Sveitserstil
Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Sveitserstil er en stilart som regnes fra ca.1840 til ca 1920, først og fremst innenfor trearkitekturen. I Europa dateres den i perioden 1830—1890 og i Danmark 1840—1900. I denne stilen ble det bygget arbeiderboliger, stasjonsbygninger, villaer, fjøs, turisthotell og mye mer. En kjenner igjen sveitserstilen på forseggjorte bord og listverk, utstikkende gavler, høye grunnmurer og fargebruken.
Innhold |
[rediger] Bakgrunn
Sveitserstilperioden i Norge inntrer omtrent samtidig med en oppgangsperiode med seilskutefart, skipsbygging og handel. Hus ble bygget i trekonstruksjoner. En fikk etter hvert maskiner og sager som gjorde det mulig å masseprodusere bygningsdeler med innfløkt, ressurskrevende dekor. Dette gjorde det mulig å serieprodusere bygningsdeler. Det ble også laget typetegninger for arbeiderboliger som også kunne serieproduses.[1][2]
Til å begynne med var stilen importert fra Tyskland og de sveisiske alpene, men den utviklet seg og ble fornorsket. Landene i alpeområdet hadde hus med utskjæringer som lå i et vakkert landskap og som ble et forbilde for utviklingen av sveitserstilen. Mange arkitekter ble utdannet ved tyske universitet. Det ble også foretatt studiereiser til Østerrike, Sveits og Italia for å studere bebyggelsen.
[rediger] De første bygningene i Norge
I Norge ble sveitserstilen introdusert av arkitekt Linstow, som mente at nyklassisimen utført i tre var en etterligning av steinarkitektur. Derfor mente han det var behov for en ny byggestil for små trehus. Denne kunne bygge på de tradisjonelle trehusene på landsbygden. Han fant likheter mellom disse og byggemåten i det bayerske høylandet. Dette ble inspirasjon til en ny trestil, som ikke kopierte disse forbildene, men som var mer forfinet. Gardens vaktbygning ved Slottet i Oslo og Grotten er noen av de første bygningene i denne stilen.
[rediger] Eilert Sundt
En talsmann for denne byggemåten var også Eilert Sundt. Han reiste rundt på landsbygden og så på boforholdene og mente at om en begynte å bygge i denne stilen ville en få inn lys og luft og dermed sunnere boliger.
Sundt skriver om husene i 1862 i boken «Om byggeskikken på landet»:
- ...de såkaldte sveitser-huse, som i de senere år ere byggede på nogle af bymændenes løkker. Det ser ud, som om disse fra hovedstadens architekter udgåede sveitser-huse (jeg veed ikke, hvorvidt dette egentlig er det rette navn, men publikum kalder dem så) skulde blive de toneangivende huse her til lands[3]
Han tror også at husene vil bli spredt over hele landet, noe han fikk rett i.
- Således kan jeg, som sagt, tænke mig, at den såkaldte sveitser-stil vil komme til at gå som en mode gjennem bygderne, til anerkjendelse af architekternes overlegenhed.[4]
Han mener videre at bygningene er et fremskritt:
- Det er et af de mangfoldige fremskridt, som nutiden kan glæde sig ved også i vort Norge, at vi have fået imellem os en klasse af architekter, kunstnerisk uddannede bygmestere, hvis fag og hvis ære det er at bygge huse, som fortjene at tages til model og mønster alt landet over, hensigtsmæssige, hyggelige, vakkre. Men det er en naturlig forventning, at den sande bygmester vil bruge sin kunst til at udvikle og forædle landets tidligere og så at sige naturlig opvoxede bygnings-skik, og derfor må det ialfald vække opmærksomhed, at den træbygnings-stil, som nu udgår fra architekternes tegne-bord, i visse dele adskiller sig fra den gamle norske måde og derfor, som anført, af mængden sædvanlig betegnes sveitser-huse. Er det architekternes skyld, som ikke have givet større agt på den norske bygnings-skik? Eller er det så, at denne i sig selv er for arm, så altså en fremmed må plantes ind?[5]
Men som det fremgår av siste del av sitatet var han også bekymret for at den gamle norske byggemåten skulle gå tapt, og ønsket at arkitektene skulle videreutvikle denne.
[rediger] Utforming av bygningene
Til å begynne med hadde sveiserstilhusene en symmetrisk grunnplan som ofte var en korsplan med veranda på midten, men etterhvert ble den asymetrisk. Opprinnelig var takvinkelen lav, men den ble etterhvert høyere da en ønsket høye rom med store vinduer slik at en fikk mye lys og luft i rommene.
Det dekorative utstyret gjør at en lett kjenner igjen stilen. Her var forseggjorte bord og listverk, friser og prydverk satt inn under takkantene, rundt vinduene eller i bånd på fasadene. Det var også vanlig å bruke farger. Fargeprøver tatt fra fasader viser at det var vanlig med tre farger, en hovedfarge og to andre for å markere detaljer. På landsbygden ble hvitt en domminerende farge, og dette forandret landskapet, da bygningsmassen tidligere hadde vært dominert av tjærebrunt og jordfarger.
[rediger] Karakteristiske kjennetegn ved sveitserstilen
- Fremheving av byggematerialet og treets egenskaper
- Detaljert dekor med løvsagutskjæringer
- Høy grunnmur og høye krysspostvinduer
- Stor takhøyde i rommene
- Bratte og utstikkende tak som skulle beskytte alle de kunstferdige utskårete detaljene mot vær og vind
- Massive gavler med løvsagarbeider eller annen dekor
- Glassverandaer, altaner, gavlkvister og et rikt dekorativt utvendig listverk som understrekes med farver i malingen
- Farget og mønstret glass
- Bærende stolper, bjelker og sperrer fra fyllingene mellom bygningenes konstruktive ledd var skilt fra hverandre, ofte også fargemessig
- Ofte spir og tårn
[rediger] Kritikk av sveitserstil
Eilert Sundt hadde ikke bare vært talsmann for sveitserstilen; han hadde også vært bekymret for hvordan det skulle gå med den norske byggeskikken.
Herman Major Schirmer mente at tre som byggmateriale hadde et potensiale, men han oppfordret unge arkitekter til å reise rundt på bygdene og studere den gamle byggemåten for så å nyttiggjøre seg denne. Arkitekt Fredrik Ludvig Konow Lund gikk videre og mente at hus skulle bygges etter en praktisk plan og uten kruseduller, påklinte ornament og innførte fremmede påhitt.
[rediger] Bygningstyper
Sveitserstilen ble brukt i mange bygningstyper. Til å begynne med ble stilen brukt for hus i landlige omgivelser, men den ble også spredt via jernbanearkitekturen. Det ble bygget ut veinett, og nye damskip gikk i rutetrafikk. Dette gjorde at det ble behov for å bygge nye hotell.
[rediger] Villaen
Grotten, bygd for Henrik Wergeland, var det første eksemplet på en byvilla i sveiserstil. Den har panelt lafteverk over en oppmurt grotte med en spissbuet åpning, saltak og et stort takskjegg. I tillegg til Grotten tegnet Linstow en vaktbygning for Garden, en forvalterbolig og tre portnerboliger i den nye trestilen.
I Bergen ble det bygget en del trevillaer i 1870-årene: Albert Grans villa fra 1872 ved foten av Kalfarbakken og Hans Grans villa fra 1873 på toppen av bakken var tegnet av Peter Andreas Blix. Bygningene har gavler og karnapper og gir en tett, massiv virkning. Opprinnelig var de malt i en okerfarge med dypbrun beising.
En litt større villa ble oppført for Georg Gade av arkitekt Thrap-Meyer i 1868. Dette er en karakteristisk villatype med to gavler som ligger i en stor hage med lysthus.
[rediger] Jernbanearkitektur
Sveitserstil ble brukt på en rekke nye stasjonsbygninger, ettersom jernbanen i Norge ble bygget ut i de årene stilen var på sitt mest dominerende. Jernbanestasjonene ble sett på som et uttrykk for statsmaktens synlige nærvær i bygdene, og man ønsket derfor en arkitektur som var av en så god kvalitet at den norske staten kunne være bekjent av den. Stasjonsbygningene hadde venterom for de reisende med toaletter, de kunne ha beboelsesrom for betjeningen, og for stasjonsmesteren og hans familie. Større stasjonsbygninger kunne også ha kafé eller restaurant.
Jernbanearkitekter var Georg Andreas Bull, statsjernbanearkitekt 1863—1872. Han ble etterfulgt av Conrad Balthazar Lange som arbeidet med jernbanearkitektur i årene 1878—1883. Paul Due som var ansatt i statsbanene fra 1891 til 1910 tegnet omlag 2000 bygningstegninger.
Utbredelsen av sveitserstil i denne typen arkitektur gjorde at den ble spredt utover i landet og levde videre der til langt ut på 1900-tallet.
[rediger] Hotell
Det ble reist en rekke nye hotell. I begynnelsen ble skysstasjoner påbygget i sveiserstil for å skaffe husrom til den økende turistflommen.
Ved nybygg prøvde en å utvikle en typologi. Den eldste gruppen fra 1880-årene hadde en rektangulær bygning med sadeltak, inngang på midten av den lengste fasaden, og en gjennomgående gang i bygningens lengderetning som hadde værelser på begge sider. Etter hvert bygget man en overbygget veranda på langsiden.
Neste fase i utviklingen var en tverrakse midt i bygningskroppen, og en større veranda. Senere kom to tverrakser, begge med verandaer, og disse behøver ikke å være symmetriske. Ofte kan den ene gavlen ha en brattere takvinkel enn den andre. Dette gjøres for å få variasjon i fasaden.
Fleischers hotell på Voss åpnet i 1889 og var i sveiterstil tegnet av arkitekt Peter Andreas Blix. Han tegnet også Hotel Mundal i Fjærland. Dette hotellet er også av tre i en blanding av sveitser og dragestil med rundt tårn og veranda.
Dalen Hotell er tegnet av arkitekt Haldor Børve oppført i 1894, også i en blanding av sveiter og dragestil. En av Norges største trebygninger er Kviknes Hotel i Balestrand fra 1894 tegnet av Franz Willhelm Schiertz også i en blandingstil. Dette finner vi også i Villa Fridheim i Krødsherad oppført i årene 1890—1892 tegnet av arkitekt Herman Major Backer. Denne bygningen var opprinnelig en villa, men ble seinere brukt som hotell.
[rediger] Referanser
- ^ Stilarter-Sveitserstil Skrevet av kunsthistoriker Marianne Nielsen «Hustypen og stilen lå også godt til rette for serieproduksjon. Maskiner og elektriske sager gjorde det mulig til en viss grad å masseprodusere deler av de ressurskrevende dekorative elementene som stilen krevde.»
- ^ Opplysninger om arkitekt Linstows sosiale engasjement og hans typetegninger for en arbeiderfamilie fra 1851 finnes i Gunnarsjaa 2006 s 269
- ^ Om byggeskikken på landet
- ^ Om byggeskikken på landet
- ^ Om byggeskikken på landet
[rediger] Litteratur
- Ahmer, Carolyn; Bergenskolen som et nasjonalt fenomen - og et bidrag til den internasjonale Arts and Crafte-bevegelsen, Doktoravhandling ved NTNU 2004 ISBN 82-471-6395-0
- Aslaksby, Truls; «Den nye træstilen» i Fortidsvern nr.1, 1984
- Drange, Tore. Arnesen, Hans Olav, Brænne, Jon; Gamle trehus - historikk, reparasjon og vedlikehold, Universitetsforlaget. 1992. ISBN 82-00-21389-7
- Eldal, Jens Christian; Historisme i tre, «Sveitserstil», byggeskikks-romantikk og nasjonal egenart i europeisk og norsk trearkitektur på 1800-tallet, Oslo 1997 ISBN 82-00-12982-9
- Gunnarsjaa, Arne; Norges arkitekturhistorie, Oslo 2006, ISBN 82-7935-127-2
- Hamran, Ruth; «Sveitser-Huse» i Fortidsvern nr.1, 1984
- Nordhagen, Per Jonas; En storby i miniatyr, Bergens bygningsverden 1850—1916, Trondheim 2006 ISBN 82-519-2154-6
- Sundt, Eilert; Om renligheds-stellet i Norge, Christiania 1869
- Sundt, Eilert;Om byggeskikken på landet, Christiania 1862
- Tschudi-Madsen, Stephan; «Veien hjem. Norsk arkitektur 1870-1914» i Norges kunsthistorie bind 5 s.7-108 Oslo 1981 ISBN 82-05-12269-5
