Et Dukkehjem

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi

Et Dukkehjem er et drama av Henrik Ibsen utgitt i 1879. Stykket hadde premiere på Det Kongelige Teater i København 21. desember 1879.

Et dukkehjem, første akt

Stykket var en bitende kritikk av de tradisjonelle rollene til menn og kvinner i det viktorianske ekteskapet.

[rediger] Rollene

Nora Helmer
Torvald Helmer, hennes mann
Dr. Rank
Kristine Linde
Sakfører Krogstad
Barna (til Nora og Torvald)
Anne-Marie (stuepiken)

[rediger] Handlingen

Advarsel: Deler av handlingen avsløres i den nedenstående teksten.

Nora forlater sin ektemann på leting etter seg selv, etter å ha innsett at han ikke var den edle personen hun hadde trodd. Hennes rolle i ekteskapet var som en dukke, hennes hjem et dukkehjem og hennes ektemann Torvald refererer stadig til henne som hans lille «lerkefugl» eller «ekorn». Hun får ikke engang ha en nøkkel til postkassen. Når hun så blir utpresset på grunn av en forbrytelse hun gjorde for å redde sin manns liv, forfalske farens signatur på et brev, vil hennes mann sende henne bort. Hans eneste bekymring er hans eget rykte, selv om det var kjærligheten til ham som drev henne til det.

Når så utpresseren angrer, ville det hele vært over i et tradisjonelt viktoriansk drama. For Ibsen, og for Nora, er det for sent til å gå tilbake til slik det var. Hennes illusjoner om ekteskapet er knust, og hun bestemmer at hun må forlate ham og deres barn, forlate dukkehjemmet for å finne sitt egentlige selv. For den viktorianske verden var dette skandaløst. Ingenting var betraktet som mer hellig enn ekteskapet, og å portrettere det på en slik måte var fullstendig uakseptabelt. Noen teatre spessielt i Tyskland nektet å spille stykket, så Ibsen ble presset til å skrive en alternativ slutt som var langt mindre dyster. Dette plaget han betraktelig, og han ville av og til i siste minutt gi en «rettelse» til skuespillerene på åpningsdagen.

[rediger] Visningshistorie

[rediger] Sitater

Takk for ilden, doktor Rank. (Nora, 2. akt)
Død og pine, Nora Helmer. (1. akt)
Men kjæreste beste Nora, du danser jo som det gikk på livet løs (Helmer) Det gjør det jo også (Nora) (2. akt)
Da jeg var hjemme hos pappa, så fortalte han mig alle sine meninger, og så havde jeg de samme meninger; og hvis jeg havde andre, så skjulte jeg det; for det vilde han ikke have likt. Han kaldte mig sit dukkebarn, og han legte med mig, som jeg legte med mine dukker (Nora, Siste scene)