Lushatthumle

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi

Lushatthumle
Lushatthumlehann på vertsplanten lushatt
Vitenskapelig(e) navn:	Bombus consobrinus Dahlbom
Norsk(e) navn:	lushatthumle
Hører til:	Megabombus, humler, årevinger
Habitat:	skog og mark hvor man finner Aconitum
Utbredelse:	det meste av landet unntatt Nord-Finnmark

Lushatthumlen (Bombus consobrinus Dahlbom) er vår eneste oligotrofe humleart (Oligotrof: holder seg til en eller få trekkplanter). Den tilhører underslekten Megabombus sammen med hagehumle B. hortorum Linnaeus. Denne humlearten har identisk utbredelse med sin næringsplante lushatt Aconitum septentrionale Koelle, eller tyrihjelm som den også heter.

Ingen annen humleart har så lang tunge. Dette er en tilpasning til vertsplanten som krever lang tunge for at humlene skal nå frem til nektaren. Tungelengden er ikke proporsjonal med humlenes størrelse, men er slik at det minste utarbeiderne har den forholdsvis lengste tunga, og de største humlene den forholdsvis korteste. Dette er en tilpassing til vertsplanten slik at alle humlene har tilnærmet riktig tungelendes som når frem til nektaren.

[rediger] Kjennetegn

Lushatthumla har nesten alltid gulbrun farge på ryggsiden av brystet, og de første leddene på bakkroppen. Resten har svart pels, bortsett bakkroppsspissen som har lysegrå pelsfarge. Kroppen er lang og smal. Hodet er langt og smalt, og har en lang tunge

Lushatthumla er den siste av våre humler som kommer fram om våren, som regel i slutten av mai, begynnelsen av juni. Dette er en tilpasning til sin vertsplante. Før lushatten begynner å blomstre samler lushatthumla nektar og pollen på mange forskjellige planter, særlig på planter med lange kronrør. På forsommeren kan man se lushatthumla i store mengder på sibirertebusk før lushatten begynner å blomstre. Men så snart lushatten er i full blomstring så forsvinner lushatthumla fra de andre plantene. Forsøk i fra Canada har vist mens de andre humleartene må lære hvordan di skal kunne finne nektaren på Aconitum, så vet lushatthumlene dette fra første forsøk.

Det er svært stor størrelsesforskjell på arbeiderne. Det er helt utrolig hvor små de minste humlene kan være. De aller minste ser man imidlertid sjelden ute i det fri, da det normalt er de største arbeiderne som sanker nektar og pollen. De største arbeiderne kan bli like store som dronningene, og det kan være svært vanskelig å skille dem fra hverandre bortsett fra i atferd. Men arbeiderne mangler fettlegemet i bakkroppen som benyttes under overvintring. Hannene er lange og slanke og er noe mer butte i bakkroppen enn arbeiderne. De vil også kunne kjennes på de litt lengre antennene.

[rediger] Bolet

Bolet til lushatthumla er normalt lite. Det ligger som regel i et gammelt musebol nede i jorda. Men mer eller mindre overjordiske bol kan også forekomme. Noen ganger må lushatthumla krabbe flere meter for å komme fram til bolet. Lushatthumla tilhører de såkalte pocketmakers, humler som lager egne lommer direkte på larvekammerne som humlene plassere pollen i. Larvene spiser så direkte på denne pollenputen som arbeiderne dytter ned i lomma.

[rediger] Utbredelse

Vi finner lushatthumla over hele landet hvor vi finner lushatt Aconitum septentrionale Koelle. Men vi mangler den i de aller sørligste og nordligste deler av landet. Vi finner lushatthumla fra Norge i vest til Japan i øst. Lushatthumla er av og til blitt forvekslet med åkerhumle Bombus pascourum (Scopoli), men av alle verifiserte funn er det bare et kjent funn (Abisko) av et enkelt lushatthumle individ utenfor utbredelsesområdet til lushatt.