Hasso von Manteuffel

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi

Hasso Eccard Freiherr (baron) von Manteuffel (født 14. januar 1897 i Potsdam, død 24. september 1978 i Reith, Østerrike) var en tysk general under annen verdenskrig. Han var en panserkommandør anerkjent for sine taktiske egenskaper, og en av bare 27 mottagere av Ridderkorset med ekeløv, sverd og briljanter. Etter krigen var han aktiv i det politiske liv, og var medlem av det tyske parlamentet fra 1953 til 1957. Han gikk tidlig inn for gjenopprustning, og var FDPs forsvarspolitiske talsmann. Det tyske forsvarets nye navn Bundeswehr var hans forslag.

[rediger] Liv

Manteuffel ble født i en preussisk adelig familie i Potsdam som sønn av Hasso og Susanne von Manteuffel. I 1908 ble han kadett ved militærakademiet, og befordret til offiser i et husarregiment den 22. februar 1916. Han deltok ved vestfronten i første verdenskrig i det 3. husarregiments 5. skvadron, underlagt 6. preussiske infanteridivisjon. Her ble han skadet den 12. oktober under kamper i Frankrike. Etter å ha kommet seg ble han satt inn i aktiv tjeneste igjen i februar 1917 ved divisjonens generalstab.

Med utbruddet av den tyske revolusjon i slutten av 1918 fikk han i oppdrag å bevokte broen av Rhinen ved Köln mot de revolusjonære, og muliggjorde dermed en sikker tilbaketrekning for styrkene fra Frankrike og Belgia til Tyskland. Etter at den keiserlige hæren gikk i oppløsning, gikk han inn i et frikorps i januar 1919. Etter opprettelsen av Reichswehr under Weimarrepublikken ble Manteuffel knyttet til det 25. kavaleriregiment ved Rathenow i mai 1919. Han ble gift med Armgard von Kleist, niesen av Ewald von Kleist, den 23. juni 1921, og de fikk to barn. Under begynnelsen av 20-tallet var han skvadronsjef ved det 3. preussiske bergregiment, og ble senere regimentadjutant. 1. februar 1930 ble han sjef for den tekniske skvadronen.

Han ble overført til det 17. bayerske bergregiment i Bamberg den 1. oktober 1932, hvor han tjenestegjorde som skvadronssjef. To år senere, den 1. oktober 1934, ble han overført til bergregimentet Erfurt. Et år senere, den 15. oktober 1935, ble han sjef for den 2. motorsykkelgeværbataljon i Heinz Guderians 2. panserdivisjon. Fra 1936 til 1937 var han major ved staben i 2. panserdivisjon og instruktør for kadetter. 25. februar 1937 ble han knyttet til pansertroppekommandoen ved Hærens overkommando og 1. februar 1939 utnevnt til professor ved pansertroppskole II i Berlin-Krampnitz, hvor han arbeidet frem til 1941. Ved utbruddet av krigen var han oberstløytnant.

1. mai 1941 ble han utnevnt til sjef 1. bataljon i det 7. geværregiment tilhørende 7. panserdivisjon. Han tjenestegjorde i Hermann Hoths pansergruppe 2 i Armégruppe Sentrum under Operasjon Barbarossa. Den 25. august 1941 overtok han kommandoen over det 6. geværregiment i 7. panserdivisjon, og ble forfremmet til oberst 1. oktober. Etter harde kamper rundt Moskva vinteren 1941/42, hvor Manteuffel mottok Ridderkorset for forsvaret av noen strategisk viktige broer, ble den 7. panserdivisjon overført til Frankrike for rekonvalesens i mai 1942. 15. juli samme år, mens divisjonen fremdeles befant seg i Frankrike, ble Manteuffel utnevnt til sjef for den 7. pansergrenaderbrigade i 7. panserdivisjon.

I begynnelsen av 1943 ble han sendt til Afrika, hvor han ble sjef for divisjon «von Manteuffel» underlagt Hans-Jürgen von Arnims 5. panserarmé i Erwin Rommels Armégruppe Afrika, hvor Manteuffel deltok i forsvarsoperasjoner under Tunisia-felttoget. Hans motoffensiver lyktes flere ganger i å slå britene. Under sterke kamper kollapset han av utmattelse den 31. mars og evakuert hjem til Tyskland. Mens han kom til hektene ble han forfremmet til generalmajor for sine bedrifter i Afrika.

Tilbake i aktiv tjeneste ble han sjef for den 7. panserdivisjon den 22. augusut 1943, og kom dermed tilbake til østfronten, hvor tyskernes stilling var prekær etter slaget ved Kursk og Den røde armtés vellykkede motoffensiv. Manteuffel ble skadet av et sovjetisk luftangrep den 26. august 1943, men valgte å fortsette som divisjonssjef i Ukraina. Etter sterke kamper i Kharkov, Belgorod og ved Dnjepr-elven lyktes det ham å stanse sovjeternes offensiv. I slutten av november gjenerobret han Zhitomir og reddet den nesten omringede 8. panserdivisjon nord for byen.

Som følge av dette ble han utnevnt til sjef for den prominente pansergrenaderdivisjonen «Großdeutschland» 1. februar 1944. Han deltok i en rekke intense forsvarskamper vest for Kirovograd, trakk seg tilbake gjennom Ukraina og reorganiserte sine styrker i Romania i slutten av mars 1944. Deretter ledet han igjen en rekke vellykkede defensiver i det nordlige Romania frem til juli, da den utmattede divisjonen ble overført til reserven for å komme til hektene igjen. I slutten av juli ble divisjonen sent til Østpreussen, som var truet etter at sovjeterne hadde knust Armégruppe Sentrum i operasjon Bagrabation. Her igangsatte han en vellykket, men kostbar motoffensiv mot Den røde armé inn i Litauen. Manteuffel klarte å stabilisere fronten, om enn ikke å trenge inn i Kurland hvor Armégruppe Nord var innesperret.

1. september 1944 ble han forfremmet til General der Panzertruppe (full general) og gitt kommandoen over den 5. panserarmé som kjempet på Vestfronten. Etter å ha deltatt i sterke kamper i Lothringen mot Pattons 3. armé, ble enheten overført til reserven for å forberede seg på den kommende Ardenneroffensiven. Selv om han denne gangen hadde en støtterolle, kom Manteuffels 5. panserarmé i de hardeste kampene med de amerikanske styrkene under denne offensiven, deriblant slaget ved Bastogne.

10. mars 1945 ble han sjef for den 3. panserarmé ved østfronten, med ansvar for å forsvare elven Oder og hindre de sovjetiske styrkene i å trenge inn i den vestlige delen av Pommern samt Berlin. Stilt ovenfor den overveldende sovjetiske offensiven måtte Manteuffel imidlertid trekke seg tilbake til Mecklenburg, hvor han overgav sine tropper til britene den 3. mai 1945. Han unngikk dermed å havne i sovjetisk krigsfangenskap.

Manteuffel ble repatriert fra krigsfangenskapet i september 1947, og begynte å engasjere seg i det politiske liv. Han ble medlem av FDP og var innvalgt i det tyske parlamentet fra 1953 til 1957. Han viktigste sak var forsvarspolitikken, og han var en ivrig talsmann for gjenopprustning, og gav navn til det nye tyske forsvaret i 1955. Som parlamentsmedlem var han FDPs forsvarspolitiske talsmann. Etter at FDP skiftet side i koalisjonen i Nordrhein-Westfalen, meldte han seg sammen med den såkalte Euler-gruppen ut av partiet i 1956, og deltok i grunnleggelsen av Freie Volkspartei, som han ble stedfortredende parlamentarisk leder for. Freie Volkspartei gikk inn i Deutsche Partei i 1957.

I 1968 foreleste han ved United States Military Academy og besøkte Pentagon etter invitasjon fra den amerikanske hærens stabssjef, William C. Westmoreland. Han ble også invitert til Det hvite hus etter anmodning fra tidligere president Dwight D. Eisenhower. I senere år var han dessuten virksom som rådgiver ved produksjoner av krigsfilmer.

Han døde under en ferie i Reith im Alpbachtal i østerrikske Tirol.

[rediger] Utmerkelser

Bayrisches Militärverdienstkreuz 3. Klasse
Österreichisches Militärverdienstkreuz 4. Klasse
Fire ganger omtale i Wehrmachtsbericht
Ärmelband "Afrika"
Kriegsverdienstkreuz 2. Klasse
Verwundetenabzeichen in Silber
Panzerkampfabzeichen in Silber II. Stufe
Jernkorset 2. og 1. klasse
Ridderkorset med ekeløv, sverd og briljanter
- Ridderkors (31. desember 1941)
- Ekeløv (23. november 1943)
- Sverd (22. februar 1944)
- Briljanter (18. februar 1945)