Leo McCarey
Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Charles Francis Patrick O'Malley (3. oktober 1898 – 15. juli 1969) var en amerikansk filmregissør, manusforfatter og filmprodusent. I løpet av sitt liv var han involvert i nærmere 200 filmer, mange av dem komedier hvor han demonstrerte sin store eleganse og sans for humor. Den franske regissøren Jean Renoir sa en gang at det finnes ikke en annen filmregissør i Hollywood som forsto folk bedre enn Leo McCarey.
McCarey begynte sin filmkarriere som assisterende filmregissør til Tod Browning i 1920, men hans ferdigheter kom først fram i Hal Roachs filmselskap, Hal Roach Studio, på slutten av 1920-tallet. Han ble ansatt av Roach i 1923 da han skrev vitser for Our Gang-serien og for andre filmstjerner, deretter produserte og regisserte kortfilmer, inkludert en serie med oppfinnsomme og løsslupne to-rullere med Charley Chase. Det var hos Roach at McCarey satte samme Stan Laurel & Oliver Hardy til «Laurel & Hardy» (norsk «Helan og Halvan») for første gang, og dermed skapte ett av de mest varige komikerduoer gjennom alle tider. Hans eneste offisielle kreditering som regissør var We Faw Down (1928), Liberty (1929) og Wrong Again (1929), men han skrev også mange filmmanus. I løpet av 1929 ble han visepresident for produksjonen for hele filmselskapet.
Da lydfilmen revolusjonerte filmindustrien gikk McCarey over til å regissere helaftens spillefilmer med mange av de største komiske talentene i samtiden, inkludert Eddie Cantor i The Kid From Spain, 1932; Brødrene Marx i Duck Soup, 1933; W.C. Fields i Six of a Kind, 1934; Mae West i Belle of the Nineties, 1934; og Harold Lloyd i The Milky Way, 1936. Han vant sin første Oscar som Beste regissør for The Awful Truth i 1937 med Cary Grant og Irene Dunne.
Utover hans forkjærlighet for komedie var McCarey en hengiven katolikk og dypt engasjert i sosiale saker. I løpet av 1940-tallet endret hans filmarbeid seg i en mer alvorlig retning. McCarey var opptatt av de kamper som ennå ikke var kjempet for menneskelig verdighet etter at Den andre verdenskrigen var vunnet. I 1944 gjorde han ferdig Going My Way, en fortelling om en ungdommelig og foretaksom prest, Chuck O'Malley, spilt av Bing Crosby. McCareys andel av overskuddet fra denne kassesuksessen ga McCarey den høyeste rapporterte inntekten i USA for året 1944, og oppfølgeren, The Bells of St. Mary’s (1945), som ble produsert av McCareys eget filmproduksjonsselskap, var tilsvarende suksessfull.
Etter Koreakrigen reagerte tilskuerne derimot negativt til en del av hans filmer, eksempelvis han anti-kommunistiske film My Son, John (1952) som fikk få seere. Fem år senere var han derimot tilbake på toppen som medforfatter, produsent, og regssør av An Affair to Remember, en klassisk romantisk komedie med Cary Grant og Deborah Kerr. Han fulgte opp denne suksessen med Rally 'Round the Flag, Boys! (1958), en komedie med Paul Newman og Joanne Woodward. Noen år senere regisserte han sin siste film, den dårlig mottatte Satan Never Sleeps (1962). Han har vunnet to Oscar for beste regi med filmene The Awful Truth (1937) og Going My Way i 1944. Han har fått en stjerne på Hollywood Walk of Fame.
Leo McCarey døde syv år senere av emfysem og ble gravlagt i på kirkegården Holy Cross Cemetery i Culver City, California.
| Forrige vinner: Frank Capra |
Oscar for beste regi (1937)
|
Neste vinner: Frank Capra |
| Forrige vinner: Michael Curtiz |
Oscar for beste regi (1944)
|
Neste vinner: Billy Wilder |
