Frigjøringsteologi
Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Frigjøringsteologi er en teologisk retning inspirert av annet Vatikankonsil i 1962 og den den colombianske bispekonferanses kongress i Medellin, Colombia i 1968, som opprinnelig oppstod i Den katolske kirke i Latin-Amerika. Frigjøringsteologi kan handle om profetisk fordømmelse av sosial urett og undertrykkelse, aktivt engasjement mot urett ved hjelp av protest- eller solidaritetshandlinger.
Frigjøringsteologi er blitt skarpt fordømt av Vatikanet, både av den tidligere pave Johannes Paul II[1] og av nåværende pave Benedikt XVI. Sistnevnte fordømte som prefekt for Troskongregasjonen teologien i 1984 og 1986. Ratzinger suspenderte også pater Leonardo Boff i et år i 1985 for hans bok Church: Charism and Power. Den viktigste årsaken til denne holdningen er det nære båndet mellom noen former for frigjøringsteologi og marxistisk tenkning.
Frigjøringsteologi er basert på en fornyet forståelse av det kristne budskapet i lys av den økende sosiale nøden og urettferdigheten i samfunnet. Den største utfordringen i frigjøringsteologien var mangelen på menneskeverdige vilkår for menneskene.
[rediger] Referanser
- ^ Ved Puebla CELAM-konferansen januar 1979 uttalte Johannes Paul II, «denne oppfatningen av Kristus som en politisk figur, en revolusjonær, som Nasarets subversive element, stemmer ikke overens med Kirkens katekese».
