Brand

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi

Brand er et drama av Henrik Ibsen utgitt i 1866. Stykket hadde premiere 1 Stockholm 24. mars 1885.

Innhold 1 Rollene 2 Handlingen 2.1 Første akt 2.2 Annen akt 2.3 Tredje akt 2.4 Fjerde akt 2.5 Femte akt 3 Visningshistorie 3.1 filmatisering 4 Sitater 5 Trivia 6 Litteratur

[rediger] Rollene

[rediger] Handlingen

[rediger] Første akt

Vi møter Brand på vei over en isbre. Bak ham følger den en bonde og sønnen hans. Bonden har tatt på seg å vise Brand veien over vidda, men kvier seg fordi Brand går raskt fram over i et usikkert område. I enden gir bonden opp og reiser hjem, selv om han har bedt Brand om å gå sognebud til en syk datter. Etter at han er kommet over Breen er Brand framme ved kanten av den dalen han vokste opp i. Nedenfor ham ser han et muntert følge av ungdommer som prater og ler. To av dem skiller seg ut og danser bortover. Det er Agnes og Einar. Brand advarer dem før de går baklengs utfor et juv, og Einar kjenner igjen Brand som en skolekamerat fra barneårene. Einar er maler, og han og Brand drøfter hvordan det et riktig å avbilde Gud. Imens avslører Brand sitt gudssyn. Han skilles fra de to, men Agnes står tankefull igjen etter ham. Mens Brand nærmer seg veien nedover mot dalen, møter han taterjenta Gerd. Hun kaster stein etter en hauk, og advarer Brand mot kirken der nede. Hun vil vise ham en større oppe på heia. Brand går fra henne i tanker og erklærer at han vil ta et oppgjør med disse tre sinnelagene han har møtt, også i seg selv: Slappsinnet (bonden), lettsinnet (Einar), og villsinnet (Gerd).

[rediger] Annen akt

Nede i bygda viser det seg å være stor nød. Vi møter en desperat situasjon der fogden, den lokale myndigheten, deler ut matrasjoner til en nødstedt allmue. Brand kommer fram og refser fogden for innstillingen hans, og får kjeft som svar. Da dukker en fortvilet mor opp med bud om en nødlidende far som har tatt livet av de to yngste barna heller enn å se dem sulte. På den andre siden av fjorden er det enda verre stilt. Kona ber noen om å komme mannen til hjelp, og Brand stiller opp. Han tar ut i båt på fjorden, i et vær der ingen andre ville våget en slik overfart. Han ber om at en skal komme med ham for å øse, og det er bare en som stiller opp - Agnes! Sammen seiler de over, og Brand gir den arme faren syndsforlatelse. Når dette er over, kommer to av bygdens menn til ham og ber ham om å slå seg til som prest for dem, men Brand kvier seg - han ønsker en større oppgave. Imens sitter Agnes på stranda og ser innover i seg selv, og hennes monolog her kalles ofte et av de vakreste partiene i skuespillet. Etter dette dukker Brands mor opp. Dermed kommer det fram at Brand vokste opp i den delen av dalen der sola aldri falt, rett under breen. Moren er pengekjær, og Brand anklager henne for det. Hun anklager Brand for å ikke ha fulgt opp farens arv, som Brand mener hun stjal fra ham på farens dødsleie. Men denne dialogen ender med at Brand likevel velger å bli i bygda som prest. Mot slutten av akta kommer det til avklaring mellom Brand og Einar - Agnes velger å gå med Brand.

[rediger] Tredje akt

Det har gått tre år, og Brand og Agnes har fått en sønn, Alf. Men klimaet i dalen er usunt, og gutten er syk. Mens Brand sliter med et vanskelig valg, skal han bli i bygda som prest eller reise bort for å berge sønnens liv, ligger også moren hans for døden. Og her kommer den gamle konflikten fram igjen. Brand vet at morens formue er skaffet på tvilsomt vis, og vil ikke ha den. Han krever av moren at hun skal skjenke alt til de fattige. Moren nekter fordi hun vil skjenke alt til sønnen. Dermed kan ikke Brand for sin samvittighets skyld gi henne syndsforlatelse på dødsleiet. Denne konflikten følges gjennom hele akten. Imens kommer doktoren ut og setter ultimatum: Enten må Brand reise mot sør med Alf, eller så dør gutten. Brand ønsker met av alt å reise, men bygda krever ham som prest. Han har nesten bestemt seg for å bryte opp da Gerd viser seg, og påpeker at når presten reiser, vil mørkemaktene rå i bygda. Dette gir utslaget for Brand, men han lar Agnes velge for seg. Hun forstår Brands kval, men stiller seg og sønnen som offer for Brands sak. De velger å bli i bygda.

[rediger] Fjerde akt

Det er jul året etter. Det er stille på prestegården, og Agnes driver ensom og rådløs omkring i stua mens hun venter på Brand. Brand har på et vis hardnet til etter sønnens død. Han har planer om å bygge en større kirke - visjonene hans får ikke plass inne i det gamle kirkerommet, mener han. Imot ham står fogden, som nå medgir at Brand har menigheten med seg, og derfor gir han også etter for Brands planer. Samtidig forteller fogden ham om moren til Brand, som i sin ungdom ble nektet å gifte seg med den hun var glad i. Gutten slo lag med et taterfølge og ble far til Gerd. Moren til Brand ble etter hennes fars ønske giftet bort til en rik bonde i bygda. Ekteskapet ble kjærlighetsløst. Agnes kritiserer Brand fordi han tilsynelatende nekter å sørge over Alf. Brand på sin side refser Agnes for å henge ved barneklærne og trøste seg ved dem. Han ber om en løsning for Agnes, og denne kommer i form av en tatermor med et frysende spebarn på armen. Brand krever at Agnes skal kle dette barnet i den døde sønnens klær, og Agnes gir gradvis etter. Offeret er nødvendig i en trengt situasjon, men forferdelig for Agnes. Hun beholder allikevel Alfs dåpslue som hun gjemmer på brystet. da Brand ser dette, krever han henne igjen, og Agnes gir etter. Når offeret er gitt, erklærer Agnes seg fri, og forteller Brand at det nå er hans tur til å ofre - Agnes. Hun forteller at hun snart skal dø. Med stor overvinnelse aksepterer Brand.

[rediger] Femte akt

Enda et år er gått, og Brand har fått bygget en ny kirke, mye større enn den gamle. Han merker likevel at det er noe galt - kirken gir ikke det svaret han gjerne skulle hatt. Dagen er kommet for at kirken skal innvies med pomp og prakt, og prosten selv kommer for å overvære det hele. Når begivenheten inntreffer, gjør Brand opprør og kaster kirkenøkkelen i elva. Han vil ikke tjene en slik øvrighet. Han holder en flammende tale og vekker menigheten til utferd, og de reiser opp på vidda. Prost og fogd står alene igjen, men fogden greier å lure bygdefolket tilbake med løfte om utbytte av en stor fiskestim som skal gjøre alle rike. Stemningen snur, og Brand blir jaget ensom innover vidda. Her oppe blir han plaget av dårlig samvittighet, selvbebreidelse og usynlige stemmer. En frister kommer til ham i skikkelse av Agnes, og lokker ham til å gi opp sitt forsett. Brand avviser fristelsen med henvisning til lengselen som eneste vei tilbake til paradiset. Den siste som følger ham er Gerd, den gale taterjenta. Hun tar ham igjen og hevder han er den lidende Kristus, og sammen kommer de til den kirken Gerd snakket om i første akt: Isbreen og en stor overhengende snøfonn. Brand forstår plutselig hvor han har havnet og bryter sammen. Gerd, som har børsa med, får hauken på skuddhold og skyter. Dette skuddet utløser et stort snøskred, og dette begraver hele dalen. Det siste spørsmålet Brand får stilt er om manneviljen ikke strakk til allikevel. Svaret gjennom bulderet er at Gud er "deus caritatis" - kjærlighetens gud.

[rediger] Visningshistorie

[rediger] filmatisering

[rediger] Sitater

• Evig eies kun det tapte.
• Hvis alt du gav foruten livet,

da vit at du har intet givet.

• Intet eller alt.
• Jeg har deg sagt, at slengt i havet
  

hvert offer er, som ei er alt.

• Men hjelp er gavnløs for en mann

som ikke vil hva ei han kan.

• Human! Ja, dette slappe ord
  

er feltrop for den hele jord!

• I pusling-sjele gjør tilsist

av mennesket en humanist!

• Agnes - ga du alt?
• Knapt vet jeg, om jeg er en kristen;

men visst jeg vet, jeg er en mann.

• Vær ikke ett i dag, i går,

og noe annet om et år.

Det som du er, vær fullt og helt,

og ikke stykkevis og delt.

• men ei en blandt tusen øyner

hvilket skyldberg der seg høyner

fra det lille ord: å leve.

• Plass på hele jordens hvelv

til å være helt seg selv, -

det er lovlig rett for mannen,

og jeg krever ingen annen!

• Ett er målet: Det å blive

Tavler hvorpå Gud kan skrive.

• Det er viljen, som det gjelder:

Viljen frigjør eller feller.

• Og jeg hører røster runge

og jeg hører stemmer tolke:

Nu du skape skal og skapes

Nu du frelses eller tapes,

Gjør ditt verk, det ansvarstunge:

Denne jord skal du befolke!

[rediger] Trivia

[rediger] Litteratur

• Brand