Lev Trotskij

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi

Passfoto fra 1915

Lev Davidovitsj Trotskij (russisk: Лев Давидович Троцкий, også skrevet som Trotski, Trostskii eller Trotsky; født 26. oktober 1879, død 21. august, 1940), født som Lev Davidovitsj Bronstein (Лев Давидович Бронштейн), var en revolusjonær bolsjevik og en marxistisk intellektuell. Han var en innflytelsesrik politiker i det tidlige Sovjetunionen; først som Folkekommisær for utenrikstjenesten og deretter som grunnlegger og leder av den Røde hær og folkekommisær for krigen. Han var en av grunnleggerne av det mektige politbyrået. Trotskij ble ekskludert fra kommunistpartiet og utvist fra Sovjetunionen på grunn av sin opposisjon mot Josef Stalins politikk og maktkonsentrasjon. Han ble til slutt drept i Mexico av en sovjetisk agent.

Han ble født 26. oktober, i henhold til den julianske kalenderen. Dette er den 7. november i henhold til den gregorianske kalenderen som ble innført i Russland i 1918. Han ble født i Janovka i Khersonprovinsen i Ukraina, som sønn av David Bronstein, en jordbruker av jødisk bakgrunn.

Trotskij ca. 1900

Først i 1896 ble Troskij introdusert for marxismen, da han gikk på skole i provinsbyen Nikolajev, der han studerte matematikk. Han ble første gang arrestert i 1898, da han arbeidet for å organisere arbeidere i Nikolajev. I 1900 ble han dømt til fire års eksil i Sibir, hvor han giftet seg med sin første kone, Aleksandra Sokolovskaja. Han rømte fra Sibir, tok navnet Trotskij fra en av sine fangevoktere i Odessa, og dro til London for å slå seg sammen med Vladimir Lenin som da var redaktør for Iskra, avisen til det Russiske sosialdemokratiske partiet.

Han deltok på den andre partikongressen i London sommeren 1903, og i den interne striden som splittet partiet valgte Trotskij å støtte mensjevikene mot Lenin. På tross av at hans støtte til mensjevikene var kortvarig skulle hans forhold til Lenin bære preg av konflikten i hele 14 år.

I 1905 hadde han returnert til Russland. Han ble valgt som formann til sovjetet i St. Petersburg. Som en følge av hans deltagelse i generalstreiken i oktober og hans støtte til det væpnede opprøret som fulgte ble han dømt til livsvarig eksil. I januar 1907, på vei til eksil, rømte han på nytt og dro til London, hvor han deltok på den femte partikongressen. I oktober flyttet han til Wien, der han ble redaktør for den sosial-demokratiske avisen Pravda, som ble smuglet inn til Russland. Dette var en av flere revolusjonære aviser med samme navn, som hadde det til felles at de hadde et kort liv. Disse må ikke forveksles med den offisielle avisen til SUKP (se Pravda).

Krigen nærmet seg og Troskij flyttet først til nøytrale Sveits, deretter til Frankrike. Han ble deportert fra Frankrike og bodde i New York da den russiske revolusjonen kastet tsaren. Han vendte tilbake til Russland i mai 1917 for å støtte opp om revolusjonen og bolsjevikenes linje. Etter noen måneder ble han formelt medlem i Bolsjevikpartiet. Trotskij deltok aktivt for å få kastet den provisoriske regjeringen, ledet av Aleksander Kerensky, og var selv leder av den revolusjonære millitærkomité som planla og gjennomførte selve maktovertagelsen 25. oktober.

Trotskij sammen med tropper ved fronten i Polen, 1919

Etter at bolsjevikene kom til makten ble Trotskij utpekt som folkekommisær for utenriksvesenet, hvor hans viktigste oppgave var å få forhandlet fram en fredsavtale med Tyskland og deres allierte. Den 10. februar trakk han seg tilbake fra samtalene, noe som provoserte en tysk invasjon 18. februar. 3. mars ble det likevel signert en fredsavtale, den såkalte Brest-Litovsk-avtalen. Etter dette forlot Trotskij posten som utenriksminister for å bli folkekommisær for krigen. Trotskij hadde, som grunnlegger og leder for den røde hær, mye av æren for at de seiret både over den hvite hær, og i borgerkrigen som fulgte. Krigen etterlot seg titusener av døde i Russland og Ukraina.

Etter Lenins sykdom og død så Josef Stalin en mulighet for å konsolidere sin makt i partiet og regjeringen. På dette tidspunktet var det ikke mulig, eller ønskelig, for Trotskij å aktivt motarbeide Stalin. På partiets tolvte partikongress i 1923 var Trotskij taus, også på det omstridte spørsmålet om Lenins testamente som oppfordrer til å fjerne Stalin, men som også inneholdt kritiske bemerkninger om Trotskij for overdreven selvfølelse og svært stor forkjærlighet for rent administrative tiltak. Trotskij mistet med dette sin siste sjanse til å stå i mot Stalin som sammen med Lev Kamenev og Grigorij Sinovjev tok over lederskapet i partiet etter dette. Trotskij og hans tilhengere grunnla venstreopposisjonen og kjempet mot Stalins lederskap og linje innenfor Kommunistpartiet i flere år.

Trotskij lanserte for eksempel teorien om «permanent revolusjon», i sterk kontrast til Stalins politikk for å bygge «sosialisme i ett land». Denne ideologiske uenigheten dannet store deler av grunnlaget for den politiske konflikten mellom Stalin og Trotskij, som kulminerte i at Trotskij ble ekskludert fra partiet den 12. november 1927 (noe som ga Stalin fullstendig kontroll over partiet). Han ble plassert i Alma Ata i eksil den 31. januar 1928. I 1929 ble han utvist fra Sovjetunionen.

Lev Trotskij med venner i Mexico, etter deportasjonen fra Sovjetunionen.

Etter utvisningen dro han først til Tyrkia hvor han ble boende i fire og et halvt år, deretter to år i Frankrike. Han dro fra Frankrike til Norge hvor han ble værende i Hønefoss en kort periode før han ble utvist også herfra, og han måtte dra til Mexico hvor han endelig slo seg ned. Dit var han invitert av maleren Diego Rivera. I en periode bodde han også hjemme hos Rivera, i en annen hos malerinnen Frida Kahlo. I 1938 grunnla Trotskij en internasjonal marxistisk organisasjon, den fjerde internasjonalen. Meningen var at organisasjonen skulle være et trotskistisk alternativt til den stalinistiske tredje internasjonalen. I 1939, etter en konflikt med Rivera flyttet Trotskij inn i en egen bolig. 24. mai 1940 overlevde Trotskij et angrep av angivelig stalinistiske snikmordere. 20. august samme år ble Trotskij slått i hjel med en isøks av en stalinistisk agent, Ramón Mercader. Trotskijs livvakter var nær ved å ta livet av Mercader da de kom inn og oppdaget det som hadde hendt, men Trotskij stoppet dem og sa "Denne mannen har en historie å fortelle." Neste dag døde Trotskij.

Siden sa Mercader i rettsaken: "Jeg la regnfrakken min på bordet slik at jeg skulle kunne ta ut isøksen som lå i lommen. Jeg bestemte meg for ikke å gå glipp av den fantastiske sjansen jeg fikk. Idet Trotskij begynte å lese artikkelen så jeg mitt snitt, tok ut isøksen og, med lukkede øyne, slo jeg til det jeg kunne."

Trotskijs hus i Coyocán ble bevart slik det var den dagen Trotskij ble myrdet og er i dag et museum. Trotskij ligger begravet på stedet.

Trotskij ble aldri formelt rehabilitert av Sovjetunionen, på tross av at de fleste andre gammelbolsjevikene, som også ble ofre for Stalins utrenskninger, ble rehabilitert i glasnosttidens ånd.