Hveteøl

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi

Hveteøl er øl som er brygd med en viss andel hvetemalt ved siden av byggmalt. I Tyskland kreves et hveteinnhold på minimum 50%. Brygging av øl på hvete går tilbake til oldtida; kanskje tilbake til tider da korn ikke ble dyrka i renkultur, men flere sorter i blanding.

I dag er Tyskland ledende i produksjonen av hveteøl, men også Belgia har tradisjon for hveteøl. I nyere tid har hveteøl blitt populært i USA, særlig på Vestkysten. Også norske bryggerier har i seinere år begynt å framstille hveteøl.

De aller fleste hveteøl er overgjæra og ikke filtrert. De har derfor bunnfall, og tappa i glass får de en blakk, lys farge. Hveten gir en generelt lysere farge enn bygg.

I Tyskland og flere andre land benevnes hveteøl med adjektivet «hvit» (weissbier, witbier). Opprinnelsen til karakteristikken er usikker, men den kan stamme fra den tida da undergjæra øltyper begynte å ta over markedet på 1800-tallet, og «hvitt øl» dermed ble en betegnelse på alt overgjæra øl - overgjæring gir et hvitere skum enn undergjæring. En annen forklaring er at weiss er en sørtysk dialektform av Weizen (hvete).

Det mest tradisjonelle hveteølet får ettergjæring på flaske med samme gjærstamme som hovedgjæringa (overgjæring), slik at det danner seg en ring av skum og avfallstoffer i flaskehalsen. En del større bryggerier som framstiller øl for et stort marked, filtrerer ølet før tapping på flaske og tilsetter en undergjærende stamme for ettergjæringa. Dermed unngås skum på flaskene, ettergjæringa foregår over lengre tid ved en lavere temperatur, ølet tåler lengre lagring og det utvikles mer kullsyre.

Fordi overgjæra øl normalt har kort holdbarhet, er det ganske vanlig å pasteurisere ølet når ettergjæringa er ferdig. Dermed ødelegges en del smakssoffer og næringsstoffer. Et alternativ til full pasteurisering er å ettergjære på tank og filtrere vekk gjæren. Deretter desinfiseres gjæren, før noe av den føres tilbake til ølet før tapping. På den måten oppnår en et øl med god holdbarhet, som i smak og næringsinnhold tilsvarer et tradisjonelt hveteøl.

[rediger] Hveteøl i ulike land

I Tyskland skiller en mellom de uklare hefeweizen («gjærhvete») og kristallweizen, som er et lyst, helt klart hveteøl som er filtrert. Sør-Tyskland (Bayern og Baden-Württemberg) er kjerneområdet for weissbier i Tyskland, men fra Berlin kommer det kjente Berliner Weisse. Hefeweizen er som oftest lyse, men mørke typer forekommer også - helt ned til schwarze Weisse. Berliner Weisse har lav alkoholstyrke; vanlige weissbier har middels styrke, mens noen av de mørke kan være ganske sterke.

I Belgia brygges det øl med umalta hvete; disse benevnes witbier eller bière blanche. Et særtrekk for disse er de som regel er krydret, ofte med koriander og appelsinskall. Også det kjente lambic innholder en viss prosent umalta hvete.

[rediger] Servering

Hveteøl blir i Tyskland servert i høye, slanke, svungne glass for at kullsyreperlene skal ha en lang veg opp til overflata og holde ølet friskt og sprudlende. Glassa blir skylt i kaldt vann før tapping for å redusere skumdannelsen. Weissbier gjelder som et typisk sommerøl, og serveres kaldt. Kristallweizen serveres ved 7 - 8°C; hefeweizen ved 8 - 10°. Sterkere mørke sorter bør være noe mer temperert.

Mange steder serveres weissbier med ei skive sitron. Skikken er omstridt blant ølkjennere - noen mener at det er en levning fra tida da det gjaldt å kamuflere smaken på et dårlig øl.