Det norske landssvikoppgjøret

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi

Det norske landssvikoppgjøret er rettsoppgjøret mot medlemmer av det nazistiske partiet Nasjonal Samling (NS) og tyskernes medhjelpere i Norge etter andre verdenskrig. Oppgjøret begynte med arrestasjoner like etter den tyske kapitulasjonen 8. mai 1945 og fortsatte med rettssaker mot omlag 92 000 siktede og straff for om lag 50 000, derav 17 000 i fengsel. Det norske rettsoppgjøret skiller seg ut ved at det omfattet forholdsvis mange saker, men dommene ble forholdsvis milde. I tillegg til rettsoppgjøret var det et omfattende uformelt oppgjør hvor det skjedde utrenskninger innenfor organisasjoner, arbeidsliv osv.

Rettsoppgjøret skapte strid i samtiden, og er også blitt kritisert i ettertid. Dette gjelder særlig spørsmålet om kollektiv skyld. Andre mente at rettsoppgjøret var for lemfeldig, og at for mange, deriblant økonomiske forbrytere, slapp for lett unna. Likevel mener mange at de anklagede som fikk sine dommer like etter slutten på krigen i 1945, ble dømt i henhold til hva samtiden mente var riktig straff.

Innhold 1 Bakgrunn 2 Samarbeide med okkupanten 3 Rettsgrunnlag 4 Gjennomføring 5 Resultat 6 Kritikk 7 Personer henrettet i Norge etter krigen 7.1 Personer dømt for landsforræderi: 7.2 Personer dømt for krigsforbrytelser: 7.3 Kongelig resolusjon om fullbyrdelse av dødsstraff 8 Se også 9 Eksterne lenker 10 Litteratur 11 Referanser

[rediger] Bakgrunn

Over hele Europa hadde det i løpet av krigen bygget seg opp forbitrelse og hat mot nazistene og deres kollaboratører. I alle land som var berørt ble personer som hadde samarbeidet med tyskerne forfulgt etter krigen. I Tyskland arrangerte de allierte selv et særskilt tribunal, Nürnbergprosessen, som skulle dømme krigsforbrytere. I Frankrike regner man med at minst 10 000 kollaboratører ble avrettet uten rettergang. Et trekk ved rettoppgjørene i de fleste land er at dommene til å begynne med var strenge, men etter hvert som bitterheten ga seg, ble de mildere. Det norske rettoppgjøret skiller seg ut ved at det var preget av rettslige prosedyrer, og ikke likvidasjoner og summariske retterganger som preget tiden etter 1945 i mange land. Likevel har også det norske rettsoppgjøret blitt kritisert, særlig for det som mange mener var brudd på grunnloven.

[rediger] Samarbeide med okkupanten

Når et land okkupertes måtte befolkningen og de forskjellige strukturer forholde seg til okkupanten. De som ikke dro ut i skogen for å drive geriljakrig, måtte samarbeide med okkupanten på ett eller annet plan, ofte på okkupantens premisser. Nødvendig samarbeid gikk over til svik på et punkt som bestemtes av befolkningen og forholdene i landet, og kunne forandres over tid. En viktig faktor her var sårbarhet som blant annet avhengig av selvforsyningsgrad og arbeidsdeling. Norge stod i 1940 mye sterkere i forhold til press fra en okkupant enn dagens samfunn.

Sommeren 1940 var det norske samfunn i en spesiell situasjon hvor det skjedde mye som det er liten grunn til å være stolt av. Tyskerne hadde kontroll over en stor del av Europa – konge og regjering hadde flyktet til Storbritannia som kjempet en desperat kamp mot overmakten. I denne situasjonen var det mange som mente at man burde gjøre det beste utav det og samarbeide med okkupasjonsmakten. Samarbeidsviljen gikk helt til topps i det politiske systemet hvor Stortinget i Riksrådsforhandlingene gikk med på å blant annet be Kong Haakon om å abdisere. Etterhvert gikk det opp for de fleste at samarbeide med okkupantene ikke var ønskelig, men det var likevel mange som samarbeidet med okkupantene. De forskjellige typer samarbeide hadde varierende støtte i befolkningen og ble straffet forskjellig etter krigen:

• Ideologisk – NS-medlemmer. Frontkjempere ble straffet for landssvik, ikke hva de eventuelt gjorde i tysk tjeneste. Todeling nasjonalister og tyskvennlige. Straffet.
• Politisk – samarbeide fram til Riksrådforhandlingene brøt sammen i august. Senere passivitet, aktiv motstand.
• Administrativ – akseptert hele krigen.
• Økonomisk – oppmuntret/akseptert til å begynne med, ble mer og mer tvilsomt. Lite straff.
• Millitært – mange offiserer hadde NAZI-sympatier og samarbeidet med tyskerne. I en undersøkelse basert på arkivmateriale fra forsvaret fant forskeren Lars Borgersrud at nær halvparten av våre høyere offiserer var medlemmer i NS eller hadde en høyere stilling i tjeneste for okkupanten. I juni 1945 bestemte forsvarsminister Oscar Torp av det i hvert enkelt forsvarsdistrikt skulle utnevnes et utvalg som skulle granske befalets nasjonale holdning. Torp la vekt på at ingen kunne taes inn i tjeneste igjen uten at den nasjonale holdningen hadde vært uklanderlig. Utvalgene var strenge til å begynne med , men etter hvert som forholdet til Sovjetunionen gikk over i kald krig ble offisersbehovet så stort at behandlingen ble mildere. Forsvaret hadde også Det centrale granskningsutvalg for millitære befalingsmenn av 1945 (DSU) som var utilgjengelig for forskning inntil slutten av 1990-tallet. Mye forvirring sommeren 1940 om hva norske offiserer skulle gjøre etter kapitulasjonen da Administrasjonsrådet styrte. Offiserene var ikke spesielt aktive i motstandskampen.

[rediger] Rettsgrunnlag

• Landssvikanordningen – utformet av regjeringen i London desember 1944 ga det legale grunnlaget inntil Stortinget i 1947 ga særskilt lov om landssvik. Ca 92 000 saker. Medlemskap i Nasjonal Samling etter 9. april 1940 ble regnet som landssvik.
• Erstatningsdirektoratet – (1945–1952) NS-medlemmer skulle ha kollektivt ansvar, fremmet 62000 saker for domstolene, med krav om 300 millioner i inndragninger, bøter ol. Ledet av Jens Chr. Hauge nedlagt 1952.
• Krigsforbrytersaker – mot tyskere
• Dødsstraff – i fred ble aviklet i 1902, men etter den millitære straffeloven kunne dødsstraff idømmes og gjennomføres i krig. I 1942 kom regjeringen i London med to anordninger som utvidet adgangen til å bruke dødsstraff. Blant annet etter at krigen var slutt. Senere kom flere anordninger som blant annet tillot dødsstraff mot utenlandske krigsforbrytere. I juni 1945 ga Stortinget sin tilslutning mot seks stemmer ^[1].

[rediger] Gjennomføring

De første forberedelser til et rettsoppgjør ble foretatt av London-regjeringen, senere skjedde det meste på initiativ av hjemmefrontledelsen. Arrestasjonene av mistenkte personer begynte 9. mai 1945 etter lister som hjemmefronten og de norske myndighetene hadde satt opp. I alt ble 28 750 personer arrestert, og det høyeste antall fanger var omlag 14 000 i juli 1945 fordelt på 200 leire.

[rediger] Resultat

Resultatet i de landssviker- og krigsforbrytersaker som ble etterforsket:

	Landssvik	Krigsforbr
Dømt til døden	30	15
Dømt til frihetsstraff	17 000	66
Dømt til annen straff	3 450	0
Vedtatt forelegg* på frihetsstraff	3 120	0
Vedtatt forelegg på annen straff	25 180	0
Frifunnet ved endelig dom	1 375	5
Påtaleunnlatelse	5 500	0
Henlagt etter bevisets stilling	37 150	261
Sum	92 805	342

(Forelegg betyr at man aksepterer straff uten rettsak)
Kilde: Om landssvikoppgjøret. Innstilling fra Justisdepartementet til Stortinget, 1962.
Eksempel på dommer: Kvinnehirdmedlem Frontkjemper Dødsdom over to torturister

• Borgerlige rettigheter - dom medførte tap av borgelige rettigheter, også stemmeretten, normalt for en periode på ti år. Alle NS medlemmer ble fratatt rettigheter fra sensommeren 1945 uansett om de var siktet eller ikke, det hadde den sideeffekten at de ikke kunne stemme ved valget samme høsten. 6,5% av de stemmeberettigede, 2% av befolkningen.
• Erstatningssaker – ?
• Tyskerarbeidere – 100–200 000 nordmenn hadde lønnet arbeid hos tyskeren. Dette ble ikke regnet som kriminelt, erstatningsdirektoratet hadde flere saker opp til vurdering.
• Frontkjempere (4894) dømt for landssvik, ikke for gjerninger i tysk tjeneste
• Passive og ubeskrevne NS-medlemmer slapp stort sett med påtaleunnlatelse
• Avrettinger – 25 nordmenn, 11 fra Rinnanbanden, 12 tyskere. Siste dødsdom fullbyrdet i august 1948 de fire siste av oprinnelig 80 livstidsfanger ble benådet i oktober 1957
• Amnesti 1948 – lov om løslatelse på prøve når halve straffen var sonet, unntak - økonomiske landssvikere, torturister og personer dømt til mer enn åtte års fengsel

I tillegg til dette rettsoppgjøret var det et tildels kraftig uformelt oppgjør som gikk utover mange som hadde hatt samkvem eller samarbeidet med tyskerne.

[rediger] Kritikk

Rett etter krigen var folk forbitret på nazistene og mente at de slapp for lett unna, mens andre advarte mot for hard behandling av landssvikerne, fremfor alt de små synderne. Representanter for denne Silkefronten var avisene Nationen og Morgenbladet, og enkeltpersoner som juristen Johs Andenæs. Mens Isfronten som ønsket harde reaksjoner hadde stor støtte hos arbeiderbevegelsen og deres aviser.

Den offentlige oppmerksomheten la seg ganske fort omkring landsvikoppgjøret, landet måtte bygges og utover 1950-tallet var det stort sett de som hadde blitt dømt som brydde seg om saken. Organisasjoner som Forbundet for Sosial Oppreisning ble stiftet for å ta seg av NS-medlemmenes interesser og bladet Folk og Land ble et talerør – mange utgav også sin versjon av saken på «eget forlag». NS-siden hevdet at de hadde hadde jobbet for nasjonale interesser i forhold til tyskerne. Senere har kritikken mot rettsoppgjøret fra NS-siden flytt sammen med med en bredere trend av revisjonisme av krigshistorien.

Hva bestod kritikken av?

• Formelle feil:
  • Grunnloven forbyr lover med tilbakevirkende kraft, regjeringen utferdiget forordninger bla om dødsstraff og kriminaliserte NS-medlemskap fra 9. april 1940.
  • Norge hadde kapitulert i 1940 – og kunne dermed regnes som tysk. Mye brukt forsvar fra de som ble anklaget for landssvik. Siden den gang har det vært en opphetet debatt om avtalen gjaldt total kapitulasjon eller bare av styrkene som var igjen på norsk jord, men det har egentlig vært en akademisk debatt om formuleringer, siden Norges demokratisk valgte kongehus og regjering hadde unsluppet tyskerne og satt i London.
  • Elverumsfullmakten
• Rettsprossessen - seierherrene dømte, rettsoppgjøret var en stor belastning for rettsystemet som måtte utbygges kraftig, de første ukene ble omlag 18 000 personer arrestert og samlet i ca. 50 leire hvor soningsvilkårene til å begynne med var ganske harde. Stortinget vedtok regler for forenklet saksbehandling. Sakene gikk raskt unna f.eks ble Quisling dømt i løpet av 11 dager. Ingen dommer kunne forventes å være uhildet. Likevel ser det ut til at de fleste er enige i at rettsprossesen foregikk under verdige former. Ulik straff – de første som ble dømt fikk strengere straff enn de som fulgte etter.
• NS-medlemskap landssvik – er det å være passiv medlem i NS landssvik?
• Dødsstraff i fredstid – avskaffet 1902
• Sosial slagside – folk med lav sosial status fikk strengere straff. 22 og 25 avrettede hadde «lavere status», mens krigsprofitører - «brakkebaroner» - som tjente store penger på krigen slapp lett unna. Domstolene kom frem til at vanlig forretningsvirksomhet for tyske kunder var straffefritt. 3300 ble dømt for økonomisk landssvik, 800 av disse fikk fengselsstraff eller tvangsarbeide.
• Norsk krigsindustri – store deler av norsk næringsliv samarbeidet villig med okkupasjonsmakten, og leverte verdifulle bidrag til den tyske krigsinsatsen [1].
• Frontsøstre (4–500) i tysk Røde Kors tjeneste ble dømt, kjent eksempel Hanna Kvanmo
• de uskyldig straffede
  • NS-barn - barna til NS-medlemmene. Født før, under eller etter krigen
  • Krigsbarn - norske barn med far fra okkupasjonsmakten. Minst 10 000 barn med tyske fedre
• Tyskerjenter - omgang med fiendens soldater spiller på mekanismer som frambringer sterk aggresjon og førte til folkelige reaksjonen etter frigjøringen i mange land, men også myndighetene reagerte kraftig. Mange tyskerjenter ble anholdt og internert sommeren 1945. Dette skjedde uten at de hadde gjort noe ulovlig. Mange mistet jobben, og kvinner som var gift med tyskere ble regnet som tysk statsborger og utvist fra Norge. Anerkjente norske psykiatere fulgte opp og erklærte tyskerjentene som nærmest åndelig defekte. Usikkert antall, anslått til 40-50 tusen.
• Symbolsk – plasserte ansvaret for det som gikk galt i forbindelse med krigen hos en gruppe, mens forsvar, regjering, NRK og andre som sviktet slapp forholdsvis lett unna.

[rediger] Personer henrettet i Norge etter krigen

[rediger] Personer dømt for landsforræderi:

• Olav Aspheim, henrettet 9. mars 1948, Akershus festning, Oslo
• Per Fredrik Bergeen, medlem av Rinnanbanden, henrettet 12. juli 1947, Kristiansten festning, Trondheim
• Hermann Eduard Franz Dragass, henrettet 10. juli 1948, Kristiansten festning, Trondheim
• Einar Olav Christianen Dønnum, henrettet 22. april 1947, Akershus festning, Oslo
• Hans Birger Egeberg, medlem av Rinnanbanden, henrettet 4. oktober 1945, Kristiansten festning, Trondheim
• Harald Grøtte, medlem av Rinnanbanden, henrettet 12. juli 1947, Kristiansten festning, Trondheim
• Alfred Josef Gärtner, henrettet 8. august 1946, Sverresborg festning, Bergen
• Albert Viljam Hagelin, henrettet 25. mai 1946, Akershus festning, Oslo
• Olaus Salberg Peter Hamrun, medlem av Rinnanbanden, henrettet 12. juli 1947, Kristiansten festning, Trondheim
• Harry Arnfinn Hofstad, medlem av Rinnanbanden, henrettet 12. juli 1947, Kristiansten festning, Trondheim
• Reidar Haaland, henrettet 17. august 1945, Akershus festning, Oslo
• Bjarne Konrad Jenshus, medlem av Rinnanbanden, henrettet 12. juli 1947, Kristiansten festning, Trondheim
• Johny Alf Larsen, henrettet 29. mai 1947, Bremnes fort, Bodø
• Aksel Julius Mære, medlem av Rinnanbanden, henrettet 12. juli 1947, Kristiansten festning, Trondheim
• Hans Jakob Skaar Pedersen, henrettet 30. mars 1946, Sverresborg festning, Bergen
• Eilif Rye Pisani, henrettet 2. april 1947,Kvarven fort, Bergen
• Vidkun Quisling, henrettet 24. oktober 1945, Akershus festning, Oslo
• Kristian Johan Randal, medlem av Rinnanbanden, henrettet 12. juli 1947, Kristiansten festning, Trondheim
• Henry Rinnan, leder av Rinnanbanden, henrettet 1. februar 1947, Kristiansten festning, Trondheim
• Max Emil Gustav Rook, henrettet 5. juni 1946, Sverresborg festning, Bergen
• Harry Aleksander Rønning, medlem av Rinnanbanden, henrettet 12. juli 1947, Kristiansten festning, Trondheim
• Ragnar Skancke, henrettet 28. august 1948, Akershus festning, Oslo, er samtidig den siste som er blitt henrettet i Norge.
• Arne Braa Saatvedt, henrettet 20. oktober 1945, Akershus festning, Oslo
• Holger Tou, henrettet 30. januar 1947, Sverresborg festning, Bergen
• Ole Wehus, henrettet 20. oktober 1945, Akershus festning, Oslo

[rediger] Personer dømt for krigsforbrytelser:

• Richard Wilhelm Hermann Bruns, henrettet 20. septemer 1947, Akershus festning, Oslo
• Siegfried Wolfgang Fehmer, henrettet 16. mars 1948, Akershus festning, Oslo
• Gerhard Friedrich Ernst Flesch, henrettet 28. februar 1948, Kristiansten festning, Trondheim
• Nils Peter Bernhard Hjelmberg, henrettet 8. august 1946, Sverresborg festning, Bergen
• Willi August Kesting, henrettet 8. august 1946, Sverresborg festning, Bergen
• Karl-Hans Hermann Klinge, henrettet 28. mars 1946, Akershus festning, Oslo
• Emil Hugo Friedrich Koeber, henrettet 22. mars 1947, Kristiansten festning, Trondheim
• Julius Hans Christian Nielson, henrettet 10. juli 1948,Kristiansten festning, Trondheim
• Ludwig Runzheimer, henrettet 6. juli 1946, Sverresborg festning, Bergen
• Rudolf Theodor Adolf Schubert, henrettet 20. september 1947, Akershus festning, Oslo
• August Stuckmann, henrettet 28. mars 1947, Akershus festning, Oslo
• Otto Wilhelm Albert Suhr, henrettet 10. januar 1948, Akershus festning, Oslo

[rediger] Kongelig resolusjon om fullbyrdelse av dødsstraff

av 27. juli 1945

Regler om fullbyrdelse av dødsstraff som idømmes i borgerlige saker

1. Fullbyrdelsen av dødsstraff skjer i Oslo, Bergen, Trondheim eller Tromsø, hvor det innrettes særlig rettersted i dette øyemed. Hvis domfelte ikke allerede før lagmannsrettsdommen sitter i fengsel i en av de nevnte byer, blir han snarest etter domsavsigelsen å føre dit.
2. Fullbyrdelsen av dødsstraff foreståes av politimesteren i det distrikt som saken hører til. Politimesteren kan stille en annen politiembetsmann i sitt sted. I tvilstilfelle kommer det til Riksadvokaten hvem som skal forestå fullbyrdelsen.
3. Til skytingen beorder politimesteren en polititropp på 1 befalingsmann og 10 menige. Troppen må bestå av øvete skyttere som er minst 25 år gamle. Hvis politimesteren ikke selv har rådighet over et tilstrekkelig antall skyttere, kan han gjøre henvendelse til Rikspolitisjefen som i tilfelle uttar troppen.
4. Fullbyrdelsen skjer så raskt som mulig om morgenen etter at domfelte har fått beskjed om at straffen skal fullbyrdes. Hvis vedkommende politimester bestemmer det, kan meddelelsen gis gjennom fengselspresten.
5. Under fullbyrdelsen bindes domfelte til en pel eller vegg, og gis bind for øynene. Eksekusjonstroppen skyter med gevær eller karabin på en avstand av 5 meter. Befalingsmannen deler ut de ladde våpen, hvorav 2 kan være ladd med løs patron. Viser domfelte etter skytningen tegn til liv, gir befalingsmannen han dødsskudd.
6. Politimesteren tilkaller 1 eller 2 læger til fullbyrdelsen og kan tillate representanter for offentlige myndigheter å være tilstede. Likeså har forsvareren og i tilfelle den prest som har beredt domfelte til døden adgang. Fotografering tillates ikke. De tilstedeværende har taushetsplikt.
7. Etter at den ansvarshavende læge har konstatert at døden er inntrådt, blir liket uten opphold å besørge kremert. Hvis domfeltes pårørende forlanger det, blir asken å utlevere til dem for bisettelse. I motsatt fall besørges bisettelsen av politimesteren. Bisettelsen skjer i ethvert tilfelle i sikkerhet.
8. Snarest mulig etter fullbyrdelsen gis domfeltes pårørende beskjed om dette. Når det er bekreftet at beskjeden er mottatt, underrettes Justisdepartementet som tilstiller pressen en kort meddelelse om at dommen er beordret fullbyrdet eller i tilfelle at benådning er avslått, og at dommen er fullbyrdet ved skytning. Verken domfeltes pårørende eller pressen må gis noen meddelelse om at benådning er avslått eller at dommen er beordret fullbyrdet før fullbyrdelsen er skjedd.
9. Etter hver skytning må sporene være fjernet, før den neste domfelte bringes til stedet.
10. Politimesteren eller hans stedfortreder fører protokoll over handlingen. I protokollen anføres datum, klokkeslett og sted, hvem som er til stede (eksekusjonstroppens medlemmer nevnes dog ikke ved navn) og lægens erklæring. Protokollen medunderskrives av arbeidshavende læge. Når likbrenningen er utført blir bevitnelse herom å tilføre protokollen.

[rediger] Se også

• Otto Ruge
• Nasjonal Samling
• Kjente medlemmer av Nasjonal Samling
• Nürnbergprosessen (Rettoppgjøret mot nazilederne i Tyskland)

[rediger] Eksterne lenker

• Landssvikarkivet 1945 – «Domsarkivet», dokumentene fra alle saker som ble behandlet i Landssvikoppgjøret
• Om rettsoppgjøret etter krigen i Levende Historie - oversiktsartikkel av professor Hans Fredrik Dahl
• Nrk.no: Bakgrunn: 60 år siden Quisling ble henrettet
• Dagbladet-kronikk om rettsoppgjøret
• Bergens Tidende: Her ble syv mann skutt
• Landssvikoppgjøret med NS-prestene
• Norsk krigsleksikon om rettsoppgjøret
• Oversikt over juridiske artikler om rettsoppgjøret
• Å overkomme fortiden: Rettsoppgjøret etter 1945 - Et forskningsprosjekt om senvirkninger av rettsoppgjøret i Norge etter 1945, sammenlignet med erfaringer fra andre land. Universitetet i Oslo.
• Oppgjøret med frontkjemperne - Rettsoppgjøret med de norske frontkjemperne.

[rediger] Litteratur

• Elster, Jon (2004): Oppgjøret med fortiden: internasjonalt perspektiv på overgangen til demokrati. Oslo: Pax (BIBSYS)
• Dahl, Hans Fredrik og Sørensen, Øystein (2004): Et rettferdig oppgjør? : rettsoppgjøret i Norge etter 1945. Oslo: Pax (BIBSYS)
• Nøkleby, Berit (2004): Krigsforbrytelser: brudd på krigens lov i Norge 1940-45. Oslo: Pax (BIBSYS)
• Vaale, Lars-Erik (2004): Dommen til døden: dødsstraffen i Norge 1945-50. Oslo: Pax (BIBSYS)
• Andenæs, Johs. (1979): Det vanskelige oppgjøret: rettsoppgjøret etter okkupasjonen. Oslo: Tanum-Norli (BIBSYS)
• Om landssvikoppgjøret. Instilling fra et utvalg nedsatt for å skaffe tilveie materiale til en innberetning fra Justisdepartementet til Stortinget - startet 1955 ferdig 1962
• Skodvin, Magne (1987): Norge i Krig, bind 8 - Frigjøring. Oslo Aschehoug ISBN 82-03-11423-7
• Uglevik Larsen, Stein (1999): I krigens kjølvann. Oslo: Universitetsforlaget ISBN 82-00-12868-7

[rediger] Referanser

1. ^ Mer om bruk av dødsstraff i Rettsoppgjøret