Knut VI av Danmark
Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
| Knut VI av Danmark Konge av Danmark |
|
| Mangler bilde | |
| Navn: | Knut |
| Regjerte: | 1182 - 1202 |
| Født: | 14. januar 1131 |
| Død: | 12. mai 1202 |
| Foreldre: | Valdemar den store og Sofia av Minsk |
| Ektefelle(r): | Gertrud av Sachsen og Bayern |
| Barn: | |
Knut VI av Danmark (14. januar 1131 - 12. mai 1202), konge av Danmark fra 1182 til 1202. Knut var sønn av Valdemar den store og Sofia av Minsk.
Allerede som syvåring ble Knut salvet og kronet som sin fars medkonge for å sikre at kongsmakten skulle bli i den samme kongsslekten. Etter at faren dør i 1182 blir den nittenårige Knut formelt konge. I virkeligheten er det biskop Absalon som regjerer på hans vegne.
Knut nekter å avlegge lenseed til den tyske keiser Frederik Barbarossa. Isteden lykkes det i 1185 å beseire hertug Bugislav, den slaviske hersker over Vendland (Pommern), som blir tvunget til å anerkjenne dansk overherredømme. Derfor kalles Knut ikke bare for «danenes konge», men også «venderes konge». Danmarks grense flyttes da til elven Elben. Selv om herredømmet over Pommern opphører i 1225 fortsetter danske konger til og med Frederik IX av Danmark å titulere seg som «venderes konge».
I 1197 ledet Knut personlig et korstog til Estland. I 1177 gifter han seg med Gertrud, datter av hertug Henrik Løve av Sachsen og Bayern. Ekteskapet var barnløst. Den første landskapsloven, Skånske Lov, blir utstedt under Knut VI.
Knut dør i 1202. Hans personlige inflytelse over kongedømmet har blitt diskutert. Han har ofte blitt sett på som en lojal støttespiller til den sterke biskop Absalons politikk. Livet igjennom står Knut i skyggen av Absalon og broren Valdemar Seier. Samtidens kilder har beskrevet ham som sterkt religiøs og ærlig mann.
