Frøy
Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Frøy (Freyr), også kjent under navnet Yngve eller Yngve-Frøy, er en norrøn fruktbarhetsgud av vaneætten. Frøy er gud for god høst og velstand og er derfor ofte avbildet med stor fallos.
Om Frøy er bl.a. følgende attributter kjent:
- Frøy bodde på Alvheim (Álfheim), navnet (alv + hjem) indikerer en mulig forbindelse mellom vaner og alver
- Hans skip Skidbladner (Skídhbladhnir), bygget av Ivaldes sønner, skipet kunne seile på land, hadde alltid medvind og kunne hendig foldes sammen og legges i lommen.
- Frøy hadde et sverd som kunne hogge av seg selv
- Frøy eide den raggete grisen Slidrugtanne (Slídhrugtanni) eller Gullinbuste (Gullinborsti), som han spenner for sin kjerre og kjører med den og den kan fare gjennom luft og hav, og lyser med sine gylne buster.
- Frøy hadde også hesten Blodughofi («med blodige hestehover»).
- Frøy hadde to alvetjenere: ekteparet Byggvir og Bejla (assosiert med mjødbrygging).
Innhold |
[rediger] Den gode guden
Frøy er det mannlige motstykke til gudinnen Frøya, som også er hans søster. Navnene betyr herre og frue, hersker og herskerinne, hvilket kan tyde på at gudene opprinnelig var så mektige at man ikke kunne tiltale dem ved deres rette navn. Begge er barn av vaneguden Njord. Mytene oppgir også at Frøy og Frøya er elskere og/eller i ekteskap med hverandre, lik tvekjønn (androgyn, lik Yme befrukter seg selv). Det er et trekk som ikke er uvanlig for fruktbarhetskulter, men som antagelig hvilte tyngre på de symbolske verdier enn på det incestiøse faktum.
Snorri Sturluson beskriver Frøy som vakker og fager i det ytre, mektig, tilgivende, vennlig, og kaller ham «Verdensguden» (veraldar goð). Frøy rår for vær og årsvekst, både for regn som solskinn, og derfor markens grøde. Man kunne også blote til Frøy for en god framtid, for fred, og for velstand og framgang. Likesom Njord kalles Frøy vanenes ætling og vaneguden, også årsguden og rikdomsgiveren. Det fortelles om hester som har vært helliget Frøy, såkalte Frøyfakser.
I følge den kristne Adam av Bremen, som oppfattes som bare delvis troverdig, hadde Odin, Tor og Frøy (som Adam kaller for Fricco) hvert sitt bilde i hovet i Uppsala. Det hentyder at det var disse tre mannlige guder som var viktigst i troen.
[rediger] Krigen mellom vaner og åser
Den norrøne, gammelskandinaviske mytologien var overbefolket av alle slags guddommer som alver, dverger, jotner, æser, vaner og kvinnelige guder som valkyrier, diser og norner. I Norden var det regionale forskjeller med ulik vektlegging, men noen forskere mener å se ulik lag av guder for ulike tidsrom. Mytologien forteller om en folkekrig som utspilte seg som en grensekrig mellom vanenes hjem, Vanaheim, og æsenes Åsgård. Er vanene representanter for en eldre gudeverden, og æsene en yngre, en germansk innvandring i kjølvannet av metallets gjennombrudd i Norden?
Tidligere trodde man at den store krigen mellom vanegudene og æsene, mellom fruktbarhetsguder og aristokratiske krigsguder, gjenspeilte et historisk minne om en virkelig krig mellom Nordens urinnvånere, mellom en fredelig bondekultur og en invasjon av patriarkalske krigere. Men moderne forskning, innvender den svenske religionshistorikeren Britt-Mari Näsström, avviser tanken om en dominerende patriarkalske overklasse ettersom det ikke lar seg påvise i arkeologiske funn.
Krigen begynner med at vanekvinnen Gullveig (gulltørst) kommer seg innenfor æsenes borg, og selv om æsene brenner henne flere ganger uten at de endelig klarer å drepe henne. Mens seidkvinnen Heid, Gullveig i ny skikkelse, kaster trolldom over æsene, bryter vanene ned murene rundt og stormer inn med sanger om seier. Æsene velger da å gå til fredsforhandlinger. Krigen slutter med at gudene utveksler fredsgisler. Slik kommer tre av de fremste vanene til Åsgård; Njord, Frøy og Frøya, ifølge Snorre og Voluspå.
I tillegg kom også vanenes klokeste mann, Kvase til Åsgård. Man kjenner altså flere navn på vaner enn det ofte påstås.
Mytene forteller ikke om hvorfor krigen oppsto, skjønt vanene, utfra sammenhengen, seirer, men Snorre utdyper sluttfasen: Vanene er misfornøyd med æsenes fredsgisler. Den vakre Høne, Odins følgesvenn, og den kloke Mime, som Odin søker råd hos, står ikke i likevekt med vanenes gisler. De skjærer derfor hodet av Mime og sender ham tilbake, men beholder Høne.
Overfor Njord, Frøy og Frøya var det ingen misstemning. De blir i høyeste grad integrert som æser blant likemenn, og er de skikkelsene som opptrer hyppigst i mytene, sammen med Odin og Tor.
[rediger] Mytisk seksualitet
Som fruktbarhetsgud ble Frøy fremstilt med stående fallos (cum ingenti priapo, ifølge Adam). I seremoniene inngikk sanger og handlinger som opprørte samtidens blyge kristne, og de fordømte kulten som uanstendig. Adam av Bremen, som selv sannsynligvis hadde kun annenhånds informasjon om hovet i Uppsala og dets ritualer, gir vage hentydninger om sanger med et innhold som bare burde forties. Det forteller likevel noe om en fruktbarhetskult som var knyttet til både død og blod mot et bakteppe av rituell kjønnslig omgang som inngikk i en høyere mystikk.
«Seksualakten har uten tvil dannet mønsteret for mye av den seremonielle symbolikken i den førkristne kulten,» slår den norske idéhistorikeren og ekspert på norrøn mytologi Oddgeir Hoftun fast (s. 200, «Norrøn tro og kult»).
I ettertid har seksualritualene blitt sterkt nedtonet av den forskningen som har forsøkt å tolke Adam av Bremens forsiktige hentydninger. Også sagalitteraturen fra 1200-tallet synes preget av den samme kristne seksualskammen.
Den nordiske frilyntheten, åpenheten om seksualitet, at menn og kvinner deler badstu samtidig, er muligens svake ekko fra fortidens nordiske mentalitet som fortsatt sitter i, selv om man skal være forsiktig med å trekke for allmenngyldige konklusjoner.
[rediger] Voldsomt begjær
Vane-navnet kommer fra det gammelindiske «vanas», som betyr begjær, og går igjen i den romerske kjærlighetsgudinnen Venus. Brunst er uten tvil sentralt i mytene for både Frøy som Frøya, men de er samtidig mer komplekse og mer mangfaserte enn å være forbeholdt vellyst alene. Frøy rådde også for all framgang, også gull og rikdommer, og Frøya rådde også for barsel og ikke minst død ved at hun som valkyrje samlet sine døde på valplassen.
Liksom tvillingsøsteren Frøya var Frøy absolutt preget av ustyrtelig seksuelt begjær, en seksuell appetitt som gjennomsyrer mytene om ham, og Edda-kvadet Skirnesmål forteller om at synet av en vakker kvinne fratok Frøy søvnen i dager i trekk:
Frøy hadde en dag satt seg i Odins høysete Lidskjalv og derfra kunne han se ut i hele verden. Da fikk han øye på ei ven jente (Gerð) som gikk over tunet hos sin far (jotnen) Gyme. Hun løftet armene for å åpne døra og de lyste hvite over hav og himmel. Frøy ble så elskovsugen at han ikke ville snakke med noen. Njord sendte da tjeneren Skirne for å få vite hva som var i vegen. Frøy svarte: «Aldri noen gang har en yngling hatt en slik lengsel etter ei møy slik som jeg har nå. Men ingen, hverken æser eller alver, vil at vi to skal komme sammen.»
Skirne tilbød seg å dra til Gymes gård og bele til til jenta, men da måtte han ha den hesten som kunne bære ham over trollilden og sverdet som hogde av seg selv. Det fikk han og red så over mørke og våte fjell til han kom til Gymes gård. Gerd Gymesdatter merker at det er kommet en fremmed til gards. Hun er redd det er hennes brors banemann. Skirne kommer fram med ærendet sitt, men den motvillige Gerd svarer nei. Han tilbyr henne det gylne eple og ringen Draupne, men får stadig nei. Da truer Skirne henne med sverdet, og risser trolldomsruner om at hun vil få et troll med tre hoder som ektemann, og da gir Gerd seg. Hun lover å møte Frøy til stevne om ni netter i lunden Barre. Da Frøy får svaret sier han:
-
- Lang er ei natt, lengre er to
- Hvordan skal jeg greie tre?
- Ofte en måned synes meg mindre
- Enn halv slik ei ventenatt uten henne.
Etter å ha fått Gerd (med trusler) har Frøy også tapt sverdet sitt hos jotnene. I Ragnarok blir han drept av jotnen Surt som har et lysende sverd, og det sverdet var Frøys eget?
Frøysdyrkelse var utbredt over hele Norden, og stedsnavnene viser at mange helligdommer har vært viet til ham. Særlig synes svearne å dyrke Frøy, og ifølge Snorres Heimskringla hadde Frøy en sønn ved navn Fjølnir som ynglingeætten, herunder også Norges kongeætt, mente å nedstamme fra.
[rediger] Litteratur
- Holtsmark, Anne: Norrøn mytologi, Tru og mytar i vikingtida, , Oslo 1990
- Hoftun, Oddgeir: Norrøn tro og kult, ifølge arkeologiske kilder, , Oslo 2001
- Näsström, Britt-Mari: Frøya, den store gudinnen i Norden, Oslo 1998
- Sturlasson, Snorre: Snorres kongesagaer, Oslo 1979
[rediger] Eksterne lenker
- Hedniska ballader: Balladen om Oden och Veraldur (Frö) - Ballade fra Færøyene om Odin og Frøy
- Skirnesmå i moderne språkdrakt og tolkning
