Oslo-avtalen
Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Opprydning: Denne artikkelen trenger en opprydning for å oppnå en høyere standard. Du kan hjelpe Wikipedia med å forbedre den.
Oslo-avtalen fra august 1993 representerte et gjennombrudd i forhandlingene mellom palestinerne og Israel. Avtalen var betydningsfull fordi PLO og Israel da anerkjente hverandre som forhandlingspartnere og innledet en prosess mot en endelig fredsavtale mellom palestinerne og Israel.
Norge, under Arbeiderparti-regjeringen og utenriksminister Johan Jørgen Holst var så brennende engasjert i Israels videreutvikling at de førte den både Palestina og USA bak lyset, fastlås det i en rapport signert Institutt for fredsforskning (PRIO). Utenriksmister Holst høstet stor anerkjennelse for utarbeidelsen av den hemmelige Oslo-avtalen, mens det nå viser seg at han mottok regelrette instrukser fra utenriksministeren i det Israelske Arbeiderparti, Shimon Peres.
Der stormaktene mislyktes med Madrid-konferansen og forhandlinger i Washington, lyktes tilsynelatende det utradisjonelle norske initiativet.
«-Hver tredje israelske barn vokser opp i fattigdom. Oslo-avtalen skapte den ekstreme fattigdommen og enorme arbeidsløsheten i Israel-», sier politikeren Asma Agbarieh. VGs journalist Severeid legger dette ut i en malende modus, der «Jesu fødeby» og «Det hellige land» flettes inn som katalysator for å fukte følelseslivet hos den arme leseren - som fra før av er rimelig forutinntatt overfor staten Israel.
At Israel befinner seg i frontlinjen av krigen mot den internasjonale terrorismen synes ikke å oppta disse dagdrømmerne og fredssvermerne, verken i VG eller på den politiske arenaen. Hvis Israel hadde fått anledning til å frigi ressurser til fattigdomsbekjempelse istedenfor å slåss for livet mot den islamske mafiaen i PLO og Hamas m.fl., så hadde det ikke vært noe problem.
Men det er i hvert fall godt å se at demokratiet fungerer selv om landet er i krig. Det betyr i praksis at en arabisk kvinne som Asma Agbarieh kan gå ut blant folk og selge sine meninger uten å risikere livet. Hun har isteden gode sjanser for å bli valgt inn i den israelske nasjonalforsamlingen, og få ta del i den politiske prosessen og kanskje også gjøre noe for de barna som må gå sultne. Dette betyr helt samtidig at hun ikke kan bite den hånden som er i stand til å gi disse barna den maten de trenger og har krav på.
Men altså først må Israel få en fred med mening.
Rundt denne vokste det opp en helt eget norsk samfunn med forskere, diplomater, rådgivere, konsulenter og ikke minst "Midtøsteneksperter" som gjorde det til et levebrød å bruke ordet "håpe" i annen hver setning slik at ingen skulle skjønne hva som foregikk. Det oppsto en intellektuell håpeindustri av klovnerier verre enn i Becketts Mens vi venter på Godot.
13. mars 2002 vedtok FNs sikkerhetsråd en resolusjon som slo fast prinsippet om en to-statsløsning. For første gang erklærte en amerikansk president at dette er målet – et mål det såkalte veikartet for fred også slår fast.
Dette får den israelske høyresiden til å bruke skjellsordet "Oslo-forbryterne" om menneskene bak avtalen. Og det får deler av den palestinske befolkningen, ikke minst blant de hundretusener som lever i en miserabel flyktningetilværelse i andre land, til å se på enhver to-statsavtale som forræderi.
Disse tiltakene er imidlertid flere ganger blitt utsatt.
«-Hver tredje israelske barn vokser opp i fattigdom. Oslo-avtalen skapte den ekstreme fattigdommen og enorme arbeidsløsheten i Israel-», sier politikeren Asma Agbarieh. VGs journalist Severeid legger dette ut i en malende modus, der «Jesu fødeby» og «Det hellige land» flettes inn som katalysator for å fukte følelseslivet hos den arme leseren - som fra før av er rimelig forutinntatt overfor staten Israel.
At Israel befinner seg i frontlinjen av krigen mot den internasjonale terrorismen synes ikke å oppta disse dagdrømmerne og fredssvermerne, verken i VG eller på den politiske arenaen. Hvis Israel hadde fått anledning til å frigi ressurser til fattigdomsbekjempelse istedenfor å slåss for livet mot den islamske mafiaen i PLO og Hamas m.fl., så hadde det ikke vært noe problem.
Men det er i hvert fall godt å se at demokratiet fungerer selv om landet er i krig. Det betyr i praksis at en arabisk kvinne som Asma Agbarieh kan gå ut blant folk og selge sine meninger uten å risikere livet. Hun har isteden gode sjanser for å bli valgt inn i den israelske nasjonalforsamlingen, og få ta del i den politiske prosessen og kanskje også gjøre noe for de barna som må gå sultne. Dette betyr helt samtidig at hun ikke kan bite den hånden som er i stand til å gi disse barna den maten de trenger og har krav på.
Men altså først må Israel få en fred med mening.
Fra mai 1949 var Norge plassert på den pro-israelske fløyen i internasjonal politikk. Det var viktig å være lojal overfor vår viktigste Nato-alliert, USA som var Israels viktigste støttespiller. Men Norge deltok likevel i FNs observatørkorps i Midtøsten (UNTSO) og FNs fredsbevarende styrker som ble utplassert i Gaza etter Suez-krisen (UNEF I). Norge deltok også i UNIFIL- styrkene i Libanon etter den første invasjonen av landet i 1978.
Oslo-avtalen kom i stand i 1993 etter en rekke hemmelige møter mellom representanter for PLO og Israel. Møtene fant sted i Oslo og ble ledet av Terje Rød Larsen, Mona Juul, Jan Egeland og daværende utenriksminister Johan Jørgen Holst. Forhandlingene førte til at de to partene signerte en avtale (prinsipperklæring) i Washington høsten 1993. Dette var ikke en fredsavtale i seg selv, men et rammeverk for hvordan varig fred kunne oppnås. Med Oslo-avtalen godtok PLO Israels rett til å eksistere, og Israel aksepterte PLO som offisiell representant for det palestinske folk. FN ga sin fulle støtte til avtalen.
Oslo-avtalen ble i 1995 etterfulgt av den såkalte Oslo II – avtalen (interimsavtalen). Hovedformålet med denne avtalen var å utvide det palestinske selvstyre på Vestbredden gjennom tilbaketrekning av israelske styrker og gjennomføring av demokratiske valg. Avtalen var svært omfattende og innholdt blant annet detaljerte bestemmelser for de palestinske institusjonenes sammensetning og størrelse
Norge har engasjert seg i Palestina-spørsmålet helt siden saken kom på FNs dagsorden i 1947. Mest kjent er Norge for sin rolle som tilrettelegger i fredsforhandlinger mellom Israel og PLO som førte til den såkalte Oslo-avtalen i 1993.
Norges engasjement i Midtøsten (UDs hjemmesider)
Om UNEF I
Om UNEF II
Om Undof
Om UNIFIL
Om UNRWA Norge var blant de 37 landene som stemte for at Israel skulle tas opp som medlem i FN, og anerkjente med dette Israels rett til å eksistere som suveren stat. 12 land stemte imot opprettelsen av staten Israel og 9 land avholdt seg fra å stemme, deriblant Sverige og Danmark.
