Heresi
Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Heresi, eller kjetteri er en betegnelse på tro eller meninger som avviker fra etablerte dogmer. Et annet ord som ofte brukes på norsk er vranglære. Uttrykket kommer fra en kristen sammenheng, men det kan også brukes om avvikende meninger innen andre religioner eller politiske bevegelser. Hovedtemaet i denne artikkelen er heresi i kristen sammenheng.
Innhold |
[rediger] Definisjon
Ordet heresi kommer fra gresk αιρεσις, hairesis (fra αιρεομαι, haireomai, "å velge"). Det som angis er at det dreier seg om at en gruppe eller enkeltperson har valgt å tro på noe annet enn de etablerte dogmer. Uttrykket ble populært i 2. århundre, da Ireneus av Lyon skrev sin Adversus haireses, Mot heresier. Han beskrev sin egen tro som ortodoks (ortho-, 'rett' + doxa, 'tro'/'tenkning'). Ordet kjetter kommer fra katarene, også kjent som albigenserne, som fulgte en lære insirert av gnostisismen og som i en periode i middelalderen ble sett som en stor trussel mot Den katolske kirke i Frankrike.
De fleste kjettere, eller heretikere, regner ikke sine egne meninger som kjetterske, men ser tvert imot på de etablerte dogmene som kjetterske. For eksempel ser Den katolske kirke på protestantisme som heresi, mens mange protestanter beskriver den katolske tro som vranglære. Bestemmelsen av hva som er et heresi er derfor avhengig av en persons ståsted.
Heresi skiller seg i kristent nomenklatur fra skisma ved at førstnevnte dreier seg om forskjellige i troslæren, mens sistnevne først og fremst dreier seg om displinære spørsmål og spørsmålet om kirkens autoritet. Det skiller seg også på apostasi, som er et fullstendig frafall fra troen.
[rediger] Kristendom
Det er i dag mindre vanlig enn før å omtale avvikende tro som heresi blant kristne. Formelt er det, som nevnt ovenfor, slik at den katolske kirke regner f.eks. protestanter som kjettere. Men det er nå vanligere at man vektlegger likhetene enn forskjellene, og man omtaler gjerne hverandre f.eks. som «atskilte søsken» i stedet.
[rediger] Tidlige kristne heresier
Prosessen med å fastlegge kristne dogmer begynte med St. Paulus' skrifter i Det nye testamente. Han advarer mot falske lærere, og presiserer en rekke trosmessige læresetninger. Tidlige angrep på heresi finner man også hos Tertullian, Ireneus av Lyon, Ignatius av Antiokia og Polykarp av Smyrna. Disse tidlige teologenes verker ledet fram mot definisjonene av dogmer som ble nedfelt i den nikenske trosbekjennelse ved konsilet i Nikea i 325.
Før kristendommen ble akseptert av romerske myndigheter var ble det hyppig rettet angrep fra en fraksjon av de kristne mot en annen, men ingen hadde maktmidler å bruke mot sine motstandere. Etter 325 hadde man både klarere definerte dogmer og keiserlig støtte. Det ble raskt klart at keiseren hadde en interesse av å undertrykke heresier, fordi de skapte uro i riket. Det utviklet seg derfor et samspill mellom kirkelige og verdslige myndigheter. Den første kjetter man vet ble henrettet var Priscillianus av Avila. Han ble henrettet etter ordre fra keiser Magnus Maximus i 385, til tross for protester fra biskopene Ambrosius av Milano og Martin av Tours.
[rediger] Katolsk syn på heresi
Thomas Aquinas beskrev heresi som «en form for utroskap hos mennesker som etter å ha bekjent troen på Kristus korrumperer dogmene». I katolsk kirkerett heter det at heresi automatisk fører til ekskommunikasjon. Fra kirkens synspunkt betyr dette at den som ikke ønsker å være en del av den dogmatisk definerte kirke, heller ikke får lov til å være en del av den.
I middelalderen ble Inkvisisjonen opprettet for å ta seg av kjettere. Dette skjedde normalt i samarbeid med verdslige myndigheter, og heresi var de fleste steder forbundet med dødsstraff, fordi det ble sett som høyforæderi. Fra kirkelig synspunkt var det ikke galt å henrette kjettere, fordi man ved å straffe dem hardt her kanskje kunne redde dem fra evig fortapelse. Særlig den spanske Inkvisisjonen var beryktet for sin hardhet. I senere tid har forskning vist at langt de fleste som ble tiltalt ble frikjent, og man hadde også rettigheter i forhold til advokathjelp og annet som gjorde rettssikkerheten langt bedre enn i de fleste verdslige domstoler. Like fullt ser den katolske kirke i dag på henrettelsene som en gal reaksjon, og pave Johannes Paul II har offisielt beklaget det som skjedde. Den siste henrettelsen etter dom fra den spanske Inkvisisjonen fant sted 28. juli 1826, da Cayetano Ripoll ble henrettet. Inkvisisjonen er nå avløst av Troskongregasjonen.
[rediger] Protestantisk syn på heresi
Protestantiske kirker varierer i forhold til hvor dogmatisk strenge de er. Martin Luther selv var til tider svært dogmatisk anlagt, mens andre reformatorer kunne være enda strengere. Hovedbetydningen av heresi er tanken om at noen forteller usannheter om Gud. Det kan ofte være andre protestanter som blir regnet som kjettere; det er store forskjeller blant de forskjellige kirkene, som til tider kan føre til åpen strid. I katolske og ortodoks tro er det spesielt forhold til helgenene og nattverdssynet som av mange protestanter regnes som kjettersk.
[rediger] Jødedommen
Innen jødedommen regner de ortodokse jødene synspunkter som avviker fra tradisjonelle jødiske trosprinsipper som heretiske. Hos den jødiske historikere Josephus (1. århundre) brukes ordet heresi om tre jødiske sekter: sadukkeere, fariseere og essenere. Den spesifikt jødiske termen for heresi er minim, som betyr 'former'/'typer' (underforstått 'former for tro'/'typer av tro').
I Talmud er det enkelte referanser til minim, men det er få rettslige definisjoner av hvem som er kjettere og hvordan de bør behandles. I rabbinsk lære finnes det flere lover og reguleringer av forholdet mellom rettroende jøder og heretikere.
[rediger] Islam
Islams to hovedretninger, sunni og shia, regner hverandre som heretikere. Mange regner også mindre grupper, som sufiene, harufiene og bektashiene, som kjetterske. Sufismen regnes som en akseptabel trosretning av sunni-muslimer generelt, men fanatikere fordømmer retningen som kjettersk.
Ahmadiyya og Nation of Islam regnes av de fleste muslimer som ikke-muslimske, og de som konverterer til en av bevegelsene regnes derfor gjerne heller som apostater enn som heretikere.
Muslimske domstoler pleier oftest å være overbærende med de som regnes som heretikere, men kan ofte være strenge mot apostater, som medlemmene av ahmadiyya-bevegelsen som ble 'ekskommunisert' av pakistanske myndigheter i 1974.
[rediger] Marxisme
Innen politiske retninger er det særlig marxismen som har hatt «kjetterprosesser». Spesielt gikk det hardt ut over avvikere under Stalins tid, og det kinesiske kommunistpartiet har markert seg som ytterst brutale mot avvikende holdninger, f.eks. i forbindelse med kulturrevolusjonen. Et vanlig kjennetegn ved den marxistiske holdningen til avvikere er at de regnes som frafalne, og gjerne blir omtalt som f.eks. fascister eller klassefiender.
