Diakoni
Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Diakoni er et begrep som brukes innen kirken om kirkens arbeid med nestekjærlighet som perspektiv. Det er definert som kirkens medmenneskelige omsorg og fellesskapsbyggende arbeid, og den tjeneste som i særlig grad er rettet mot mennesker i nød. (Plan for diakoni i Den Norske Kirke, 1997).
Innhold |
[rediger] Bibelsk forankring
Uttrykket finnes ikke i den norske bibeloversettelsen, men det har vært vanlig å referere til Apostlenes gjerninger kapittel 6 for å finne bibelsk forankring for diakoni. Her fortelles det om den første kristne menighets fellesskap, som hadde alt sammen. I forbindelse med den daglige utdeling av mat, ble det en arbeidsdeling. De tolv apostlene kunne konsentrere seg om forkynnelsen etter at de hadde valgt Stefanus, en mann fylt av tro og Hellig Ånd, og Filip, Prokoros, Nikanor, Timon, Parmenas og Nikolaus, en proselytt fra Antiokia til å ivareta den spesielle tjenesten det var å hjelpe de som led nød.
[rediger] Praktisk gjennomføring
Etter dette har det utviklet seg en egen tjeneste i kirken. De personer som har denne tjenesten, kalles diakoner. I Den katolske kirke er det en vigslet stilling som ikke kan innehas av kvinner, men i Den Norske Kirke har det vært lang tradisjon for at både menn og kvinner kan vigsles til stillingen.
I moderne sammenheng ble tjenesten etablert i Norge av diakonisse Cathinka Guldberg i 1868, da Diakonissehuset Lovisenberg i Oslo ble etablert. Bergen Diakonissehjem ble startet i 1918. Diakonhjemmet i Oslo ble etablert i 1890. Alle institusjonene fokuserte på sykepleie. Etter hvert som staten bygget opp en offentlig omsorg for syke, har diakoniperspektivet utviklet andre oppgaver for å kunne tjene mennesker i vanskelige situasjoner.
[rediger] Nærmere kirken
Diakonibevegelsen i Norge sprang ut av lekmannsbevegelsen som vokste frem etter Hans Nilsen Hauge. Frittstående institusjoner ble etablert for å ivareta et diakonalt anliggende. Men selv om arbeidet skjedde innenfor en kirkelig forståelse, var de ikke underlagt kirkelig styre i Norge. Etter hvert som det offfentlige apparat har blitt bygget ut for å ivareta mennesker som kommer i vanskelige situasjoner, har diakonien vært nødt til å tenke gjennom sin plass i Norge. I 1987 vedtok Kirkemøtet Plan for diakoni i Den Norske Kirke. Denne ble revidert i 1997 og Kirkemøtet2006 behandlet også denne saken. Denne planen flytter diakonalt arbeid inn i menighetene, det er ikke lenger en oppgave for eksterne institusjoner, men hvert menighetsråd utfordres til å finne diakonale oppgaver lokalt i sin egen sammenheng. Man tenker her ikke på sykepleierelaterte oppgaver, men oppgaver som det moderne samfunnet ikke ivaretar overfor sine borgere: Avhjelpe ensomhet, sorgarbeid, fellesskapsarbeid, forebygge og avhjelpe menneskelig nød. I vår tid er diakoni tenkt som noe alle medlemmeri en menigheten skal kunne ivareta, det er ikke en oppgave for spesialister. Planen åpner derfor for at en rekke tiltak av ulik art kan defineres som diakoni.
