Folkevise
Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Folkeviser er viser som har levd i muntlig tradisjon og som derfor eksisterer i varianter. Betegnelsen folkevise kom i bruk under romantikken omkring år 1800. Ordet skriver seg fra det tyske Volkslied, som ble definert av filosofen Johann Gottfried Herder.
Det vanligste er at en ikke kjenner til hvem som har laga teksten og melodien til folkevisene, eller hvor gamle de er. De kan ha levd i muntlig tradisjon lang tid før de er blitt skrevet ned og er gått over i en standardisert form, som for eksempel er tilfelle med middelalderballadene. Andre grupper av folkeviser kan ha ukjent forfatter, mens en ut fra bruksområdet eller innholdet kan datere dem ganske godt, som tilfeller er med emigrantviser og rallarviser. Atter andre viser kan ha eksistert i en opprinnelig trykt form, og derfra gått over i muntlig tradisjon. Dette gjelder for eksempel skillingsvisene.
Mange litterære viser med kjent opphav har gjennom tidene blitt så populære i vide kretser at de kan karakteriseres som folkeviser. Her kan nevnes sanger som «Nordmannen» («Millom bakkar og berg») av Ivar Aasen, «Leitande etter Blåmann» («Blåmann, Blåmann, bukken min») av Vinje og «Julekveldsvisa» av Alf Prøysen. En del revyviser faller også i denne kategorien.
Mange folkeviser har vært knytta til spesielle yrker eller arbeidsoppgaver, og kalles med en fellesbetegnelse arbeidsviser. Her kan nevnes sjantier og voggeviser.
De eldste folkevisene på norsk er middelalderballadene, som har en form og i noen tilfeller et innhold som kan føres tilbake til middelalderen. En annen alderdommelig sjanger er kortformen stev.
[rediger] Eksterne lenker
[rediger] Referanser
- Knut Liestøl og Moltke Moe: Folkeviser I-II. Oslo, 1967-1971
