Elise Ottesen-Jensen
Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Elise Ottesen-Jensen (født 2. januar 1886 i Høyland, utenfor Stavanger, i Rogaland, død 4. september 1973 i Stockholm) var en norsk-svensk seksualopplyser, journalist og sosialistisk agitator som kjempet særlig hardt for kvinnenes rett til å forstå og styre over sin egen seksualitet. Hun er regnet som en foregangskvinne innen kvinnekamp og feminisme.
Innhold |
[rediger] Barne- og ungdomstid
Ottesen-Jensen ble født Elise Ottesen i Høyland kommune i Rogaland fylke som prestedatter og nummer 17 i en søskenflokk på 18. Høyland kommune gikk i 1965 inn i Sandnes kommune. Både moren og faren til Elise tilhørte embetsstanden. Allerede som barn reagerte hun mot mangelen på demokratisk tanke- og handlingsmåte, mot oppdelingen i «fine» og «simple». I sin ungdom ble Elise tiltukket av Arne Garborgs antikirkelige pamfletter, hvor han satte spørsmålstegn ved den autoritet som presteskapet påberopte seg, og pekte på den trangsyntheten og forutinntattheten mange av prestene møtte omverdenen med. Hun var også en stor beundrer av Henrik Wergeland ─ og hans opplysningsskrifter for arbeiderklassen, samt hans forsvar for jødene, påvirket henne. Elise ble utdannet til tannlege, men måtte avbryte studiene etter at hun ble skadet i en eksplosjon på tannlegekontoret. Da søsteren Magnhild ble sendt til Danmark for å føde et «uekte» barn, som så skulle bortadopteres, begynte Elise å interessere seg for stigmatiseringen av ugifte mødre og deres barn.
[rediger] Liv og arbeid
Elise ble etter hvert journalist. Hun begynte aktivt i arbeiderbevegelsen i 1909. Hun deltok i Fagopposisjonen, og virket særlig for kvinnenes faglige organisering. Hun kom under sterk innflytelse av Martin Tranmæl. Hans arbeid for å organisere arbeiderkvinnene imponerte Elise. Den svenske ungsosialisten «Hinke» Bergegren påvirket Elises syn på seksualvaner med foredraget «Kärlek utan barn» i 1910. Senere skulle også den danske syndikalisten Christian Christensen få stor innflytelse på Elises tidlige arbeider som seksualopplyser. Albert Jensens historier om de franske syndikalistenes arbeid for familieplanlegging og salg av preventiver var også viktig.
En artikkel i Ny Tid i juli 1911 av Peter Kropotkin, hvor han kritiserte den militaristiske sabelraslingen i de europeiske landene, gjorde et dypt inntrykk på henne, og økte hennes interesse for hvordan man skulle avskaffe verneplikten. Artikkelen bidro med flere argumenter til fordel for denne kampsaken. Elise var pasifist. Både i Trondheim og i Bergen forsøkte Elise, med lite hell, å organisere arbeiderkvinnene. Arbeidskjøperne var for sterke
I 1913 møtte hun den svenske syndikalisten Albert Jensen i Bergen hvor han talte og deltok i debatter, og en romanse blomstret opp. Da Jensen begynte å redigere Direkte Aktion trengte han hjelp med språket, og Elise ble språklig sensor. I brevene sine skolerte Jensen Elise i syndikalistisk teori. Elise foretrakk Peter Kropotkins bøker, spesielt hans mesterverk «Gjensidig Hjelp». Også Krapotkins «Erobringen av brødet» appellerte sterkt til Elise.
Albert Jensen og Elise flyttet sammen og slo seg ned i Danmark i 1915. I 1919 ble de utvist for revolusjonær virksomhet. De bodde senere fast i Stockholm. I Sverige kastet Elise seg ut i arbeidet for den syndikalistiske bevegelsen. Hennes spesialområde skulle bli rekruttering av kvinner. I tillegg skulle hun stå for opplysning om famlieplanlegging til arbeiderklassen. I 1922 ble hun aktivt medlem av SAC.
[rediger] Skribenten
I de svenske syndikalistenes avis Arbetaren, og i ungsosialistenes Brand, kjempet Elise for arbeiderkvinnenes rett til å få informasjon om, og tilgang til, prevensjonsmidler som ved denne tid (1922‑25) ikke fikk selges offisielt. Hun var redaktør av kvinnesidene i Arbetaren 1922─24. Hun skrev om emner innen seksualitet og samliv, om kvinners situasjon og for deres rettigheter. Hun skrev om viktigheten av at arbeiderbarna skulle oppdras til å bli selvstendige tenkende individer. Tenkende mennesker var det som skulle til for å få slutt på den underdanige holdningen altfor mange menn og kvinner med arbeiderklassebakgrunn viste overfor «øvrigheten». Hun forsøkte å unngå drøftelser av offentlige sosiale tiltak, og understreket heller betydningen av hjelp til selvhjelp-tiltak som arbeiderne selv kunne styre innenfor familien, i samvirkelagsgrupper eller i de mindre enhetene som syndikalistene forestilte seg skulle utgjøre grunnlaget for det ideelle samfunn. Hun skrev også i norske «Revolt» og «Alarm».
[rediger] Familiepanlegging og RFSU
I 1923 begynte Elise å reise rundt i Sverige og holdt foredrag om familieplanlegging og seksualitet. De første innbydelsene kom som regel fra områder hvor syndikalistene og ungsosialistene sto sterkt. Hun tilpasset også pessar for de kvinnene som ønsket det. I 1925 ble Elise redaktør av det syndikalistiske tidsskriftet «Vi kvinnor». Bladet kom i seksten utgaver. Hun fortsatte å skrive i Brand, bl.a. om aktivisme i arbeiderbevegelsen, fredsbevegelsen, foreldreansvar og seksualpolitisk reform, samt rasehygiene.
I 1933 grunnla Elise Riksförbundet för sexuell upplysning (RFSU) som hun også ledet frem til 1959. Organisasjonen bygde både på individuelt og kollektivt medlemskap. Mye av Elises syndikalistiske retorikk forsvant og dette gjorde det lettere for bl.a. det svenske sosialdemokratiske kvinneforbundet (SSKF) å bli medlem. I egenskap av styreleder for RFSU, ville Elise unngå å bli identifisert med et politisk parti eller en spesiell ideologi. Hun forsøkte å skape et bilde av seg selv som «sosialist» i en bred betydning av ordet. For å oppnå mest mulig hadde hun lært seg å moderere noen av prinsippene sine.
Under krigen gjorde hun en innsats for flykningene som hun leder av Stockholm-kontoret til International Rescue and Relief Committe (IRRC) (Den internasjonale rednings- og støttekomité). Elise hjalp jødiske flyktninger fra nazi-Tyskland, og ga senere sin støtte til Israel, hvor hun fikk en gate og et barnehjem oppkalt etter seg i Or Akiva. Hun ble en internasjonalt kjent ekspert i befolkningsspørsmål. Hun var med å starte The International Committee on Planned Parenthood (ICPP) (Den internasjonale komiteen for familieplanlegging) i 1949 og International Planned Parenthood Federation (IPPF) (Internasjonal føderasjon for familieplanlegging) i 1953. I 1959 ble hun president for IPPF. Hun ble medisinsk æresdoktor ved universitetet i Uppsala i 1958. Hun kjempet også for de homofiles sak. I sine siste leveår arbeidet hun med familieplanlegging i utviklingsland.
[rediger] Fremdeles syndikalist
I et TV-program på svensk TV, 6/7 1971, ga Elise uttrykk for at hun i bunn og grunn var syndikalist, og roste Albert Jensen for hans lange innsats i kampen for å holde de verdifulle syndikalistiske ideene høyt hevet. 17/12 1971 hadde Elise en artikkel i Arbetaren med tittelen «Jag är syndikalist i hjärtat!». I diskusjonsprogrammer i radioen, og i intervjuer, i 1972 og 1973 fikk Elise mulighet til å minnes syndikalistenes banebrytende idéer, særlig de som hadde oppstått i Brand-kretsen. Elise ønsket å oppmuntre den fornyede interessen for syndikalistiske idéer om en mer desentralistisk form for demokrati, som den nye venstresiden sto for. I 1972 nominerte 48 medlemmer av Riksdagen henne til Nobels Fredspris. Det ble en stor skuffelse for Elise at den norske Nobel-komitéen avgjorde at det ikke skulle deles ut noen fredspris i 1972. 4/9 1973 døde Elise. I 1986 sendte den svenske regjeringen ut et minnefrimerke med Elises portrett og utsagnet hennes: «Jeg drømmer om den dagen alle barn som blir satt til verden er ønsket, alle menn og kvinner er likeverdige, og seksualiteten er et uttrykk for kjærlighet, nytelse og ømhet.» I forbindelse med hundreårsdagen for Elises fødsel ble det reist et minnesmerke over henne i Sandnes laget av kunstneren Kari Rolfsen.
Som forfatter gav Elise Ottesen-Jensen ut flere bøker, blant annet Ovälkomna barn i 1926, Könslagarnas offer i 1927, Människor i nöd i 1932, Säg barnet sanningen i 1945, Och livet skrev i 1965 og Livet skrev vidare i 1966. Hun gav også ut Populär tidskrift för psykologi och sexualkunnskap i perioden fra 1950 til 1958.
[rediger] Annet
Ottesen-Jensen gikk under tilnavnet Ottar, et psevdonym hun tok i 1912. Både RFSUs tidsskrift Ottar og den norske feministiske kvinnegruppen Ottar er oppkalt etter henne.
