukkende på grunnlag av innholdet i vår egen bevissthet.
Locke var motstander av en hver forestilling om medfødte ideer. Han mente at det ikke fantes noe slikt. Han trodde at vi blir født med en bevissthet som er som et blant ark – «tabula rasa» – som erfaringen begynner å skrive på, og at hele den kunnskapen og forståelsen vi etterhvert får om den ytre virkeligheten, utvikler seg på denne måten.
[rediger] Lockes nyorientering
Lockes standpunkt sprdte seg gradvis over hele den vestlige verden. I dag er det så vanlig at mange mennesker finner det innlysende, de oppfatter det hele som sunn fornuft. Men da Locke fremsatte det, var det nytt og ikke innlysende i det hele tatt.
Noen av dets sosiale implikasjoner var i virkeligheten revolusjonerende. Dersom alle kommer til verden med bevissthet som et blankt ark – tabula rasa – er det ingen som er bedre enn andre i dette henseendet: Alt avhenger av utdannelse. Lockes ideer førte direkte, særlig i Frankrike, til troen på at folket kunne frigjøres fra sosial undertrykkelse ved samme rett til utdannelse.
Lockes nyorientering ble utviklet paralellt med den nye vitenskapen, og begge la vekt på sanseiaktagelse og prøving av allmenne forestillinger mor erfaringen. Locke formaliserte selv et skille mellom de sider ved materielle objekter som kunne bli gjenstand for vitenskapelig behandling – herunder naturligvis hans samtids vitenskap, og de som ikke kunne det – en distinksjon som var blitt introdusert av Gallileo.
De sidene ved objektene som vitenskapen kan hanskes med, sa Locke, var de som var uavhengige av enhver individuell iakttager: deres lengde, bredde, høyde, vekt, posisjon i rommet, bevegelseshastighet og så videre – deres målbare for ikke å si mekaniske egenskaper.
Fordi de var uavhengige av observasjon, kunne disse egenskapene betraktes som en objektiv bestemmelse av et objekt. Locke kalte dem derfor «primære kvaliteter». De kvalitetene som vitenskapen ikke kunne forholde seg til, var de som oppstod av den gjensidige påvirkningen mellom gjenstanden og et erkjennende subjekt, og derfor inneholdt et subjektivt element som lett kunne variere fra iakttager til iakttager.
Dette var bestemmelser som smak, lukt, farve og så videre. Disse bestemmelsene tilhørte gjenstandene på en tvetydig måte og var avhengig av at de ble erfart av et subjekt. Locke kalte dem derfor en gjenstands eller et subjekts «sekundære kvaliteter». Dette skillet finner man fremdeles i filosofisk tenkning.
Et avgjørende element i Lockes kunnskapsteori, er det syn at fordi vi bare er i stand til å observere et objekts observerbare egenskaper og adferd, kan vi ikke erkjenne objektet uavhengig av disse egenskapene. Vi kan med andre ord ikke få noen kunnskap om hva den gjenstanden er, som har disse egenskapene og oppfører seg på denne måten, det vil si tingen slik den er i seg selv.
Gjenstanden er et usynlig, metafysisk noe – et «noe, jeg vet ikke hva» som Locke sa. Han karakteriserte den som materie, materiell substans, men insisterte på at vi bare kunne erkjenne dens karakteristika eller egenskaper, vi kunne aldri erkjenne «den». Noe tilsvarende gjelder for subjektet. Det eneste vi som erkjennende og erfaredne subjekter noensinne finner i oss selv, er vårt bevissthetsinnhold, våre ulike erfaringer. Hva det er som har disse erfaringene, selvet erller sjelen eller hva det måtte være, unndrar seg vår erkjennelse.
Ifølge Locke er derfor både erkjennelsens subjekt og objekt hinsides vår erkjennelse. Området for mulig kunnskap består helt og holdent av transaksjoner eller mulige transaksjoner mellom disse mysteriøse enhetene.
[rediger] Politisk filosofi
[rediger] Den liberale revolusjonen
Locke trodde ikke som Descartes at vår vitenskapelige kunnskap om verden er utledet av sikre premisser ved en deduktiv logikk, derfor trodde han heller ikke at den hadde samme sikkerhet som matematikken. Lockes oppfatning av at vi sakte bygger opp kunnskapen på det grunnlaget som sanseinntrykkene gir oss, åpner også for at feil kan oppstå.
Mennesket generaliserer ifølge Locke fra erfaring – en prosess kjent som induksjon – men av og til er dets generaliseringer feilaktige, og dette må man ta hensyn til. Av og til viser en direkte observasjon seg å være feilaktig selv etter man har prøvet den. Selv den grundigste observasjonskunnskap er ikke ansolutt sikker, den er bare sannsynlig. Av og til er den feilaktig.
Dermed er det slik at om man ønsker å opprettholde prinsippet om at våre oppfatninger om tingene må baseres på det som beviser dem, må man være villig til å forandre oppfatning når bevisene endrer seg. Dette fordrer en «common sense»-holdning ovenfor oppfatningene våre. En fordring som er en viktig del av Lockes filosofi. Den er, som vi skal se, nært knyttet til hans politiske teorier.
Locke sier at mennesket har sin opprinnelse i en naturtilstand. Som en skapning skapt av gud i hans bilde var ikke mennesket, selv i naturtilstanden, et vilt dyr. For gud hadde gitt det fornuft og samvittighet. Derfor er Lockes syn på naturtilstanden svært forskjellig fra Hobbes syn. Men til tross for det, var fravær av slike elementer som styresett eller borgerlig orden til så stor skade for mennesket at Locke trodde individene sluttet seg sammen frivillig for å danne samfunn.
Som hos Hobbes ble den sosiale kontrakten ikke oppfattet som en kontrakt mellom styrer og den som ble styrt, men mellom frie individer. Men uilk Hobbes mente Locke at de styrte beholdt sine individuelle rettigheter selv etter at et styre var etablert. Suverentiteten forblir i siste instans hos folket. Sikringen av dets rettigheter – beskyttelse av liv, frihet og alles eiendom – er statens eneste legitime hensikt.
Dersom en stat undergraver disse rettighetene, det vil si blir tyrannisk, har den styrte en moralsk rett – etter først å ha forsøkt å få hjelp på vanlig måte – til å felle statsstyret for å erstatte det med et annet som gjør en skikkelig jobb. Dette synet forklarer forøvrig Lockes rolle sammensvergelsen forut for revolusjonen 1688.
Locke mente at privat eiendomsrett først og fremst er begrunnet utfra arbeidet som er nedlagt i denne eiendommen. En følge av dette er at man har frihet til å gjøre hva man vil med sin egen eiendom. Dersom man arbeider for å fremstille noe, og gjør det uten å skade andre, har man rett til fruktene av sitt arbeid. Dersom noen tar det fra en, stjeler denne praktisk talt arbeidet ens. Gitt at man har denne retten til noe man har fremstilt, kan man bruke det som man vil, man kan gi det bort dersom man har lyst til det eller slege det. Slik ser Locke for seg hvordan det utvikles et samfunn som er basert på frivillige transaksjoner uavhengig av staten. Dette syner er fundamentalt for den liberale kapitalismen.
[rediger] Toleranse
Lockes politiske filosfi er forbundet med hans kunnskapsteori på flere måter. En av dem legger grunnlaget for troen på toleranse. Ovenfor er det beskrevet at Locke mente det ikke var mulig å oppnå sikkerhet i vår kunnskap om den empiriske verden. Det eneste som var mulig, var en slags praktisk sannsynlighet.
Når det forholder seg slik, mener han at det både er feil og moralsk forkastelig av politiske og religiøse autoriteter å påtvinge andre sin tro. Lockes oppfatninger på dette området har hatt en så avgjørende historisk innflytelse at det er på sin plass å gjengi ham med hans egne ord:
«Hvor er det menneske som har ugjendrivelige bevis for alle de sannhetene de sitter inne med, eller for at alle de oppfatningene det fordømmer er gale, og som kan si at det fullt ut har undersøkt egne og andre menneskers oppfatninger? Når vi er nødt til å tro fordi vi ikke har kunnskap, og grunnlaget for våre antagelser ofte er meget tynt, er vi så usikre og famlende at vi burde være mer opptatt av å skaffe oss selv kunnskap enn av å fordømme andre.»
Denne gjengivelsen kan peke i retning av frihet for alle trosformer og livsyn. Locke hevder imidlertid ikke ubetinget toleranse. Han hevder blant annet at ingen oppfatninger som er i strid med menneskesamfunnet, eller de moralregler som er nødvendige for opprettholdelsen av samfunnet, skal tolereres av de verdslige myndigheter.
Vedrørende oppfatninger som er i strid med menneskesamfunnet, er det interessant å merke seg Lockes utsagn om ateister: «De som benekter at det eksisterer en gud, skal overhodet ikke tolereres. Løfter, kontrakter og eder, hvilket binder samfunnet sammen, kan ikke ha grep på en ateist». De som ved sin ateisme underminerer all religion, kan forøvrig ikke påberope seg retten til toleranse på grunnlag av en religion.
Parallelt forfekter Locke at de som mener man ikke behøver å holde løfter avgitt til kjettere, og dered tilkjennegir at de er villige til å bruke alle midler for å få makt over mennesker med en annen tro enn deres egen, ikke har krav på toleranse.
Locke hevder også at de verdslige myndigheter ikke har plikt til å tolerere et trosamfunn som er konstituert slik at dens medlemmer i kraft av å være medlemmer underlegger seg en annen stat.
Spørsmålet som melder seg vedrørende Lockes karakteristikk av ateister og hans avvisning av deres krav på toleranse, er om Locke her gir uttrykk for sin innerste overbevisning, eller om han har gitt en «nødvendig» konsesjon til datidens rådende oppfatning.
Svaret på dette spørsmålet ligger ikke åpent til undersøkelse, men det er klart at hans «A Letter Concerning Toleration» ikke bare straks ble oppfattet med interesse i samtiden, men utvilsomt også ble en kraftkilde som virket til fordel for større åndsfrihet.
[rediger] Innflytelse
Locke gjorde mer enn noen annen enkelt tenker for å legge det teoretiske grunnlaget for det liberale demokratiet. De menn amerikanerene kaller nasjonens fedre, mennene som laget De forente staters konstitusjon, var inspirert av Locke og henviste til ham i korrespondansen seg imellom.
En lignende innflytelse hadde han på fransk tenkning under hele syttenhundretallet. François Voltaire, Charles Montesquieu og de franske encyklopedistene, med Denis Diderot i spissen, var avgjørende influert av Locke, ikke bare politisk, men også i sin etikk og sin pedagogiske og filosofiske tenkning.
Locke hadde derfor en avgjørende innflytelse på den amerikanske og franske revolusjonen. Det er tvilsomt om det finnes noen filosof mellom Aristoteles og Karl Marx som har hatt større innflytelse på det praktiske liv.
[rediger] Hovedverk
- Om menneskets erkjennelse (1689)
- Et brev om toleranse (1689)
- To avhandlinger om styresettet (1690)
- Noen tanker om utdannelse (1693)
[rediger] Litteratur
- DeLue, Steven M. (1997). Political thinking, political theory, and civil society. Boston: Allyn and Bacon.
- Huemer, Michael (2002). Epistemology: contemporary readings. London: Routledge.
- Medick, Hans (1973). Naturzustand und Naturgeschichte der bürgerlichen Gesellschaft : die Ursprünge der bürgerlichen Sozialtheorie als Geschichtsphilosophie und Sozialwissenschaft bei Samuel Pufendorf, John Locke und Adam Smith. Göttingen: Vandenhoeck & Ruprecht.
- Spellman, W.M. (1997). John Locke. Basingstoke: MacMillan.
