Margaret av Anjou
Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Margaret av Anjou (født 23. mars 1429, død 25. august 1482) var Henrik VI av Englands dronninggemalinne fra 1445 til 1471, og en av Huset Lancasters ledere under Rosekrigene.
Hun ble født i provinsen Lorraine i Frankrike, og var datter av Rene I av Napoli, hertug av Anjou og konge av Napoli og Sicilia, og Isabella, hertuginne av Lorraine. Hun giftet seg med den åtte år eldre Henrik VI den 23. april 1445 i Titchfield, Hampshire.
Kongen var mer interessert i religion og studier enn militære affærer, og var en svak konge i en turbulent tid. Han ble kronet da han bare var noen måneder gammel, og hadde blitt kontrollert av regenter gjennom hele sitt liv. Da han giftet seg viste han allerede tegn på mental sykdom. Etter at parets eneste sønn, Edward of Westminster, ble født den 13. oktober 1453 hadde han et sammenbrudd, og Richard Plantagenet, 3. hertug av York måtte ta over regjeringen som Lord Protector. Det gikk sterke rykter om at han ikke var i stand til å bli far, og at Edward var et resultat av en utenomekteskapelig affære. Det finnes ikke beviser for dette, og det at det ikke ble gjort mer ut av det under striden om arverekkefølgen noen år senere svekker ryktet.
Margaret ser ut til å ha hatt et mildt temperament inntil mannen ble truet med avsettelse av hertugen av York. Da kongen ble tatt til fange i 1455 flyktet hun og samlet en hær i Wales og det nordlige England. Hun fikk assistanse fra kongens halvbror Jasper Tudor. Da krigshandlingene startet på ny i 1459, i slaget ved Blore Heath, skal hun ha vært tilstede og sett sin kommandant James Touchet, Lord Audley bli slått av en yorkisthær under Richard, jarl av Warwick.
Hun flyttet sitt hovedkvarter til York, og ledet selv hæren da lancastrianerne vant en avgjørende seier i slaget ved Wakefield 30. desember 1460. Hertugen av York falt i slaget, og Margaret fikk hans sønn Edmund, jarl av Rutland og Richard Neville, 5. jarl av Salisbury henrettet neste dag. Hun fulgte opp dette med en seier i andre slag ved St. Albans den 22. februar 1461, hvor hun slo jarlen av Warwicks styrker og fritok sin mann.
4. mars 1461 ble lancastrianerne slått i slaget ved Towton av hertugen av Yorks sønn Edward, som avsatte Henrik VI og selv ble kronet som konge under navnet Edvard IV. Margaret var fast bestemt på at hennes sønn skulle arve tronen, og tok ham med seg først til Wales og deretter til Skottland. Hun fortsatte til Frankrike, og allierte seg med Ludvig XI. Etter hans råd tok hun imot jarlen av Warwick, som hadde kommet på tvers av sine tidligere allierte og ønsket å få tilbake sin politiske innflytelse. Warwicks datter Anne Neville giftet seg med Margarets sønn Edward, prinsen av Wales, for å styrke alliansen. Margaret insisterte på at Warwick måtte vende tilbake til England for å bevise at han mente alvor, og han klarte mot slutten av 1470 å få Henrik VI tilbake på tronen en kort periode.
Men innen Margaret og hennes sønn og svigerdatter var klare til å reise tilbake til England hadde Warwick blitt beseiret og drept av Edvard IV, og Margaret måtte lede sin egen hær i slaget ved Tewkesbury i 1471. De tapte slaget, og Edward falt. Uten sin sønn, og dermed uten en sterk tronkrever fra Huset Lancaster, brøt hun sammen. Hun ble fengslet i Tower of London inntil den franske kongen kjøpte henne fri, og levde resten av sitt leve tilbaketrukket i Anjou, hvor hun døde 25. august 1482. Hun ble gravlagt i Anjou.
