Douglas DC-9

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi

Douglas DC-9 er et tomotors jetpassasjerfly produsert av Douglas, senere McDonnell Douglas og nå Boeing. Flytypen ble først produsert i 1965 og senere i modifiserte versjoner med andre navn. DC-9-familien er i produksjon hos Boeing som vil avvikle det i 2006 etter 41 år i produksjon.

Innhold 1 Flyets historie 2 DC-9-serien 3 MD-80-serien 4 MD-90-serien 5 Spesifikasjoner DC-9-serien 6 Spesifikasjoner MD-80-serien 7 Eksterne lenker 8 Se også

[rediger] Flyets historie

Douglas begynte å utvikle DC-9 i april 1963, for å lage et kortdistansealternativ til den større firemotors DC-8. I motsetning til den konkurrerende og noe større Boeing 727, som brukte så mange 707-deler som mulig, var DC-9 et helt nytt design med to bakmonterte Pratt & Whitney JT8D-turbojetmotorer, små effektive vinger og et t-formet haleror. I de fleste konfigurasjonene har DC-9-familien rekker med 5 seter på en klasse isteden for den mer vanlige klassedelte 6-rekkers rader.

Prototypen av flyet fløy i februar 1965 og gikk inn i tjeneste hos Delta Airlines i desember senere det året. Flyet var en umiddelbar kommersiell suksess og 976 fly ble produsert av Douglas, som slo seg sammen med McDonnell i 1967. I 1983 kom modellen DC-9-80 (MD-80-serien) som var en forlenget versjon av DC-9-50 med en høyere maksimal take-off vekt og mulighet til å bære mer drivstoff. MD-80 ble så senere utviklet til MD-90-serien. MD-90 har IAE V2500 motorer og glasscockpit. Den siste varianten av serien var MD-95, som ble markedsført som Boeing 717-200 etter at Boeing kjøpte opp McDonnell Douglas i 1997.

DC-9-familien er en av de mest stabile, lengstvarende flyene som fortsatt er i tjeneste. Flyselskapet Northwest Airlines opererer fortsatt en stor flåte med DC-9 fly, hvor mange er over 30 år gamle. Ryktet om pålitelighet og effektivitet bidro til sterke salgstall til langt inn i 1990-årene. Med et totalt salg på over 2400 fly er DC-9-familien en av de mest suksessfulle passasjerflyene som har blitt produsert, og er på tredjeplass over antall solgte, etter Boeing 737 (over 6000) og Airbus A320 (over 3700).

[rediger] DC-9-serien

• DC-9-10 er den tidligste og minste modellen. Den var 27 m lang og hadde en maksimal vekt på 41 tonn. Drivkraften kom fra to Pratt & Whitney JT8D-5 på 54.5 kN kraft hver. 137 fly ble bygget.

• DC-9-15 og DC-9-20 hadde mindre forbedringer fra 9-10-modellen. 9-15 hadde større drivstoffkapasitet og større vekt, mens 9-20 hadde kraftigere motorer og forbedrede vinger fra 9-30 for høyere ytelser. Bare et mindre antall fly fra hver type ble bygget.

• DC-9-30 var den endelige modellen med tilsammen 662 produserte fly, noe som er rundt 60% av alle produserte DC-9 varianter. 9-30 gikk inn i tjeneste i februar 1967 med et flyskrog som var 4.5 m lengre og vingespennet var økt med en meter. Dette gjorde at flytypen fikk gode ytelser på korte rullebaner. Den normale take off-vekten ble økt til 50,000 kg og motorene ble kraftigere med Pratt & Whitney JT8D-11 (69 kN). Omkring 380 av 9-30 er fortsatt i tjeneste i 2002. Mange av disse ble tatt over av det amerikanske luftforsvaret og brukt som ambulansefly, C-9A Nightingale, og fraktefly C-9B Skytrain II. Flere av de militære C-9B hadde en høyere take off-vekt på rundt 52,000 kg og ble utstyrt med defensive varslingssystemer og ekstra drivstofftanker plassert i det nedre lasterommet for å øke rekkevidden til 4,200 km, noe som var nødvendig ved transatlantiske oppdrag. VC-9C er et militært transportfly beregnet for VIP-transport.

• DC-9-40 var ytterligere strukket og ble levert til SAS som første kunde i mars 1968. Det hadde et flyskrog som var to meter lenger og kunne ta opptil 125 passasjerer. 9-40 var utstyrt med flere variasjoner av Pratt & Whitney-motorer mellom 64.5 til 71 kN. 71 fly ble produsert.

• DC-9-50 var den største modellen av serien, som var strukket enda 2.5 m lenger enn 9-40 og kunne ta opptil 139 passasjerer. Det ble satt inn i tjeneste i august 1975 og hadde et forbedret interiør samt stillegående motorer i Pratt & Whitney JT8D-15 og JT8D-17-motorer i 70 kN-klassen. McDonnell Douglas produserte 96 fly.

[rediger] MD-80-serien

Serien, kjent som MD-80 eller Super 80, var de neste medlemmene av DC-9-familien. Disse ble kalt MD-81/82/83/88 og den forkortede MD-87. Flytypen skulle egentlig bli kalt DC-9-80 og ble markedsført som DC-9 Super 80. Dette ble endret før produksjonen startet til MD-80 for å markere at sammenslåingen mellom McDonnell Douglas og Douglas hadde et nytt passasjerfly for 1980-tallet. MD-80-versjonene var oppgradert i cockpit, styresystemet og aerodynamikken samt større, kraftigere, mer drivstofføkonomisk og stillere motorer i Pratt & Whitney JT8D-200-serien. DC-9-80 serien har også et lenger flyskrog enn sine eldre motparter, i tillegg til økt rekkevidde. Produksjonen av MD-80 endte i 1999.

[rediger] MD-90-serien

MD-90 ble introdusert i 1993 og var en oppdatert versjon av MD-88. Det var 1.4 m lenger og hadde en moderne glasscockpit og kraftigere og mer stillegående motorer. Produksjonen av MD-90 endte i 2001, og det siste flyet ble produsert under lisens i Kina.

Den forkortede MD-95 ble utviklet etter ønske om å erstatte de tidlige DC-9-modellene, som da hadde blitt 30 år gamle. Med en ordre fra ValuJet begynte McDonnell Douglas på prosjektet. Den påfølgende kollapsen av ValuJet og sammenslåingen mellom McDonnell Douglas og Boeing i 1997 gjorde at prosjektet ble lagt på is. Til tross for dystre utsikter tok Boeing opp prosjektet igjen og ga MD-95-programmet navnet Boeing 717. Dette flyet gikk inn i tjeneste i september 1999 med AirTran Airways. Flyet er 1,45 m lenger enn DC-9-30 og har den samme cockpiten og interiøret som MD-90, men har nye Rolls-Royce BR715-motorer. Produksjonen av Boeing 717 ble avsluttet i mai 2006. Dette ble slutten for sivile Douglas-designede fly i produksjon.

[rediger] Spesifikasjoner DC-9-serien

	DC-9-20	DC-9-30	DC-9-40	DC-9-50
Passasjerer:	90	115	125	139
Maks takeoff-vekt:	44,492 kg	49,940 kg	51,756 kg	54,934 kg
Maks rekkevidde:	2,977 km	2,631 km	2,712 km	2,631 km
Marsjfart:	896 km/t	917 km/t	917 km/t	898 km/t
Lengde:	31.82 m	36.37 m	38.28 m	40.72 m
Vingespenn:	28.47 m	28.47 m	28.47 m	28.47 m
Høyde:	8.38 m	8.38 m	8.38 m	8.38 m
Motorer:	2× Pratt & Whitney JT8D-9	2× Pratt & Whitney JT8D-15	2× Pratt & Whitney JT8D-15	2× Pratt & Whitney JT8D-17

* Se infoboks for DC-9-10

[rediger] Spesifikasjoner MD-80-serien

	MD-81	MD-82/-88	MD-83	MD-87
Passasjerer:	172	172	172	139
Maks takeoff-vekt:	63,503 kg	67,812 kg	72,575 kg	67,812 kg
Maks rekkevidde:	2,897 km	3,798 km	4,635 km	4,395 km
Marsjfart:	811 km/t	811 km/t	811 km/t	811 km/t
Lengde:	45.10 m	45.10 m	45.10 m	39.70 m
Vingespenn:	32.80 m	32.80 m	32.80 m	32.80 m
Høyde:	9.05 m	9.05 m	9.05 m	9.30 m
Motorer:	2× Pratt & Whitney JT8D-209	2× Pratt & Whitney JT8D-217A/C	2× Pratt & Whitney JT8D-219	2× Pratt & Whitney JT8D-217C

[rediger] Eksterne lenker

• Airliners.net - McDonnell Douglas DC-9-10/20/30
• Airliners.net - McDonnell Douglas DC-9-40/50
• Airliners.net - McDonnell Douglas MD-81/82/83/88
• Airliners.net - McDonnell Douglas MD-87
• Airliners.net - McDonnell Douglas MD-90
• Airliners.net - Boeing 717
• Federation of American Scientists - C-9 Nightingale

[rediger] Se også

• Boeing.com - Historien om DC-9
• Boeing.com - Historien om MD-80/MD-90
• MD-80 Internasjonalt forum
• Italiensk MD-80 side
• Tysk MD-80 side