Kavaleri
Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Viktig opprydning: Denne artikkelen dekker et viktig tema, men har for dårlig standard og trenger en opprydning for å ordne dette.
Språk: Denne artikkelen trenger språkvask og korrektur for å oppnå en høyere språklig standard.
Kavaleri er en våpenart underlagt en armé. I utgangspunktet var kavaleristene soldater som var oppsatt på og kjempet fra hester, kameler, elefanter eller lignende og gjorde bruk av de fordeler dette gav med hensyn til rask forflytning, evne til å bære tunge våpen, og psykologisk effekt på fiendens soldater. Betegnelsen har i tillegg blitt brukt om soldater som benyttet seg av sykler (såkalte «hjulryttere»).
Etter 2. verdenskrig ble imidlertid hesten faset ut, og stridsvogner, andre panserkjøretøyer og i noen tilfeller helikoptre overtok. Soldater som forflyttet seg til hest, men kjempet til fots ble tradisjonelt kalt dragoner, et uttrykk som i dag brukes i den norske hæren om menige kavalerister.
Innhold |
[rediger] Historikk
[rediger] Antikken
Før jernalderen bestod kavaleri i stor grad av hestetrukne stridsvogner. Datidens hester var forholdsvis små og kunne ikke bære tungt rustede soldater.
Stridsvognenes opprinnelse var Sintashta-Petrovka-kulturen i sentralasia, og de ble spredd med nomadiske eller semi-nomadiske indoiranere. De ble raskt tatt i bruk som både militær teknologi av avanserte kulturer, og som seremonielle objekter av faraoene i det egyptiske kongeriket og av Assyriske og Babylonske kongelige.
Kavaleritaktikkene ble også utviklet av eurasiske steppefolk. Stridsvognen ble utdatert da perserne ble slått av Aleksander den Store, men ble lenge brukt i seremonier, for eksempel for å bære seirende generaler i romerske triumfer. De første stridsvognene var bemannet med to soldater, en som førte vognen og en bueskytter.
Kavaleri hadde en relativt liten rolle i Antikkens Hellas og den romerske republikk – begge sivilisasjonene baserte hærene sine på store mengder tungt rustet infanteri. Kavaleri under den romerske republikken bestod av de høyerestående landeierne. Senere under det romerske keiserriket ble sarmatianere innleid som kavaleri ettersom kavaleriet spilte en større og større rolle i hæren.
Gjennom middelalderen ble hester avlet større og større. Mens en hest under folkevandringstiden kunne bære en lett rustet bueskytter og en hest fra 1200-tallet kunne bære en soldat med ringbrynje, kunne en friserhest på 1400-tallet bære en ridder med full stålrustning, i tillegg til pansring som beskyttet hesten selv. Dette førte til at kavaleritaktikkene endret seg fra små, raske trefninger til middelalderens store kavalerianfall basert på hestenes store bevegelseskraft.
[rediger] Dominans og tilbakegang
Da den romerske infrastrukturen forfalt ble det vanskeligere å forflytte store infanteristyrker. I løpet av det andre og tredje århundret ble kavaleriets rolle på slagmarken mer og mer dominerende, delvis muliggjort av at det på den tiden ble avlet fram større og sterkere hester. En annen betydelig nyvinning var overgangen fra den enkle romerske salen til en skytisk modell med salknapp og salrygg.
Nye pansrede katafrakter ble plassert ut i Østeuropa og det nære Midtøsten, spesielt Persia. Rollen deres var å være hovedtyngden av arméene, i motsetning til da kavaleriet tidligere ble henvist til flankene.
Da stigbøylen ble innført kunne kavaleriet bli ennå tyngre. En større vekt kunne bæres i salen, og sjansen for å bli slått ut av salen i kamp ble sterkt redusert. I angrepet kunne en lanse holdes fast i stedet for å holdes over hodet, noe som ga mye større kraft i anslaget. Det tyngste kavaleriet dukket opp i Vesteuropa, hvor kavaleriet ofret mye av mobiliteten sin til fordel for et kraftig angrep.
Riddere hadde en dominerende militær rolle inntil økt befolkning og politiske endringer bragte tilbake infanteriet. Tekniske nyvinninger gjorde infanteriet mer effektivt. Blant annet kunne disiplinerte pikenerer og langbueskyttere holde stand mot et kavaleriangrep hvis de holdt formasjonen sin og fienden prøvde et stormangrep.
Konsentrasjoner av engelske langbueskyttere vant over fransk kavaleri ved Crécy, Poitiers og Agincourt. Ved Gisors (1188), Bannockburn (1314) og Laupen (1339) holdt fotsoldater stand mot kavaleriet.
Nok en spiker i kisten for kavaleriet var utviklingen av prosjektilvåpen som var enklere å bruke, slik som armbrøsten. En sterk hær på 1400-tallet kunne være 50% kavaleri, men på 1520-tallet hadde dette tallet sunket til under 25%. Riddertittelen ble etterhvert knyttet til landeiendommer og sosiale posisjoner.
Fra 1550-tallet var også skytevåpen tilgjengelige, og dette gjorde at infanteriet kunne gi effektiv ild uten å måtte trene i årevis. Store hærer kunne settes opp raskere enn før.
Arkebuserer og senere musketterer, spanske tercio og senere avdelinger gjorde definitivt kavaleriet til støtteavdeling, selv om pistolen ble lansert for å bringe kavaleriet tilbake, sammen med nye taktikker.
Kavaleriet hadde fremdeles en rolle å spille, selv om det bare var å stå i mot fiendlige kavaleri. Å angripe infanteri i formasjon var lite produktivt, men det hendte at flankeangrep eller angrep på bakre avdelinger lyktes.
Kavaleri var viktig ved slaget ved Blenheim i 1704, slaget ved Rossbach i 1757 og slaget ved Friedland i 1807. Selv om infanteri i formasjon var usårlige for kavaleriangrep, så var samlet infanteri et godt mål for artilleriet, og så snart formasjonene var brutt opp kunne kavaleriet settes inn for å forfølge restene av avdelingen. Det var ikke før håndvåpen ble mer presise at kavaleriet ble mindre viktig i denne rollen også.
Innen 1800-tallet hadde europeisk kavaleri falt inn i fire hovedkategorier:
- Kyrassérer – tungt kavaleri
- Dragoner – middelstungt kaveleri, opprinnelig ridende infanteri
- Husarer – lett kavaleri
- Lansenérer eller ulaner – lett kavaleri bevæpnet med lanser
Forskjellige nasjoner hadde også sine egne måter å gjøre ting på. Frankrike hadde sine chasseurs à cheval; Tyskland hadde Jäger zu Pferd og Russland hadde kosakkene. Storbritannia hadde ingen kyrasserer (andre enn Household Cavalry), men hadde regimenter av typen Dragoon Guards, som var klassifisert som tungt kavaleri. Den amerikanske hæren hadde nesten bare dragoner, og keisertidens Japan hadde kavaleri kledd som hussarer men som slåss som dragoner.
Disse styrkene lyktes i kolonikriger, hvor moderne våpen manglet og marsjerende infanteri og artilleri var lite effektivt mot lokale opprørere. Kavaleriet viste seg fleksibelt og hadde rask respons og var effektivt i mange felttog. Noen ganger brukte lokale styrker også kavaleri mot kolonimakten, slik som samoriene i Vestafrika, shamilene i Kaukasus eller boerne i Sørafrika.
I den amerikanske borgerkrigen ble ikke vanlig kavaleri brukt mye, men hadde en rolle som del av flankebeskyttelse og i å skaffe forsyninger og å speide.
[rediger] Asia
I Østeuropa, Russland og ut på steppene var kavaleri viktig mye lenger, og dominerte slagmarken til tidlig på 1600-tallet på grunn av større avstander og bedre taktikker. Hunere, mongoler og kosakker er eksempler på ridende folkeslag som hadde suksess i militære konflikter med Vesten, på grunn av bedre strategisk og taktisk mobilitet.
Etter nederlagene tok vestlige kavaleristyrker straks opp Østens taktikker. Et av de mest kjente eksemplene er Gustav II Adolf av Sverige. Etter hvert som europeiske nasjonalstater ble mer etablerte, ble det vanlig å rekruttere folkeslag fra grenseområde inn i den nasjonale hæren. For eksempel var kosakk-regimenter en viktig del av den russiske tsarens styrker fram til revolusjonen, og noen tjenestegjorde også i den Røde armé.
[rediger] Kavaleriets tilbakegang
I løpet av 1900-tallet gjorde moderne kjøretøyer hesten overflødig. Mobilitet og pansring ble forbedret, og kjøretøyer som for eksempel stridsvogner utgjorde kjernen av en hærs mobile slagkraft. Denne trenden ble forsterket av innføringen av maskingeværet, et våpen som raskt kunne bryte opp en kavaleriformasjon. Hester ble henvist til kløvtren, med noen få unntak (se tachanka).
Kavaleriet ble umoderne på slagmarken i løpet av første verdenskrig. Kavaleristyrker ble slaktet ned, uten at de klarte å få til noen strategiske gjennombrudd på vestfronten. På andre fronter, og spesielt i Midtøsten, fylte kavaleriet fremdeles noen roller.
Det siste store kavalerislaget var slaget ved Komarów i 1920. På 1920-tallet og 1930-tallet gjorde de fleste industrialiserte nasjoner om kavaleristyrkene sine til motorisert eller mekanisert infanteri. De siste kavaleriangrep i moderne tid skjedde under andre verdenskrig. Kavaleri har blitt brukt til en viss grad etterpå, spesielt i geriljakrigføring i steder med dårlig infrastruktur, men har som regel steget av for å slåss.
Kavaleriet hadde en liten renessanse under andre verdenskrig. Sovjetunionen, Italia, Tyskland og USA hadde kavaleriavdelinger. Sovjetunionen hadde også kombinerte mekaniserte og hesteavdelinger.
Kavaleriets tradisjoner og avdelingsnavn ble ofte arvet av senere pansrede og luftbårne avdelinger. I den britiske hæren fikk pansrede regimenter (bortsett fra Royal Tank Regiment) en av fire titler: Hussarer, lansere, dragoner eller yeomanry.
I Canadas hær har et antall av stående og mobiliseringsstyrker kavalerirøtter. Dette inkluderer The Governor General's Horse Guards, Lord Strathcona's Horse, Royal Canadian Dragoons og South Alberta Light Horse. Flere divisjoner i den amerikanske hæren har cavalry i navnet på grunn av deres røtter tilbake til hestekavaleriet. I dag er de som regel pansrede styrker, med unntaket av det som kalles air cavalry, luftmobilt infanteri med helikoptre.
[rediger] Sosial status
Fra sivilisasjonens begynnelse til 1900-tallet hadde eierskap av tunge kavalerihester vært et tegn på rikdom blant bofaste folkeslag. En kavalerihest innebærer store kostnader i avl, trening, fôring og utstyr, og er ikke spesielt nyttig i husholdningen.
På grunn av dette ble kavaleriet ofte koblet med høy sosial status. Dette var mest tydelig i føydale samfunn, hvor en føydalherre var ventet å gå i krigen til hest og bringe med bønder som fotfolk. Hvis føydalherren og undersåttene hans kom i konflikt med hverandre, stilte bøndene svakt mot pansrede riddere.
I senere nasjonale hærer forble ofte tjeneste i kavaleriet et tegn på høy sosial status, med unntak av avdelinger i «villmarken», slik som kosakkene. Som et eksempel er det fremdeles sannsynlig at en offiser fra det britiske Household Cavalry har gått på dyre privatskoler og har en privilegert bakgrunn.
[rediger] Lett og tungt kavaleri
Historisk sett ble kavaleri inndelt i lett og tungt kavaleri. Forskjellen lå i hvor tungt pansret soldatene var, og dermed hvor sterke hestene deres måtte være for å kunne bære dem.
Tidlig lett kavaleri ble hovedsakelig brukt som speidere og for å forfølge tilbaketrekkende infanteri. Tungt kavaleri som de bysantinske katafraktene ble brukt som sjokktropper – de red rett på fiendens hovedstyrke og avgjorde i mange tilfeller kampenes utfall.
Da skytevåpen ble tatt i bruk ble pansret kavaleri til hest utdatert, og forskjellen mellom lett og tungt kavaleri lå kun i treningen deres – enten til rekognosering og lett kamp, eller til nærkamp.
Etter at pansrede kjøretøyer erstattet hester i kavaleriet har utviklingen i stor grad fulgt de samme linjene. Pansrede biler og lette stridsvogner har tatt over rekognoseringsrollen, mens middelstunge og tunge stridsvogner er de avgjørende sjokktroppene.
[rediger] Kavaleriet i Norge i eldre tid
Tradisjonelt er det et forlengst etablert faktum, stadfestet av historikerne, at det fantes ingen effektive kavalerivåpen under middelalderen, og heller ikke under tidlig moderne tid var det mye beretninger i ettertiden om kavaleristyrker fra Norge. Det finnes en rekke grunner, kanskje de topografiske forholdene og værforhold som dyp snø var sentrale, i en forutgående konklusjon som støttes av andre faktorer. Men det fantes i virkeligheten kavaleri under middelalderen og tidlig moderne tid.
Fra Borgerkrigstiden 1130-1240 er det mange indisier både i Heimskringla og Sverresagaen, samt Håkon Håkonssons saga, at rytterne i en hær var av stor viktighet, spesielt i rekognosering og vakthold, så vel som væpnet rekognosering på søken etter mindre, fiendtlige enheter. Det norske middelaldersamfunnet la stor vekt på hestehold, siden hesten som trekkdyr og ridedyr inntok en viktig posisjon. Under de mange hærtog i Norge var det alltid til hest en hær reiste mellom fjell og gjennom skog, for dermed å oppnå hurtig forflytning, spesielt mellom Trøndelag i nord og Viken i sør. Under Värmlandsfelttoget i 1225 hadde kong Håkon Håkonsson 5 600 mann med seg, og enda flere hester.
Ikke bare var hestebruk ment som transportmiddel og rekognoseringsmiddel, men også til krigsinnsats. De lokale hestetyper i Norge den gang var ikke egnet for kamp, så jyske krigshester måtte kjøpes helt fra Danmark eller man satset på en mindre krevende form for kamp. Det er mange norske avbildninger av ridende krigere fra 1200-tallet som viser at rytteren hadde beina langt framme, foran en sadel som ikke var ment for sjokktaktikk ved bruk av lanse. Liknende bevis på denne sadeltypen finnes også fra Island. Sadelen ment for sjokktaktikk, der støtenergien fra sammenstøtet absorberes av sadelen, later til å være noe som kom senere, etter borgerkrigsperioden. Angrep med sverd eller spyd som holdes for hånd istedenfor under armen later til å skje i forstyrrende utfall mot motstanderne, eller under småskala kamp som tiraljøreri. Tett, kompakt angrep av mange pansrede ryttere under et slag måtte derfor virke lite sannsynlig. Angrep på en fylking vil være for kostbart dersom tap av krigshest, som måtte kjøpes inn, settes i stall og forsørges med kostbare utgifter, ville virke ruinerende på en norsk stormann. Fra Slaget på Re 1163 og Slaget på Jonsvollene i 1198 er det sjeldne beretninger om bruk av kavaleri på en aggressiv måte. Ved det første var rytterne bak fylkingen, og ved det siste skal rytterne ha deltatt med Sverre Sigurdsson i spissen under forfølgelsen. Fotfolk var fremdeles det som måtte til mot en fylking.
Etter borgerkrigsperioden må en konkludere med at dyktighet i bruk av krigshest, også til sjokktaktikk under slag, som sjelden hendte, hadde steget i det norske militærvesenet. Militærvesenet var todelt, og bestod av kongshirden, medregnet kirkelige hærmenn, på 3 140 mann ved år 1300, og leidangsoppbud som kunne være opptil det tidobbelte. Dessverre er det så smått med detaljer i de altfor få slag i 1300-tallet så om nordmenn var likestilt med svenskene og danskene i det respekt, vil for alltid bli uklart. Svartedauden og uttappingen av de øverste stender førte til bortfall av kavaleri som et alternativ.
I den tidlige moderne tid under Danmark-Norge, skulle et nytt norsk militærvesen bli utviklet i løpet av 1600-tallet, basert på utskrivning og verving av menn som infanterister og kavalerister. Allerede i 1663 var et rytterregiment opprettholdt som deretter skulle underholdes med krongods og odelgods, ikke ulik ordningen med infanteriet fra tidligere. I 1671 var det 797 ryttere i den norske hæren på 9602 mann og under Gyldenløvefeiden skulle disse rytterne vise seg viktige i rekognosering, kommunikasjon og understøttelse av infanteri i slag. Deretter var rytteravdelingene blitt et viktig innslag i det norske forsvaret mot Sverige og ryttere hadde blitt tatt ut for utenlandstjeneste som utleide styrker i 1680 til 1720, det var norske kavalerister blant de danske som støttet Marlborough under den Spanske Arvefølgekrigen.
[rediger] Kavaleriet i Norge i moderne tid
Troppearten kavaleriet er i Norge fordelt på 3 operative enheter; Panserbataljonen, 2.Bataljon og den profesjonelle Telemark bataljon.
Kavaleriet utvikler seg til i fremtiden å ha kapasitet på både tunge og lette opsjoner. Den tunge opsjon består av de pansrede kampkjøretøyene, som den svenskproduserte stormpanservognen CV9030N, og den tyskproduserte Leopard 2 stridsvognen. Med støtte av andre pansrede kjøretøy i M113, og SISU serien, samt spesialpanservogner (ingeniør, brolegger og bergningsvogn) bygget på Leopard 1 chassi. I den lette versjon erstattes ovennevnte kjøretøy med pansrede eller upansrede feltvogner i Mercedes (MB) 240-, 270-, 290P-, 290 Multi- eller 300 GD-klassen som transportmiddel. Videre eksperimenteres det med å kunne benytte lette styrker innsatt fra helikopter.
En menig i det norske kavaleriet kalles dragon, som historisk sett er betegnelsen på infanterister som brukte hester til å forflytte seg, men som kjempet til fots. En kaptein kalles rittmester. Spesielt for kavaleriet er at samlebetegnelsen for nivået over tropp, er eskadron. Dette svarer til infanteriets kompani og artilleriets batteri. En full eskadron består av 17 stridsvogner/stormpanservogner, fordelt på 4 tropper, med en kommandovogn som den syttende. Merk likevel at fredshæren ikke har noen operative eskadroner i full størrelse.
I Norge benytter kavaleriet sort beret, dette er selve symbolet på at personen er rulleført med kavaleriet som våpenart/troppeart (på samme måte som militærpolitiet). Den sorte beret kan rulleførte personer i kavaleriet benytte, selv om personen slutter i en kavaleriavdeling og starter andre steder, såfremt de ikke har egne bereter.
Kavalerister kan benytte en gul-grønn våpensnor festet til uniformen over høyre skulder. Denne våpensnor er egentlig et symbol for å tilhøre en oppklaringsavdeling. Den stammer fra da Hæren var i Storbritannia1940-1945 og opprettelsen av Norwegian Recce Squadron (oppklarings eskadron) som var en del av den norske brigade i Skottland. Følger man tradisjonen fra andre verdenskrig er det kun personell i oppklaringsenheter som bærer denne snor.
