Science fiction

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi

Johannes Kepler

A. E. van Vogt

Robert Heinlein

Isaac Asimov

Tor Åge Bringsværd

Science fiction er en kunstgenre, særlig i litteratur, film, tegneserier, billedkunst og teater. Begrepet skal først ha blitt brukt av den amerikanske forfatteren og redaktøren Hugo Gernsback i 1929, i det første nummeret av hans magasin Science Wonder Stories. Som definisjon på hva science fiction egentlig betyr, viste Gernsback selv senere til 1959-utgaven av Webster's New World Dictionary:

«SCIENCE FICTION: Fantasirike romaner og historier sentrert om en eller annen postulert, ofte utrolig, vitenskaplig nyvinning».^[1]

Tidligere hadde Gernsback introdusert begrepet «scientifiction» (1926), som han beskrev som «...historier som de Jules Verne, H. G. Wells og Edgar Allan Poe skrev... sjarmerende fortellinger blandet med vitenskaplige fakta og profetiske visjoner...».

Gernsback og andre mente i senere år at begrepet science fiction var blitt utvannet ved at det ble brukt også om historier som inneholdt pseudovitenskap og fantasi. Dette førte til en lang og resultatløs debatt om avgrensningen mellom science fiction og fantasy og forsøk på å introdusere nye begreper som «speculative fiction», «science fantasy», «fabelprosa» og så videre.

Med tiden finnes det bokstavlig talt tusenvis sprikende definsjoner av begrepet science fiction. Følgende, fra invitasjonen til en norsk novellekonkurranse^[2], kan være en anvendelig bruksbeskrivelse på den store mengden bøker, filmer og bildende kunst som idag omtales som science fiction:

«Fiksjon om noe som kan skje en gang».

Den mer pragmatisk anlagte kan nytte disse definisjonene:

«Science Fiction means what we point to when we say it.» (Damon Knight)
«Science fiction is anything published as science fiction.» (Norman Spinrad)

[rediger] Historie

[rediger] Forløpere

Den egentlige science fiction kunne først oppstå med utviklingen i vitenskap og teknikk. I alle kulturer har det eksistert sagaer, eventyr og fantastiske overleveringer. Med disse som bakgrunn oppsto det i Europa under opplysningstiden litterære verker som fritt spekulerte omkring hvilken ny viten, hvilke oppdagelser mennesker kunne komme til å gjøre på jorden eller i himmelrommet, hvilke nye samfunnsformer som kunne finnes i fjerne strøk eller tenkes i fremtiden. Etter at teleskopet ble oppfunnet, ble det kjent at månen er et utstrakt himmmellegeme, og i oppdagelsesreisenes tidsalder drømte man derfor straks om å reise dit.

De nærligende mulighetene for satire over forhold i samtiden som lå i slike fantasier ble naturligvis også utnyttet.

Noen verker som kan regnes som forløpere for science fiction:

Thomas More: Utopia (1516)
Johannes Kepler: Somnium, (1634, norsk tittel: Drømmen)
Cyrano de Bergerac: L’histoire comique contenant les états et empires de la lune (1656)
Daniel Defoe: The Consilidator (1705)
Jonathan Swift: Gullivers reiser (1726)
Ludvig Holberg: Nils Klims reise til den underjordiske verden (1741)
Voltaire: Micromégas (1752)

[rediger] Tidlige verk

Mary Shelley betraktes av mange som grunnleggeren av science fiction. Hennes roman Frankenstein (1818) hevdes av genrekritikere som Brian Aldiss å være den første spekulative roman som ikke kunne ha eksistert uten den industrielle revolusjon og vitenskaplig metode som underlag.

Fra midten av det 19. århundre finnes det elementer fra science fiction også for eksempel hos Edgar Allan Poe, Fitz-James O'Brien og E.T.A. Hoffmann.

I siste halvdel av århundredet oppsto den egentlige science fiction som genre. Jules Verne begynte fra 1860-tallet å publisere sine vitenskapelig-romantiske eventyrromaner. H. G. Wells publiserte fra 1890-årene det han kalte «vitenskaplige romanser», teknisk-samfunnskritiske verk.

Rundt århudreskiftet var verden i omveltning, ikke bare teknologisk men også sosialt. Uroen som skulle føre til den russiske revolusjon og truende stormaktskonflikter satte sitt preg også på litteraturen om fremtiden. Advarende romaner om fryktelige truende kriger florerte. I 1907 publiserte Jack London sin krasse dystopi The Iron Heel om en kommende konflikt mellom kapitalister og arbeidere i USA. Karel Čapek introduserte i 1920 ordet robot i sitt skuespill R.U.R., hvor menneskene skaper en underklasse av mekaniske arbeidere som senere reiser seg og utrydder dem.

Parallelt med at science fiction utviklet seg som verktøy for samfunnskommentar, ble den også for alvor et medium for eskapisme. Edgar Rice Burroughs publiserte i 1912 A Princess of Mars, fremdeles av mange regnet som den ultimate dagdrømsromanen med sine fantastiske landskaper, lettkledde (oviparøse!) prinsesser i fare, sverdsvingende helter og skumle marsboere.

I 1926 startet amerikaneren Hugo Gernsback publisering av science fiction i magsinform med sitt Amazing Stories. Dette var det amerikanerne kaller et «pulp» eller «billig»-magasin - etter den dårlige papirkvaliteten, ansett som et kjennetegn på at innholdet var masseprodusert og av dårlig kvalitet. Publiseringsformatet sammen med Amazing Stories og dets etterføleres suksess gjorde at science fiction snart ble assosiert med «dårlig litteratur», og har helt til i dag medvirket til at det er vanskelig for genren å bli akseptert som seriøs kunst.

[rediger] USAs Golden Age

SF ble oppgradert da John W. Campbell, Jr. ble utgiver av Astounding Science Fiction. Han gav ut noveller av forfattere (Isaac Asimov, Arthur C. Clarke, Robert Heinlein) som senere ble verdenskjente. Alt i alt har genren sterk innflytelse fra amerikanske forfattere fra denne tiden.

En hel rekke forfattere som egentlig ikke tilhørte science fiction gjorde også forsøk med genren og ga på den måten SF et mer seriøst image (Karel Čapek, Aldous Huxley, Karin Boye, Clive Staples Lewis, Ray Bradbury, Kurt Vonnegut, George Orwell, Gore Vidal, Doris Lessing, Margaret Atwood).

[rediger] Den nye bølgen

Begrepet new wave ble fra slutten av 60-tallet brukt av litteraturkritikere som en fellesnevner for en «bølge» av sciencefictionforfattere som søkte bort fra idélitteraturen i retning skjønnlitteratur. Den nye bølgen ble kjennetegnet av litterære eksperimenter og en affinitet med 70-årenes «motkultur». Bøker assosiert med denne retningen befatter seg gjerne med den nære framtid, er dystopiske, har et disillusjonert menneskesyn, men er ikke sjelden gjennomført med adskillig fandenivoldskhet. Den nye bølgen ble en parentes i science fictions historie, men førte til at genren fikk en viss positiv oppmerksomhet fra skjønnlitterære miljøer. Den hadde også en fornyende effekt på genren, som ved midten av 60-tallet hadde vist tegn til å stivne i form så vel som ide. Noen forfattere som gjerne assosieres med denne perioden – med eller mot eget ønske – er J. G. Ballard, Michael Moorcock, Thomas M. Dish, Harlan Ellison, Samuel R. Delany, Joanna Russ og Norman Spinrad.

I Norge var særlig Jon Bing og Tor Åge Bringsværd på 70-tallet entusiastiske eksponenter for den nye retningen.

[rediger] Science fiction i Norge

Det har alltid vært noe oversatt science fiction på det norske markedet. H. G. Wells, Jules Verne og Edgar Rice Burroughs fantasier ble alle tidlig oversatt – Den Hemmelighedsfulde Ø (1876), Den usynlige Mand (1901) og Prinsessen av Mars (1924) – og har etter alle solemerker hatt gode salgstall. Allers Familieblad publiserte føljetonger om bl.a. kunsten å reise i ballong til månen på sider man kunne ta ut og selv binde inn til bøker omkring samme perioden.

Det har imidlertid vært påfallende liten interesse for science fiction eller «fremtidsromaner» som sjanger. Dette til tross for at science fiction utgjør en meget vesentlig andel av salget av fremmedspråklig litteratur solgt i Norge. I våre naboland Sverige og Danmark er forholdet et helt annet, med et betydelig antall oversettelser hvert år foruten innenlandsk produksjon.

I første halvdel av femtitallet var det et blaff av forlagsmessig interesse for sjangeren. En del science fiction ble utgitt som guttebøker for alder 12 - 16 år, mellom dem noen av Robert Heinleins «juveniles».^[3]^[4]. Gyldendal startet i 1954 pocketbokserien Gyldendals fremtidsromaner som introduserte Heinlein, Isaac Asimov, A. E. van Vogt, og John Wyndham for norske mere voksne lesere. Serien ble lagt ned etter fem utgivelser, men er i ettertid blitt ettertraktet blant nostalgiske samlere. Fire år etter, i 1958, prøvde billigbokforlaget Romanforlaget seg med serien Science Fiction. For sikkerhets skyld med forklarende lydskrift på baksiden («uttales saiens fiksjen»). Kjente science fiction-forfattere som Poul Anderson og Arthur C. Clarke ble presentert. Men igjen - etter tre utgivelser var det slutt. Samme forlag hadde forøvrig tidligere utgitt to romaner av A. E. van Vogt i en mer generelt innsiktet billigbokserie (Kronebøkene, 1954).

Utover dette har det stort sett vært tale om spredte utgivelser som ikke først og fremst henvendte seg til sjanger-publikumet i annonsering eller innpakning. Falken Forlag gjorde for eksempel på 1980-tallet en prisverdig innsats ved å oversette bøker av Strugatskij-brødrene og Ivan Jefremov, men da ut fra det perspektiv at dette var sovjetiske forfattere. Men med unntak av en kort periode fra siste halvdel av 1960-årene og ut i 1970-årene har det sjelden vært noe som kan minne om en bevisst forlagssatsning på science fiction som sjanger i Norge. Aventura prøvde seg med to titler av Asimov: Keiserrikets fall (Foundation)i 1985, oversatt av Arne Treholt og 34 år etter den amerikanske utgaven. Erobreren (Foundation and Empire) kom året etter - men tredje bind i trilogien lar fortsatt vente på aeg.

Våren 1965 ble studentenes science fiction-forening, Aniara stiftet på Universitetet i Oslo. På dette stiftelsesmøtet møttes Jon Bing og Tor Åge Bringsværd, som skulle vise seg å bli noen av de viktigste personlighetene innen norsk science fiction. B&B greide kunststykket å introdusere science fiction på bred front for det norske publikumet på slutten av 60-tallet til starten av 70-tallet. De fikk utgitt en rikt utstyrt og mye omtalt tre-binds antologi/innføring i genren i «kaffebord-format» på Den norske Bokklubben (Østenfor sol, Vestenfor måne og Stella Polaris). De fulgte opp med en serie lange temaprogrammer om science fiction i beste sendetid lørdag kveld på NRK tv. Disse programmene omfattet også dramatiseringer av klassiske noveller.

Bing og Bringsværd debuterte som dramatikere på Det Norske Teateret med et sciencefictionskuespill, Å miste et romskip. De tok også initiativet til en rekke oversettelser i Gyldendals Lanterne-serie. Denne billigbokserien introduserte også nye, norske forfattere som Ingar Knudtsen og Åsmund Forfang.

Noen mindre forlag hadde i mellomtiden kastet seg på med utgivelser av mer tradisjonell science fiction. Billigbokforlaget Fredhøis Forlag utga i perioden 1971–1974 hele 41 science fiction-bøker. Utvalget var hummer og kanari, men omfattet også klassiskere som Ray Bradbury og Robert Bloch samt oversettelser av relativt ferske romaner fra f.eks. Poul Anderson og svensken Sam Lundwall. Også en ny norsk forfatter, Dag Ove Johansen, fikk slippe til. Fan-forlaget STOWA utga bøker av nye norske skribenter, blant dem Øyvind Myhre og Per G. Olsen som senere fikk slippe til på Cappelen og Gyldendal.

I en kort periode var interessen for science fiction påtagelig blant litteraturinteresserte nordmenn, men det hele dabbet av utover 70-tallet. For det store publikum ble science fiction i denne perioden synonymt med Bing & Bringsværd og den såkalte Nye bølgen i britisk/amerikansk science fiction. Denne vinklingen var trolig i lengden ikke nok til å holde på en bred interesse.

Bing og Bringsværd har selv vært produktive som forfattere av noveller, romaner, hørespill og tv-serier innen SF-genren – sammen og hver for seg. Totalt sett er det imidlertid gitt ut forholdsvis lite norsk science fiction. Blant unntakene er nevnte Øyvind Myhre, Ingar Knudtsen og Dag Ove Johansen. Disse tre forfatterne har alle omfattende forfatterskap bak seg, og deler en bakgrunn i SF-magasinet Nova på 70-tallet.

En del forfattere har gitt ut noen få lovende bøker, i de fleste tilfellene novellesamlinger med både science fiction og annen fantastisk litteratur. Her kan Trond Buland, Einar Gjærevold, Reidar Jensen og Erik Braathen nevnes. Flere av disse har debutert på enmannsforlaget Bok og Magasinforlaget, som mot alle odds har overlevd siden slutten av 1970-tallet. En del mainstream-forfattere med mer eller mindre uttalt interesse for science fiction har også hatt gjestespill innen genren, som Axel Jensen, Elin Brodin og Eirik Austey (Tron Øgrim).

[rediger] Norske sciencefictionforfattere

[rediger] Noen kjente sciencefictionfilmer

Fritz Lang: Metropolis (1927)
Ettore Scola: Terrassen (1963)
Stanley Kubrick: Dr. Strangelove (1964)
Roger Vadim: Barbarella (1968)
Franklin J. Schaffner: Apenes planet (1968)
Stanley Kubrick: 2001: En romodysse (1968)
Stanley Kubrick: A Clockwork Orange (1971)
Andrej Tarkovskij: Solaris (1972)
Steven Spielberg: Nærkontakt av 3. grad (1977)
George Lucas og andre: Star Wars (1977)
Ridley Scott: Alien (1979)
Ridley Scott: Blade Runner (1982)
Steven Spielberg: E.T. (1982)
James Cameron: Terminator (1984)
Terry Gilliam: Brazil (1985)
James Cameron: Aliens (1986)
Paul Verhoven: Total Recall (1990)
James Cameron: Terminator II - Dommens dag (1991)
Kenneth Branagh: Frankenstein (1994)
Terry Gilliam: Twelve Monkeys (1995)
Andy Wachowski og Larry Wachowski: The Matrix (1999)
Richard Kelly: Donnie Darko (2001)
Steven Spielberg: A.I.: kunstig intelligens (2001)
Steven Spielberg: Minority Report (2002)

[rediger] Fotnoter

^ «SCIENCE FICTION. Highly imaginative novels and stories centered about some projected, often fantastic, scientific development». Hugo Gernsback: What is Science Fiction (1965)
^ ShadowCon 11 (2006)
^ Universflygerne (Space Cadet), Eide forlag, 1950
^ Den røde planet (Red Planet), Gyldendals GGG-serie, 1954