Barnekultur
Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Med barnekultur mener vi både barns tilpassede etterligninger av voksenaktiviteter ( dokkestue, buekorps og annet) og voksenkulturens leker med barn ( «bake kake», «titt titt» og liknende) som den voksne har med seg fra egen barndom, men ikke betrakter som «voksent». I tillegg kommer leker som barna lærer av eldre barn og som ikke er imitasjon eller vokseninitiert. Strengt tatt er det bare dette som er barnekultur, selv om begrepet også brukes om alle slags kulturaktiviteter beregnet på og laget for barn.
Flere kommersielle aktører, for eksempel leketøyfabrikantene og musikkindustrien, yter i dag store bidrag til barnekulturen.
Barndommen ble tidligere, og fortsatt mange steder i verden, avsluttet med et rituale eller en seremoni som markerte overgang til voksenverdenen med dens rettigheter og plikter. I vår kulturkrets var dette konfirmasjonen («å gå for presten»). Da var man rundt 15 år og kunne bli sjøgutt, lærling, eller hva man anså høvelig. Riktignok var man ikke fullt utvokst og mannssterk - men det var bare et spørsmål om tid.Vår tid har beholdt konfirmasjonen. Kravene til minstealder for mange ting ( lærlingavtaler, førerkort, stemmerett osv.) har tynnet ut betydningen, slik at dagens barn må se fram mot en glidende overgang, der en egentlig aldri vet når en endelig er blitt voksen. Til gjengjeld har begrepet ungdomskultur fått bredere og bredere plass både i antall år, folks bevissthet og økonomisk.
[rediger] Se også
- Barn
- Lek
- Leketøy
- Barnelitteratur
- Barnemusikk
- Barnefilm
- Barne-TV
- Barnekunst
- Aldersgrenser
- Ungdomskultur
- Kultur
- Buekorps
- Figurteater
- Den kulturelle skolesekken