Slaget ved Jylland

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi

Slaget ved Jylland var det største sjøslaget under første verdenskrig, og historiens største sjøslag. Over hundre tusen mann og en tonnasje på to millioner brt. deltok i slaget. Slaget ble utkjempet den 31. mai-1. juni 1916 i Nordsjøen vest for Jylland.

Innhold 1 Bakgrunn 2 Den tyske planen 3 Slaget tar til 4 Slagets andre fase 5 Scheer vender tilbake 6 Tyskerne trekker seg ut 7 Følger av slaget 8 Se også 9 Bibliografi 10 Eksterne lenker

[rediger] Bakgrunn

Flåtekappløpet i forkant av første verdenskrig hadde ført til at både den britiske Royal Navy og Den tyske keiserlige flåte hadde rustet kraftig opp. Britenes flåte var ved krigsutbruddet klart sterkere enn den tyske, noe som gjorde at britene sperret av Nordsjøen med den virkningen at de tyske handelsmulighetene på verdenshavene forsvant. Denne strategiske trusselen fikk store konsekvenser for Tyskland, som led av alvorlig matmangel under krigen.

Den tyske flåten var ikke sterk nok til å stoppe denne blokkaden, og hadde derfor ligget i havn mesteparten av krigen. De to sjøslagene tidligere i krigen, slaget i Helgoland og slaget ved Doggerbank, hadde vært relativt små trefninger der ingen av sidene turde å sette inn større deler av flåtestyrkene.

[rediger] Den tyske planen

Den tyske admiralen Reinhard Scheer fikk kommandoen over den tyske Hochseeflotte i januar 1916. Scheer gikk inn for en mer aggressiv linje, sendte flåten ut i Nordsjøen ved flere anledninger både i februar og mars. Den 25. april sendte han deler av flåten mot den engelske kysten for å bombardere byene Lowestoft og Yarmouth, under ledelse av Admiral Franz von Hipper. Planen til Scheer var å provosere britene til å sende sine skip mot den tyske flåteavdelingen, denne skulle så trekke seg tilbake og lokke britene tilbake mot den tyske kysten der den tyske hovedstyrken undre ledelse av Scheer ventet. De britiske admiralene Sir David Beatty og Sir John Jellicoe lå med en flåtestyrke i Harwich, og var villige til å møte den tyske flåten i slutten av april. Dårlig vær gjorde imidlertid at at britene ikke fikk intervenert, selv om de to flåtene fikk kontakt.

[rediger] Slaget tar til

I slutten av mai sendte Scheer ut hele flåten i Nordsjøen. På samme måte som i måneden før skulle Hipper Hipper lede en mindre styrke inn mot den engelske kysten (denne gangen mot Sunderland), og provosere britene til å følge etter ut i Nordsjøen. Scheer gav imidlertid opp denne planen, og tok heller flåten vest for Jylland. Det Scheer ikke visste var at britene hadde knekt den tyske radiokoden, noe som gjorde at den britiske marineledelsen var klar over tyskernes intensjoner. Mesteparten av den britiske flåten var derfor allerede i rom sjø, på vei mot den tyske flåten.

Den 31. mai møttes fortroppene. Disse bestod av seks britiske og fem tyske slagkryssere, med tyskerne som overlegne på grunn av mer moderne skipskonstruksjoner. Hipper vendte straks sine slagkrysserne sydover for å lure Beatty med ned mot den tyske hovedstyrken. Beatty bet på agnet, og gikk samtidig til angrep på Hippers skvadron. Dette førte til at to britiske skip gikk tapt, etter at SMS «Von der Tann» fikk inn en fulltreffer på HMS «Indefatigable» i tillegg til at SMS «Derfflinger» og SMS «Seydlitz» bombarderte HMS «Queen Mary» slik at våpenmagasinet kom i brann og eksploderte.

[rediger] Slagets andre fase

I det Beatty så Scheers hovedstyrke trakk han seg nordover igjen. Jellicoe var nå på full fart sydover med den britiske hovedstyrken, og i forveien sendte han tre slagkryssere for å hjelpe Beatty. Hipper hadde nå seilt nordover hakk i hæl på Beatty, men måtte trekke seg da de tre slagkrysserene under ledelse av Sir Hugh Evan-Thomas kom Beatty til unnsetning. Dette gjorde at Hipper aldri så Jellicos hovedstyrke komme, og da denne nådde Scheer ble Scheer overrasket i en dårlig posisjon. Klemt inne mellom de to hovedstyrkene var nå de to fortroppene, noe som gjorde at de fikk hard medfart. Flere skip ble ødelagt, blant annet fikk kontreadmiral Horace Hoods flaggskip HMS «Invincible» uskadeliggjort den tyske krysseren SMS «Wiesbaden». Senere i slaget skulle imidertid «Invincible» selv gå ned, med paraktisk talt hele mannskapet og Hood selv.

Scheer trakk seg nå tilbake, da posisjonen hans var svak og motstanderens styrke var for stor. Tilbaketrekningen skjedde under dekning fra jagere, som søkte å treffe britene med torpedoangrep. Jellico var kjent for å være svært redd for torpedoangrep, og mistenkte at tilbaketrekningen var en felle. Han unnlot derfor å forfølge Scheer. Han manøvrerte heller slik at han la seg mellom Scheers nye posisjon og deres antatte rute tilbake til de tyske havnene.

[rediger] Scheer vender tilbake

Scheer seilte nå østover for å komme overraskende på britene. Denne taktikken mislyktes, da Scheer kom under kraftig ild fra de bedre plasserte britiske skipene. Dette førte til at Scheer måtte trekke seg nok en gang, og for å hindre en britisk forfølgelse kastet han Hipper og han fire gjenværende slagkryssere inn mot Jellicoe. Taktikken lyktes, og Scheer kom seg unna inn i natten som var i ferd med å komme.

[rediger] Tyskerne trekker seg ut

Jellicoe avsto fra de store manøvrene gjennom natten, men planla heller å møte Scheer ved daggry. Det ble imidertid flere trefninger natten igjennom, blant annet gikk skipene SMS «Frauenlob», HMS «Black Prince» og SMS «Pommern» ned med mann og mus.

I løpet av natten fikk Scheer sneket seg gjennom de bakre deler av de britiske linjene, og kom seg trygt hjem til Tyskland. Da morgenen kom så Jellicoe bare tomt hav. Hipper kom seg også trygt hjem til Tyskland, men måtte på veien oppgi flaggskipet SMS «Lützow».

[rediger] Følger av slaget

Slaget ved Jylland er et av de mest omtalte og dokumenterte slag i sjømilitær historie. Diskusjonen mellom de sakkyndige om hvem som egentlig vant slaget ved Jylland har pågått frem til denne dag, og vil fortsette å pågå. Både britene og tyskerne hevdet i sin krigspropaganda å være slagets vinnere. Målt i tonnasje tapte britene 155 000 av sine 1 250 000 brt, og 6096 av sine 60 000 mann. Tyskerne tapte 61 000 av sine 660 000 brt, og 2551 av sine 45 000 mann. Slaget ble således en tysk materiell seier.

Strategisk sett ble lite endret av slaget. Den tyske flåten fikk ikke brutt gjennom den britiske blokkaden, og med mange skip sterkt skadet ble det begrenset med muligheter for offensive operasjoner til sjøs de neste årene; tyskernes Nordsjøflåte forsøkte ikke å gjøre flere lignende utseilingsforsøk. I stedet gikk tyskernes sjømilitære strategi herettert i favør av ubåtkrigføring, noe som medførte at den britske flåtestyrken til en viss grad ble splittet opp for å kunne fungere som eskorte i det nye konvoisystemet.

[rediger] Se også

• Liste over slag

[rediger] Bibliografi

• Ireland, Bernard: War at sea 1914-45. Cassell, 2002
• Gordon, Andrew: The Rules of the Game: Jutland and British Naval Command. John Murray, 1996
• Tarrant, V.E.: Jutland: The German Perspective - A New View of the Great Battle, 31 May 1916. Weidenfeld Military, 1995
• Campbell, John: Jutland: An Analysis of the Fighting. Naval Institute Press, 1986
• Hart, Peter & Nigel Steel Jutland 1916: Death in the Grey Wastes. Weidenfeld Military, 2003

[rediger] Eksterne lenker

• Reinhard Scheer: Germany's High Sea Fleet in the World War
• Tor Førde: Kampene i 1916 - Sjøkrigen fra europas-historie.net