Vilhelm I av Utrecht
Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Vilhelm I (døde i Utrecht, 27. april 1076, ned.: Willem I van Utrecht) var biskop i erkebispedømmet Utrecht fra 1054 til 1076.
Vilhelm var en typisk representant for det tyske systemet der biskoper, som ikke kunne arve landområdene de styrte, var keiserrikets fremste tjenestemenn. Det sies at han stammet fra slekten som styrte hertugdømmet Gelre. Han var videre en av keiser Henrik IVs lojale vasaller, og ble utnevnt til biskop under en krig mot grevskapet Holland og Vest-Friesland som gjorde opprør mot keiseren. I 1061, da Dirk V overtok grevskapet etter sin far Floris I, erobret den keiserlige hæren store deler av hans landområder. Herredømmet over disse områdene ga Henrik IV i 1064 til erkebispedømmet Utrecht. Dette førte Vilhelm inn i en konflikt med grevene Dirk V og hans stefar Robrecht I av Flandern, og han ba hertug Gottfried III av Neder-Lothringen om hjelp. Vilhelm greide å gjenerobre områdene i grevskapet Holland ved feltslagene i 1071 og 1072. Disse områdene kom etter hans død i 1076 igjen i grevene av Hollands eie.
Under investiturstriden støttet riksbiskop Vilhelm lojalt keiser Henrik IV. Under synoden i Worms i 1076 var han sentral i arbeidet for å få de øvrige biskopene til å avsverge troskapen til pave Gregor VII. Etter dette ble den tyske keiseren ekskommunisert, og 27. mars 1076 lyste Vilhelm paven i bann under en synode i Utrecht. Vilhelm døde én måned senere.
| Forgjenger: Bernold |
Biskop av Utrecht |
Etterfølger: Coenraad |
