Stev
Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Stev er den vanlige betegnelsen på et vers eller et omkved, og kan deles i flere underkategorier. Ordet skriver seg fra vervet å stave, eller substantivet stav, som peker mot antall tunge stavinger i verset (all bunden form har tunge og lette stavelser).
[rediger] stevtyper
- Gammelstev regnes som den eldste stevtypen. Versemålet har to rim, på andre og fjerde linje. Formen er vanlig i mange Middelalderballader, og er dermed spredt over hele Skandinavia, Island og de Britiske Øyer. Det antas at formen skriver seg fra de middelalderske versefortellingene som ble oversatt til norrønt omkring 1300.
Et typisk gammelstev kan minne om et ordtak, eller være rester av viser som forlengst er gått tapt. Draumkvedet er en ballade som i sin helhet er diktet på dette versemålet.
Eks:
- Det stend ei bjørk i Lanjeiseini
- som lavar av adde greinir
- Mange spørje, men ingen veit
- Om Lanjeiskjempun er heimi (Setesdal).
- Nystev regnes som en mye yngre form. Dette stevet har fastere versrytme og rimer parvis: A-A, B-B. Disse stevene ble hyppig brukt til leilighetsdiktning, og er vanlige i stevjing eller stevleik. Versemålet har vært brukt av nyere diktere, slike som Aasmund Olavsson Vinje i diktsyklusen Storegut, eller av Aslaug Vaa og av Ivar Aasen.
eks:
- Til lags åt alle kann ingjen gjera
- det er no gamalt og vil so vera
- eg tykkjer stødt at det høver best
- å hjelpa den som det trengjer mest.
- Slåttestev er vers, stubber eller viser som er diktet på slåttemelodier. Her blir rytmen formet av slåtten, og oppsto når slåtten ble tullet, hvis det ikke var en spelemann til stede, og sangeren ville variere med tekst (jmfr. joik). Noen ganger vokste stevene til hele slåttestev-viser. Visa eller stevet tok ofte utgangspunkt i navnet på slåtten eller spelemannen slåtten skrev seg fra. Mange av de lengre visene handler om Myllarguten, eller han er nevnt i teksten. Andre spelemenn, som Hølje Plassen eller Olav Naper kunne også få slike viser knyttet til slåtter de hadde spilt.
Eks:
- Har du´kje hoppa, så hoppa du vel no,
- var du´kje galen, så flaug du´kje so,
- har du´kje vore i Hjartdal på Tho,
- sulla, lulla, lulla-dio (etter hallingen Hopparen, som fins over hele hardingfeleområdet.
