Heinz Guderian
Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Heinz Wilhelm Guderian (født 17. juni 1888, død 14. mai 1954) var den velkjente «pansergeneralen» i den tyske hæren og en av grunnleggerne av Blitzkrig-konseptet. Han spilte en viktig rolle i utviklingen av tyske panserkjøretøyer i mellomkrigstiden og skrev mange av grunnprinsippene for tankkrigføring, bl.a. den berømte Achtung - Panzer! Guderian var også en av få mennesker som turde å argumentere med Hitler.
Innhold |
[rediger] Tidlig liv
Guderian ble født i den gamle tyske vest-preussiske byen Kulm. Han kom fra en offisersslekt; faren var preussisk general. Fra 1901 til 1907 studerte Guderian ved forskjellige kadettskoler. Han sluttet seg til hæren i 1908 i den 10. hannoverske jegerbataljonen kommandert av hans far. I 1911 sluttet Guderian seg til den 3. telegrafbataljonen i hærens signalkorps og i 1913 giftet han seg med Margarete Goerne. De fikk senere to sønner.
[rediger] Første verdenskrig og mellomkrigstiden
Under den første verdenskrig gjorde han tjeneste som signaloffiser og senere ved generalstaben. Erfaringene fra denne krigen var avgjørende for hans senere synspunkter, for der lærte han håpløsheten i statisk krigføring og fordelene ved gode radiokommunikasjoner.
Etter krigen forble Guderian i den nylig omorganiserte tyske hæren (Reichswehr, etablert som følge av Versaillestraktaten), hvor han spesialiserte seg i motorisert krigføring. Guderian talte flytende fransk og engelsk, og studerte bl.a. J.F.C. Fuller og B.H. Liddell Harts verker, som han oversatte til tysk. Guderian var også interessert i skriftene til den unge franske offiseren Charles de Gaulle.
[rediger] Andre verdenskrig
Under andre verdenskrig tjente han først som sjef for XIX armékorps i felttogene i Polen og Frankrike. Han ble forfremmet til generaloberst, og kommanderte pansergruppe 2, som senere ble omdøpt til 2. panserarmé, under felttoget mot Sovjetunionen i 1941. Guderians fremragende kunnskaper i panserkrigføring var sterkt medvirkende til at invasjonen hadde store fremganger i begynnelsen. Hans såkalte Panzerarmée Guderian avanserte så raskt mot Smolensk og Moskva at han ble kalt for «Schneller Heinz». Guderian hadde forhåpninger om å bli den som skulle innta Moskva, men styrkene hans ble stanset like foran bygrensen. Da sovjeterne satte inn en motoffensiv, tok Guderian til orde for en tysk retrett. En konflikt med Günther von Kluge førte til at Guderian ble fratatt sin kommando og overført til reserven ved Hærens overkommando (Oberkommando des Heeres). 1. mars 1943 kunne han igjen tre inn i de aktive offiserenes rekker igjen da han ble utnevnt til generalinspektør for panserstyrkene. Attentatforsøket mot Hitler den 20. juli 1944 førte til store omrokkeringer i generalstaben, foruten mange arrestasjoner. Hitler ønsket en generalstabssjef han visste ville vise ham betingelsesløs lojalitet, og utnevnte Guderian til stillingen den 21. juli. Guderian begynte sin gjerning ved å kreve avskjedigelsen av enhver offiser som ikke helhjertet støttet nasjonalsosialismens idealer, og forlangte at hans kolleger i generalstaben skulle komme med lojalitetserklæringer overfor Hitler. Guderian satt dessuten i hærens æresdomstol, sammen med bl.a. Gerd von Rundstedt og Wilhelm Keitel, som avskjediget hundrevis av offiserer som var mistenkt for å ha vært delaktig i attentatet og kuppforsøket mot Hitler. Dermed kunne offiserene overlates til Roland Freislers Folkedomstol, som deretter dømte de fleste av dem til døden.
Guderians utnevnelse til generalstabssjef ble mislikt av mange av hans generalstabskolleger, som mente at Guderian manglet forståelsen for strategiske spørsmål, foruten at hans fokus var for ensidig rettet mot panservåpenets operasjoner. Deres frykt skulle vise seg ubegrunnet, for Guderian fikk i realiteten minimal innflytelse på taktiske og strategiske anliggender. Hans eneste ansvarsområde var også krigen på østfronten. Han vant likevel ikke sine kollegers tillit, og det ble snart klart at han heller ikke hadde Hitlers tillit, noe som totalt sett betydde at han ikke kunne fungere som noen effektiv generalstabssjef.
Mot slutten av krigen kom Guderian alvorlig på kant med Hitler. Han ble fritatt for tjenesten den 28. mars 1945 etter en voldsom krangel med Hitler, da Hitler nektet Guderian å foreta en ønsket omgruppering for å sikre forsvaret av Berlin. Mot slutten av krigen hadde Guderian protestert stadig mer åpent og frittalende overfor det han kalte Hitlers «strutsestrategi». Særlig mislikte Guderian diktatorens fornekting av realitetene på Østfronten, som stadig rykket nærmere hovestaden.
Etter krigen ble vurdert å reise krigsforbrytersak mot Guderian, på bakgrunn av polske og sovjetiske anklager om at han hadde truet med å skyte polske krigsfanger dersom de resterende polske styrkene ikke overga seg. Men dette ble ikke bevist og saken mot ham ble avvist med begrunnelse at hans handlinger under krigen av i overensstemmelse med en profesjonell soldat. Polens anmodning om å få ham utlevert ble følgelig også avvist.
Guderian overga seg til amerikanske styrker 10. mai 1945, og var internert av amerikanerne som krigsfange i Allendorf og Neustadt i Hessen fram til 1948. Hans erindringer utkom i 1952. Han døde 14. mai 1954 i Schwangau bei Fussen,Vest-Tyskland.
[rediger] Personen Guderian
Heinz Guderian var en faglig dyktig offiser, men hadde et kraftig temperament som i blant kunne få ham i vanskeligheter. Tidlig i karrieren ble han dekket av sine overordnede, som så Guderians dyktighet og store potensial.
På den andre siden fremstod han som en av de mest Hitler-tro blant generalene, et faktum som han etter krigen delvis forsøkte å dekke over. Hans lojalitet gikk så langt, og var så velkjent, at hans kolleger ikke våget å kritisere Hitler i Guderians nærvær. De kunne ikke stole på at samtalen ville forbli fortrolig. Generalene i hærens overkommando kunne ellers lufte sin motvilje mot Hitler med hverandre på en forholdsvis fri måte.
Ikke desto mindre skulle han bli en av de få høyere offiserene som våget å motsi Hitler, selv om de store sammenstøtene først kom helt mot slutten av krigen. Da kom han også i krasse krangler med Hitler, noe som til slutt fikk ham avskjediget. Han viste seg som en nytenker og innovatør, og nøt stor popularitet, både som den planleggende stabsoffiseren og feltoffiser. I sistnevnte posisjon likte han å være i fremste frontlinje sammen med sine soldater. Hans resultater kom som følge av grundig faglig kjennskap og analyse, i motsetning til den mer intuitive Erwin Rommel.
Guderians sønn Heinz Günther Guderian ble også en prominent tysk general i etterkrigstiden.
[rediger] Sitater
- Hvis panserstyrkene lykkes, følger seier
[rediger] Bibliografi
- Achtung - Panzer! (1937) ISBN 0304352853
- Erinnerungen eines Soldaten (1952) ISBN 0306811014
