Dagobert I

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi

Merovingernes dynasti

Frankernes konge Konger av Neustria Konger av Austrasia Pharamond 410–426 Clodio 426–447 Merovech 447–458 Childerik I 458–481 Klodvig I 481–511   Childebert I 511–558   Klotar I 511–561   Clodomer 511–524   Teoderik I 511–534     Teodebert I 534–548     Teodebald I 548–555 Klotar I 558–561   Charibert I 561–567   Chilperik I 561–584     Klotar II 584–629   Guntram 561–592     Childebert II 592–595     Teoderik II 595–613     Sigibert II 613   Sigibert I 561–575     Childebert II 575–595     Teodebert II 595–612     Teoderik II 612–613     Sigibert II 613 Klotar II 613–629   Dagobert I 623–629 Dagobert I 629–639   Charibert II 629–632     Chilperik 632   Klodvig II 639–658     Klotar III 658–673     Teoderik III 673     Childerik II 673–675     Teoderik III 675–691   Sigibert III 634–656      Childebert den adopterte      656–661     Klotar III 661–662      Childerik II 662–675      Klodvig III 675–676      Dagobert II 676–679 Teoderik III 679–691 Klodvig IV 691–695 Childebert III 695–711 Dagobert III 711–715 Chilperik II 715–720   Klotar IV 717–720 Teoderik IV 721–737 Childerik III 743–751

Dagobert I (ca 603–19. januar 639) var konge av Austrasia (623–634), frankernes enekonge (629–639). Han var den siste merovinger–monarken med reell kongelig makt.

Innhold 1 Veien til makten 2 Styre 3 Død og arv 4 Le bon roi Dagobert

[rediger] Veien til makten

Dagobert var den eldste sønnen til Klotar II og Bertetrude, eller muligens Haldetrude. Klotar II hadde styrt alene over frankerne siden 613, og Dagobert ble konge av Austrasia da hennes uavhengige adelsmenne krevde en egen konge. I 623 innsatte Klotar sin egen sønn Dagobert over Austrasia.

Da hans far døde i 629, arvet Dagobert de neustriske og burgundiske kongedømmene. Hans halvbror Charibert, sønn av Sikilde, krevde Neustria, men Dagobert motsatte seg dette. Brodulf, bror til Sikilde, fremsatte kravet for Dagobert på vegne av sin unge nevø, men Dagobert myrdet ham og gav sin yngre slektning Aquitaine.

Charibert døde i 632 og hans sønn Chilperik ble myrdet på Dagoberts ordrer. Innen 632 hadde Dagobert Burgund og Aquitaine under sin kontroll, og han ble den mektigste merovingerkongen på mange år og den mest respekterte herskeren i vest.

[rediger] Styre

Adelsmennene i Austrasia gjorde opprør i 632 under rikshovmester Pippin av Landen. I 634 godgjorde Dagobert de opprørske adelsmennene ved å sette sin tre år gamle sønn, Sigibert III, på tronen, og gav dermed avkall på kongelig makt i den østligste delen av sitt rike, akkurat som hans far hadde gjort for ham elleve år tidligere.

Som konge gjorde Dagobert Paris som sin hovedstad. I løpet av sitt styre, bygget han Altes Schloss i Meersburg (i dagens Tyskland) som i dag er det eldste bebodde slottet i det landet. Han var trofast religiøs og var også ansvarlig for byggingen av Basilique de Saint-Denis på området til et benedikter–kloster i Paris.

Dagobert ledet tre arméer mot Samo, den slaviske kongen, i 631, men hans austrasiske styrker ble beseiret ved Wogastisburg.

[rediger] Død og arv

Dagobert døde i 639 og var den første av franske konger som skulle gravlegges i de kongelige gravene i Saint Denis. Hans andre sønn, Klodvig II, fra sitt ekteskap med Nanthild, arvet resten av hans kongedømme i ung alder.

Mønsteret av deling og drap som karakteriserer selv den sterke kong Dagoberts styre fortsatt i det neste århundret frem til Pipin den yngre til slutt avsatt den siste merovingerkongen i 751 og etablerte karolingerdynastiet. Merovingernes barnekonger forble ineffektive herskere som arvet tronen som unge barn og bare levde lenge nok til å produsere en mannlig arving eller to, mens den reelle makten lå i hendene på adelsfamiliene som utøvet føydal kontroll over nesten hele landet.

[rediger] Le bon roi Dagobert

Dagobert ble udødeliggjort i sangen Le bon roi Dagobert (den gode kong Dagobert), en barneregle som består av utvekslinger mellom kongen og hans øverste rådgiver, sankt Eligius (Eloi på fransk). Den satiriske diktningen plasserte Dagobert i forskjellige latterlige posisjoner som Eligius sine gode råd trakk ham ut av. Teksten som antagelig oppstod i det 18. århundre, ble ekstremt populær som et uttrykk for antikongelige følelser i den franske revolusjon. Med unntak av å plassere Dagobert og Eligius i sine respektive roller, har den ingen rot i historisk virkelighet.

Forgjenger:  Klotar II	Konge av Austrasia (623–629)	Etterfølger:  Sigibert III
Forgjenger:  Klotar II	Frankernes konge (629–634)	Etterfølger:  Teoderik III
Forgjenger:  Gallia ble delt	Konge av Neustria og Burgund (634–639)	Etterfølger:  Klodvig II