Norges forhold til Israel
Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Språk: Denne artikkelen trenger språkvask og korrektur for å oppnå en høyere språklig standard.Norge hadde fra begynnelsen av et svært godt forhold til den nyopprettede staten Israel. Siden 1948 var alle partier, og særlig Arbeiderpartiet, svært positive til Israel og dets politikk. Denne oppfatningen rådde også hos det brede lag av folket. Dette skulle imidlertid endre seg på 1970- og 1980-tallet da palestinerne fikk økt oppmerksomhet, og i enda større grad under den første intifadaen fra 1987 til 1993 da både det politiske landskapet og opinionen begynte å dreie mot en langt mer kritisk holdning overfor Israel.
Innhold |
[rediger] Årene 1948-1970
Mye av årsaken til det gode forholdet lå i at Israel på den tiden var det nærmeste man kom en sosialistisk mønsterstat uten å være definert som det. Landets ordning med kibbutzer vakte særlig begeistring her hjemme. I en NOU utredning av forholdet mellom Israel og Norge står det blant annet at "for arbeiderbevegelsen og Arbeiderpartiet fremsto Israel som et sosialistisk drømmeparadis, og forholdet til Israel ble på mange måter nærmest et trosspørsmål. For kristenfolket og mange på borgerlig side i politikken representerte den nye jødiske staten oppfyllelsen av de gammeltestamentlige profetier. Det arabiske regimet ble i motsetning til det israelske betegnet som autoritært og føydalt. Generelt sett omfattet entusiasmen for Israel hele det partipolitiske miljøet og hele det norske folk, og det fantes knapt kritiske røster overfor Israels politikk. Selv salg av norsk militærutstyr til Israel var langt på vei akseptabelt for de norske Israel-vennene". Videre sier utredningen at "frem til 1956 ble striden mellom Israel og de arabiske nabolandene i stor grad ensidig fremstilt som en strid mellom det gode og det onde" [trenger referanse].
Jødenes skjebne under Andre verdenskrig spilte også en stor rolle til denne sympatibølgen. Historikeren Hilde Henriksen Waage karakteriserer holdningsendringen i Arbeiderpartiet med hensyn til synet på Israel som en religiøs omvendelse [trenger referanse]. En flyulykke på Hurum i november 1949 bidro i følge Waage mer enn noen annen enkeltbegivenhet til det sterke Israel-engasjementet i Arbeiderpartiet i 1950-årene. Et fly med 27 jødiske barn på vei til en mellomstasjon i Norge før de skulle videre til sine nye hjem i Israel, styrtet på grunn av dårlig vær på Hurum. Flyulykken var den største i Norge til da, og bare én jødisk gutt overlevde [trenger referanse].
Det var en kime til en mer kritisk holdning fra enkelte politisk hold på 1960-tallet, men så sent som under Seksdagerskrigen i 1967 var et overveldende flertall av nordmenn sympatiske med Israel [trenger referanse]. Utenriksminister Halvard Lange hadde fra begynnelsen av en mer skeptisk holdning til Israel og begynte å se på det sterke Israel-egasjemanget som et problem [trenger referanse]. Embetsmennene i Utenriksdepartementet delte Langes holdning til den nye statsdannelsen [trenger referanse]. Mange av dem så på Israels politikk som en trussel mot fred og stabilitet i midtøsten. Mens Utenriksdepartementet tidligere hadde stått nærmest alene i sin noe mer kritiske holdning til Israel, ble også opinionen etter seksdagerskrigen noe mer nyansert og skeptisk i sitt syn [trenger referanse]. På lengre sikt synes det som om seksdagerskrigen bygget opp under forestillingen om Israel som en uforsonlig okkupasjonsmakt. Til tross for en mer kritisk holdning overfor Israel var sympatien meget stor overfor Israel både hos opinionen i det politiske landskap.
På denne tiden fant man en mindre positiv holdning til Israel i UD enn det som var tilfelle innenfor regjeringen, på Stortinget og i opinionen. I tillegg var mange av de offiserene som etter hvert deltok i FNs fredsbevarende styrker i Midtøsten skeptiske. Felles for embetsmennene og offiserene var at de gjennomgående hadde mer omfattende kunnskaper om problemene enn folk flest i Norge [trenger referanse].
[rediger] 1970- og 1980-tallet
Utover på 1970-tallet var fortsatt støtten til Israel sterk, men den begynte da å avta noe. Under landets invasjon av Libanon i 1982 begynte folkeopinionen for alvor å dreie i Israels disfavør. Denne hendelsen samt en endret mediavinkling der de vanskelige kår som mange palestinerne levde under ble fremhevet, førte til at både det politiske landskap og folkemeningen dreide i en stadig mer kritisk retning overfor Israel [trenger referanse].
Seksdagerskrigen medførte at det politiske landskap så smått begynte å endre sitt syn på palestinerne. Før ble de betraktet som et arabisk flyktningeproblem, men nå begynte de å få økt oppmerksomhet. Flertallet støttet imidlertid Israel og illustrerende for dette var dannelsen av organisasjonen Israels venner i 1974 som et flertall av stortingsrepresentantene var medlem av på 70-tallet. Et annen bekreftelse på dette er Utenriksminister Sven Stray videreføring den Israel-venlige politikken tidlig på 1980-tallet. Det er imidlertid også klart at på 1970- og 1980-tallet er ikke den pro-Israelske stemningen like entydig som før [trenger referanse].
Høsten 1974 vedtok FN en resolusjon som bekreftet det palestinske folks rettigheter, og PLO fikk obervatørstatus i FN. Disse ytre omstendighetene førte til økt fokus og forståelse for palestinernes problem både her hjemme og ute [trenger referanse]. Men fremdeles var Norge skeptiske til organisasjonen PLO som de assosierte med terrorisme. Andre faktorer som påvirket holdningendringen var det faktum at Norge ble en olje-nasjon på 1970-tallet og at dette førte til økt behov for sterkere kontakt med produsentlandene i den arabiske verden. Norge deltok også med styrker til UNIFIL fra 1978. Dette engasjamentet bidro også til holdningsendringen da mange av soldatene kom hjem med et mer negativt syn på Israel [trenger referanse].
Endringen i synet på Israel begynte også å endre seg i arbeiderbevegelsen. En ny generasjon vokste frem som ikke hadde et like nært forhold til jødenes lidelser under Andre verdenskrig, men som tvert imot var opprørt over israelernes behandling av palestinerne. AUF uttalte seg i 1971 svært kritisk overfor Israel, og hevdet i en resolusjon at staten burde oppløses og erstattes med en ny demokratisk stat der jøder, muslimer og kristne fikk like rettigheter. Dette markerte et klart brudd med arbeiderbevegelsens tradisjonelle syn. De nye strømningene medførte etterhvert til at AP rundt 1980 begynte revurdere sin kritiske holdning til PLO, og på landsmøtet i 1981 ble det bestemt at kontakten med PLO skulle utdypes. Da Knut Frydenlund (AP) kom tilbake som utenriksminister i 1986, gikk han inn for en mer PLO-vennlig politikk. Dette markerte et vendepunkt i den norske offisielle linjen [trenger referanse].
[rediger] 1990-tallet og 2000-tallet
På 2000-tallet nådde kritikken av Israel nye høyder i Norge. Bakgrunnen var medias dekning av den andre intifada, en oppstand som startet høsten 2000 og varte til 2004. En meningsmåling utført av Opinion for Aftenposten i april 2002, viste at kun 9% av nordmenn hadde mest sympati med Israel i konflikten mellom israelerne og palestinerne [1]. Samtidig hadde Oslo-avtalen fra 1993 medført til en stadig økende oppmerksomhet overfor denne konflikten og Midtøsten generellt [trenger referanse].
[rediger] Mobiliseringen til støtte for Israel i Midtøstenkonflikten
I nyere norsk tid har det særlig vært i kristne miljøer det har blitt uttrykt sterk støtte til Israel. Da særlig kristne fra de mer konservative delene av frikirkene anledet av personer som blant annet Envald Flåten og Finn Jarle Sæle. Sterke krefter i Frp har også tatt til orde for en mer vennlig holdning til Israel, og da spesielt tidligere partileder Carl I Hagen. Elementer i Krf har også frontet en sterk støtte til Israel, da særlig tidligere statsråd Kåre Kristiansen og tidligere stortingsrepresentant Anita Apelthun Sæle. Imidletid har Krf som parti en mer kritisk linje overfor Israel enn tidligere tider. Mobiliseringen førte til at det igjen ble blåst liv i organisasjonen Israels venner, en organisasjon som et flertall av stortingsrepresentantene var medlem av på 1970-tallet [trenger referanse].
Den mest aktive Israelvennlige organisasjonen i Norge er Med Israel for Fred [trenger referanse].
[rediger] Konklusjon
Fra 1950-tallet og til 2000-tallet er det tydelig at både det politiske landskap, media og folkeopinionen i Norge i betydelig grad har dreid til Israels disfavør. Når det gjelder det politiske landskapet har holdningen siden 1950-tallet snudd fra en klar sympati for Israels sak til en varierende grad av kritisk holdning hos nesten samtlige partier på Stortinget. Til tross for en tildels sterk mot-mobilisering fra partiet Frp på 2000-tallet synes dette å være en riktig konklusjon [trenger referanse]. Men det er også viktig å påpeke at regjeringene de siste 20 år synes å ha inntatt en noe mindre kritisk linje overfor Israel enn hva som har vært tilfelle med det politiske landskap generellt [trenger referanse]. Når det gjelder media har den siden slutten av 1960-tallet gradivs lagt et stadig sterkere fokus på palestinernes problemer i konflikten. Når det gjelder folkeopinionen har den også helt klart svingt kraftig til Israels disfavør, men det er også viktig å påpeke at den ikke synes å ha sving tilsvarende mye i favør for palestinerne. Selv om sympatien for palestinerne i dag virker å være betydelig større enn for israelerne har en forholdvis stor del av opinionen definert seg som mer eller mindre nøytrale [trenger referanse].
