Jernbanekanon
Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Jernbanekanon er en betegnelse på de store kanonene som tyskerne brukte under andre verdenskrig, og til en viss grad også under første verdenskrig. Kanonen var så store og tunge, med opptil 80 cm kaliber, at de måtte fraktes og betjenes fra jernbanevogner. Kanonene ble av vanlige soldater ofte kalt for «Gustav», etter direktøren og eieren av Krupp-fabrikkene som produserte dem, Gustav Krupp von Bohlen und Halbach, men bemanningen selv foretrakk den offisielle betegnelsen «Dora».
Hver kanon krevde et stort apparat, 500 mann bare til å betjene den, men tilsammen rundt 1.500 mann under ledelse av en generalmajor når man inkluderer støttefunksjoner og forvar av kanonen. Det tok opptil en måned å gjøre dem kampklare etter forflytning.
Kanonene ble brukt blant annet ved Sevastopol på Krimhalvøya og ved Anzio i Italia da de allierte dannet et brohode her under Operasjon Shingle. Ved Anzio ble kanonene av de allierte, særlig var dette briter, kalt for «Anzio-Annie». Den dårlige treffsikkerheten, tregheten, den betydelige ressursbruken og sårbarheten for luftangrep gjorde at kanonene fikk relativ liten militær verdi.
Det var flere versjoner av jernbanekanoner, men den vanligste hadde disse data:
- Kaliber: 800 mm
- Vekt, ferdig montert: 1.350 tonn
- Lengde totalt: 47,3 meter
- Bredde totalt: 7,1 meter
- Lengde av løpet: 32,48 meter
- Skuddhastighet: 1 skudd hver 30. til 45. minutt, eventuelt rundt 14 skudd per dag
