Norges skoger
Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Den norske skogen kan grovt deles i to. På Sør-Østlandet, i Agder og på gode lokaliteter et stykke nordover på Vestlandet finner vi den varmekjære lauvskogen, som er den nordligste utløperen av de europeiske tempererte lauvskogene. I resten av landet opp til skoggrensa finner vi barskogen, som er den vestligste utløperen av de store boreale barskogene i nordlige Aurasia. Over barskoggrensa finnes fjellbjørkeskoger.
Skogen dekker 37% av Norges areal, og ca. halvparten av dette regnes som produktiv skog. Urørt urskog finnes knapt i Norge i dag, men flekkvis finnes skog som er lite påvirka av menneskelige inngrep, såkalt naturskog. Det er anslått at skogen huser halvparten av de ca. 60 000 artene av planter og dyr i Norge.
I den varmekjære lauvskogen dannes normalt brunjordprofil, mens podsolprofil er det vanlige i barskogen.
Innhold |
[rediger] Barskogene
Barskogene domineres av grantre og furutre. Generelt kan en si at furua dominerer på tørr og næringsfattig jord, for eksempel på tørre sand- og grusmoer. Fordi furua har det meste av sitt rotsystem nær overflata, klarer den seg godt på grunnlendt mark. Grana dominerer på djup jord med god tilgang på fuktighet. Grana er en nyinnvandra art i norsk flora, og har ennå ikke naturlig nådd over Langfjella og Saltfjellet i Nordland. I Nord-Norge går grana til Rana, med spredte lokaliteter i Salten og i Øst-Finnmark.
[rediger] Furuskogene
Furuskogen kan etter artene i felt- og bunnsjiktet deles i fem typer:
- Lavfuruskog
- Bærlyng-blandingsskog
- Røsslyng-skinntryte-furuskog
- Furumyrskog
- Kalkfuruskog
I lavfuruskogen er furua eneste treslag. Den fins på tørre moer og rygger, særlig i de indre, nedbørfattige strøka av Sør-Norge. I feltsjiktet dominerer tyttebær, krekling, røsslyng, tallrike lavarter og tørketålende moser.
Bærlyng-blandingsskogen fins i de noe kjøligere og fuktigere delene av landet, der jordsmonnet er tjukkere og humusinnholdet større. Denne skogen kan ha innslag av gran og bjørk. I feltsjiktet dominerer blåbær, blokkebær og røsslyng, sammen med lavarter og mer fuktighetskrevende moser.
Røsslyng-skinntryte-furuskog forekommer i høgereliggende strøk, og har innslag av fjellbjørk.
Furumyrskogene er glissen furuskog på fuktig mark tett opp til myrer. Feltsjiktet består av arter som blokkebær, torvull og molte. Bunnskiktet har moser som krever konstant fuktighet, som torvmoser.
Kalkfuruskoger er sjeldne i Norge, og fins bare på spredte lokaliteter som tørre kalksteinsrygger eller andre kalkrike bergarter som olivin eller fyllitt. Her kan liljekonvall være en vanlig art.
[rediger] Granskogene
Granskogene kan ut fra feltsjiktet deles i fire typer:
- Blåbær-småbregne-granskog
- Lågurtgranskog
- Høgstaudegranskog
- Gransumpskog
Blåbær-småbregne-granskogen har størst utbredelse. Feltsjiktet er dominert av blåbær og småbregner som fugletelg og hengeving, men kan ha tydelige innslag av tyttebær og smyle. I bunnsjiktet dominerer moser som etasjemose, furumose, kammose og sigdmoser – særlig der tresjiktet er tett og stenger lyset ute. Mange steder kan også gaukesyre og hvitveis forekomme i betydelige mengder.
Lågurtgranskogen finner en på forholdsvis tørr og næringsrik grunn, helst i lavlandet i sør. Karakteristiske arter i feltsjiktet er fingerstarr, blåveis og hengeaks. Lågurtgranskogen har ofte brunjordsprofil.
På svært næringsrike lokaliteter med god fuktighet - særlig der grunnvatn trenger opp i overflata – utvikles høgstaudegranskog, med turt, tyrihjelm og større bregner som ormetelg som karakteristiske arter. Innslaget av bjørk og rogn kan være betydelig.
Gransumpskogen vokser på fuktig mark tett opp til myrer, gjerne noe mer næringsrik enn i furumyrskogene. Foruten torvmoser i bunnsjiktet og blåbær i feltsjiktet finner en arter som skogsnelle. Sumpbarskogene har gjennom 1900-tallet blitt utsatt for grøfting for å øke tilveksten.
[rediger] Lauvskogene
[rediger] Varmekjære lauvskoger (edellauvskog)
Til de varmekjære lauvtrea hører eik, ask, hassel, alm, svartor, lind, bøk og lønn. De kan enkelte steder danne rene bestander, men vanligst forekommer de to eller flere i blanda bestand. De har høyere varmekrav enn bartrea; en regner gjerne en gjennomsnittstemperatur på ca. 12°C for de fire varmeste månedene, mens gran og furu krever ca. 8°C.
Lauvskogene er lysåpne skoger med et rikt busk- og feltsjikt. I busksjiktet finner en arter som krossved, trollhegg og tysbast. Feltsjiktet kan tidlig om våren ha arter som blåveis, hvitveis, maigull, gullstjerne og marianøkleblom; senere på sommeren kransmynte, kranskonvall, storklokke og skogsvineblom. Av grassarter finner en høyvokste arter som skogfaks, myskegras og skogsvingel.
Innover i dalføra på Østlandet og nordover langs kysten kan en finne mindre lokaliteter av varmekjære lauvtrær utafor området for sammenhengende utbredelse. En finner dem da på særlig gunstige lokaliteter, som i bratte, sørvendte lier, ofte på rasmark innunder fjellskrenter.
I varmeperioder etter istida har de varmekjære lauvskogene hatt en langt videre utbredelse enn i dag.
[rediger] Bøkeskoger
Bøkeskoger finnes lokalt i Vestfold; mest kjent er Bøkeskogen i Larvik. Bøk er et varmekjært treslag som trives best på god moldjord med frisk fuktighet. Bøka er det mest skyggetålende treslaget, og vil på visse steder langs kysten i Sør-Norge kunne skygge ut gran. Pga. en vanskelig avsetningssituasjon for lauvtrevirke er den derfor gjerne blitt bekjempa i skogbruket.
Bøk kan finnes i rene bestander, og har da et lystett kronetak som ikke tillater noe feltsjikt. Bakken dekkes av lauv og jordsmonnet er surt. Hvitveis er en art som tilpasser seg bøkeskogen godt, idet den blomstrer før trærne har satt blad. I feltsjiktet kan en ellers finne myske, gauksyre og hårfrytle. Det er vanlig å skille mellom smylebøkeskog og myskebøkeskog. I mer lysåpne bøkeskoger der bøka veksler med gran, kan feltsjiktet ha arter som maiblom og blåbær.
Bøka er det treslaget som sist innvandra til landet, for ca. 2000 år siden. Én teori er at bøka kan ha kommet med ballastjord fra Danmark eller andre land lenger sør. Når det gjelder verdens nordligste bøkeskog i Lindås i Hordaland, har det vært antydet at bøka har kommet med ballastjord fra Østlandet i Vikingtiden.
[rediger] Eikeskoger
Langs kysten av Østlandet, Agder og Sør-Vestlandet kan en i ytre strøk finne eikeskoger som er en nordlig utløper av den mellomeuropeiske, atlantiske eikeskogen. Til forskjell fra øvrige varmekjære lauvtrær er eika seintvoksende, og jordsmonnet er surt og næringsfattig.
Eikeskogene har både sommereik og vintereik, og enkelte steder kan det være innblanding av nøysomme treslag som bjørk og osp. Feltskiktet er fattig og inneholder lite krevende arter som smyle, blåbær og maiblom, foruten lyngarter.
[rediger] Bjørkeskoger
[rediger] Bjørkeskoger i lavlandet
Innafor barskogens utbredelsesområde fins det områder som er mer prega av lauvtrær enn av bartrær. Bjørk er det vanligste treslaget, men ofte med tydelige innslag av andre hardføre lauvtreslag som osp, rogn, gråor og hegg. Blandingsskog av lauv- og bartrær er også en utbredt skogtype. Det er vanlig å betrakte bjørkeskogene som et suksesjonsstadium på veg mot barskog som klimakssamfunn. Også innafor den varmekjære lauvskogens område fins det overgangstyper med stort innslag av bjørk og andre hardføre lauvtrær.
I kyst- og fjordstrøk fra Trøndelag og nordover fins det mye bjørkeskog. Denne kystskogen kan oppfattes som en overgangstype mellom lavlandsbjørkeskogen inne i dalene og fjellbjørkeskogen
Lavlandsbjørkeskogen kan ha både hengebjørk og vanlig bjørk. Disse krysser lett innbyrdes og danner utallige klimaraser, og de kan også krysse med fjellbjørk.
[rediger] Fjellbjørkeskoger
Fjellbjørkeskogen danner et belte mellom barskogen og skoggrensa i fjellet – den subalpine regionen. Det dominerende treslaget er fjellbjørka. Denne er genetisk ustabil og danner mange overgangsformer mot vanlig bjørk, men kan også krysse med hengebjørk og dvergbjørk. Den varierer mye i utseende, og kan på utsatte steder bli krokete og vindskjev og ikke mye over 2 m høy, mens den andre steder kan være høy og rettstamma.
Fjellbjørkeskogen kan også ha innslag av andre hardføre lauvtrær som selje, rogn, gråor og hegg. Feltsjiktet kan variere mye fra sted til sted og fra landsdel til landsdel.
I de indre og mindre nedbørrike fjelltraktene dominerer dvergusker som dvergbjørk og krypende einer, og lyngarter som blåbær, fjellkrekling og tyttebær. Grass og urter kan være de samme som i nærliggende barskog, men fjellplanter forekommer også i stort antall. Smyle, gulaks, sauesvingel, skogmarimjelle, gullris og skogstjerne er vanlige arter. Bunnsjiktet kan enkelte steder være helt dominert av reinlav og andre busklaver.
En spesiell type fjellbjørkeskog er høgstaudefjellskogen, som er karakterisert ved et uvanlig velutvikla feltsjikt med opptil mannshøye kratt av tyrihjelm, turt, mjødurt, skogstorkenebb, skogrørkvein og ballblom. Andre steder dominerer storbregner som strutseveng, skogburkne og ormetelg. Det er et svært produktivt økosystem som utvikles i sørvendte hellinger på kalkrik, næringsrik mark med tilgang på grunnvatn og med beskyttende snødekke om vinteren.
I de østlige fjelltraktene går barskogen høgere enn i de vestlige, og fjellbjørkeskogen har større innslag av bartrær enn i vest. En årsak kan være at grana i slike høgder kan formere seg ved rotskudd, og dermed konkurrerer bedre med bjørka. Mot vest synker barskoggrensa raskere enn bjørkeskoggrensa, slik at fjellbjørkeskogene i vest danner et breiere og mer homogent belte enn i øst.
[rediger] Oreskog
I Norge finnes to arter av or; svartor og gråor. Oreskog forekommer over hele landet, enten i rene bestander eller i blanding. Svartora er varmekjær og går ikke lengre nord enn Trøndelag. Or har symbiose med nitrogenbindende bakterier (Actinomyceter). Den trekker derfor til seg nitrogenkrevende arter som mjødurt og brennesle i feltsjiktet.
Or krever jevn tilgang på fuktighet, og trives langs bekker og vannsig. Innenfor barskogsområdene kan en se oreskogen strekke seg som band langs bekkedalene. Om høsten skiller oreskogen seg klart fra den øvrige lauvskogen, idet den står med grønne blad til frosten kommer.
Hegg er vanlig sammen med både svartor og gråor. I svartorskogens busksjikt finner en arter som trollhegg og svartvier. Dessuten skjer foryngelsen av gamle trær ved stubbeskudd etter at stammen er død, slik at oreskogen gjerne har et preg av tett buskas. Vanlige arter i feltsjiktet er storbregner som skogburkne og strutseveng, og urter som soleihov og mjødurt. I bunnsjiktet er torvmoser og fagermoser vanlige.
Gråora er mindre varmekrevende og fins over hele landet. Den er et pionértreslag, og konkurrerer særlig godt på ustabil grunn som rasmark og sandstrender. Om våren er feltsjiktet dominert av for eksempel hvitveis og gulstjerne; senere på sommeren kommer skogstorkenebb og kratthumleblom. Nitrofile arter som brennesle, geitrams og jonsokblom er karakteristiske for gråorskogen.
[rediger] Skogbruk
[rediger] Skogressursene
Det er ca. 75 000 km2 produktivt skogareal i Norge. Dette utgjør 24% av Norges landareal. Takstresultater fra Norsk institutt for jord- og skogkartlegging viser at det i 2003 var 704 millioner m3 stående skog i Norge. Volumet av stående skog under barskoggrensa er mer enn dobla sia 1925. Netto tilvekst (brutto tilvekst minus avvirkning og beregnet naturlig avgang) av stående skog i 2002 var 13,2 millioner m3 , eller 1,8% av totalt volum av stående skog.
| Fylke |
Produktivt skogareal |
i % av totalt landareal |
| Østfold |
2 292
|
59
|
| Akershus og Oslo |
3 248
|
65
|
| Hedmark |
13 040
|
50
|
| Oppland |
6 802
|
28
|
| Buskerud |
5 465
|
39
|
| Vestfold |
1 214
|
57
|
| Telemark |
4 996
|
35
|
| Aust-Agder |
3 362
|
40
|
| Vest-Agder |
2 470
|
36
|
| Rogaland |
1 205
|
14
|
| Hordaland |
2 426
|
16
|
| Sogn og Fjordane |
2 548
|
14
|
| Møre og Romsdal |
2 768
|
19
|
| Sør-Trøndelag |
4 140
|
23
|
| Nord-Trøndelag |
5 828
|
28
|
| Nordland |
4 611
|
13
|
| Troms |
3 116
|
12
|
| Finnmark |
832
|
2
|
Økningen i skogens biomasse (inkludert greiner og røtter) i 2002 gav en binding av karbon som tilsvarte om lag 45% av de totale menneskeskapte CO2-utslippene i Norge.
Etter mye omtalte skogskader som følge av forurensning på 1980-tallet, har skogens helsetilstand siden midt på 1990-tallet vist en klar bedring.
Bestanden av de skogslevende hjortedyra har i de siste 20-30 åra økt betydelig, særlig som følge av flatehogst og planmessig beskatning. De store bestandene av hjortevilt påvirker vegetasjonen gjennom beiting. Dette kan ha betydning for landskapsbildet og det biologiske mangfoldet. Kjøttutbyttet i 2003 var 5 111 tonn elg, 1 453 tonn hjort og 146 tonn villrein.
[rediger] Økonomi
I 2003 ble det utført 4 400 årsverk i skogbruket, ned fra 13 700 i 1970. Skogbrukets andel av BNP er i samme periode redusert fra 0,78% til 0,26%. Bruttoverdien av samla avvirkning til salg var om lag 2,2 milliarder kr i 2003, og det ble eksportert trevarer og treforedlingsprodukter for 13,2 milliarder kr.
I 2002 ble det avvirka 8 mill. m3, hvorav 0,8 mill. m3 ble brukt til ved. 4 mill. m3 gikk til sagbruk og trevareindustri, mens 2,6 mill.m3 ble brukt i tremasse- og celluloseindustrien. Av lauvtretømmer ble det omsatt 55 000 m3.
[rediger] Skogkultur
Inngrep og tiltak som tidligere har ført til store endringer i skogøkosystemene, som planting, grøfting, gjødsling og sprøyting, har gått tilbake de seneste tiåra – trolig som en følge av lavere tømmerpriser og strengere restriksjoner. Bygging av skogsbilveger, som har åpna opp hittil urørte skogområder for skogsdrift og alminnelig ferdsel, har gått tilbake fra 780 km i 1992 til 130 km i 2003.
Registrering av biologisk mangfold er nå en del av skogbruksplanleggingen. Skogbruksplanleggingen tar sikte på å framskaffe stedfestet informasjon som gjør det mulig for skogeierne å bygge sin virksomhet på kartfesta kunnskaper om skogarealene, ressursene og miljøverdiene. Eksempler på miljøelementer er mengde av liggende død ved, antall gamle trær, tiurleiker og bjørnehi.
[rediger] Vern
Ulike naturtyper huser spesialtilpassa arter av både insekter, planter og andre organismer. For å bevare variasjonen og ta spesielt vare på sjeldne naturtyper, er det nødvendig med særskilt vern.
Det er registert 22 000 plante- og dyrearter tilknytta skogarealene i Norge, og om lag 900 av dem regnes som sjeldne eller trua . Konvensjonen om biologisk mangfold forplikter Norge til å identifisere og overvåke det biologiske mangfoldet.
Ved utgangen av 2003 var det verna i alt 2 323 km2 skogareal i Norge, hvorav 764 km2 var produktiv skog. I dette arealet inngikk 570 km2 produktiv barskog, noe som tilsvarer ca. 1% av det totale produktive barskogsarealet. I tillegg kommer lauv- og blandingsskog og skogarealer som inngår i nasjonalparker. Til sammenligning var 3,6% av den produktive skogsmarka i Sverige helt verna i 1996, og i Finland var tilsvarende tall 4,1% i 2002.
