Baktria
Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Baktria (Baktriana) var det antikke greske navnet på landet mellom fjellrekken Hindu Kush (Caucasus Indicus) og Amu Darya (Oxus) med hovedstaden Baktra (nå Balkh) i Afghanistan. I øst grenset det til den antikke regionen Gandhara i det indiske subkontinentet. Baktrias innbyggere snakket baktrisk, et iransk språk. Dagens tadsjiker i Sentral-Asia er deres etterkommere.
Innhold |
[rediger] Geografi
Det er et fjellrikt land med et moderat klima. Vann er det nok av og landet er svært fruktbart. Baktria var hjemmet til en av de iranske stammene. Moderne forfattere har ofte brukt navnet i en videre form, som betegnelse for hele den nordlige delen av Afghanistan.
[rediger] Historie
Det var i disse regione hvor den fruktbare jorden i det fjellrike landet som er omringet av Turiani-ørkenen, at profeten Zoroaster forkynte og fikk sine første tilhengere. Det hellige språket som Avesta, den hellige boken i zoroastrisme, er skrevet, ble kalt «gammel baktrisk».
[rediger] Persiske riket
Det er ikke kjent om Baktria var en del av medernes imperium, men det ble underlagt av Kyros den store og utgjorde fra da av en av satrapiene i det persiske riket. Etter at Dareios II ble slått av Aleksander den store og drept i kaoset som fulgte, forsøkte hans morder, Bessus, satrapen i Baktria, å organisere motstand med grunnlag i sin satrapi.
[rediger] Aleksander den store
Men Baktria ble erobret av Aleksander uten særlige vansker, det var bare lenger i nord, på den andre siden av Oxus, i Sogdiana, at han møtte sterk motstand. Baktria ble en provins i det makedonske imperiet og kom snart under styret til Selevkus, kongen av Asia.
[rediger] Selevkideimperiet
Makedonerne (og særlig Selvkus I og hans sønn Antiokus I) etablerte Selevkide-riket, og grunnla mange greske byer i det østlige Iran, og det greske språket ble for en tid dominerende der. Paradokset var at gresk tilstedeværelse var større i Baktria enn i områder mye nærmere Hellas, og kunne kanskje forklares med at en påstått politikk til persiske konger var å deportere uøsnkede grekere som kolonister til denne fjerneste provinsen i deres enorme imperium.
[rediger] Gresk-baktrisk
Hovedartikkel: Gresk-baktrisk kongedømme
De mange vanskelighetene som selevkide-kongene måtte bekjempe og angrepene fra Ptolemaios II av Egypt, gav Diodotus, satrapen i Baktria, muligheten til å gjøre seg uavhengig (rundt 255 f.Kr.) og erobre Sogdiana. Han grunnla det gresk-baktriske kongedømmet. Diodotus og hans etterfølgere klarte å stå imot angrepene fra selvkidene, særlig Antiokos III den store, som til slutt ble beseiret av den romerne (190 f.Kr.).
Gresk-baktrerne var så mektige at de klarte å ekspandere territoriet så langt som India:
- «Når det gjelder Baktria, ligger en del langs Aria mot nord, selvom mesteparten ligger over Aria og øst for den. Og mye av det produserer alt utenom olje. Grekerne som fikk Baktria til å gjøre opprør ble så mektige på grunnlag av fruktbarheten i landet at de ble herrer, ikke bare av Ariana, men også av India, som Apollodorus av Artemita sier: og flere stammer ble underlagt dem enn av Aleksander....» (Strabo, XI. xi. 1)
[rediger] Indo-grekere
Hovedartikkel: Indo-gresk kongedømme
Den baktriske kong Euthydemus og hans sønn Demetrius I krysset Hindu Kush og begynte erobringen av det nordlige Afghanistan og Indus-dalen. For en kort tid hadde de stor makt, et sterkt gresk imperium så ut til å ha reist seg i det fjerne østen. Men dette imperiet ble revet i stykker av intern uenighet og stadige tilranelser av tronen. Da Demetrius rykket så langt frem som inn i India, gjorde en av hans generaler, Eucratides, seg til konge i Baktria, og snart dukket det opp nye tronranere fra alle provinser og utropte seg til konge og sloss mot hverandre.
De fleste av dem kjenner vi bare fra deres mynter, mange har blitt funnet i Afghanistan og India. I disse krigene ble den dominerende posisjonen til grekerne undergravd mye fortere enn ellers tilfellet ville ha vært. Etter Demetrius og Eucratides, forlot kongene myntstandarden og inroduserte en innfødt standard, uten tvil for å få støtte utenfra den greske minoriteten. I India gikk tilnærmingen enda lenger. Kong Milinda (Menander av India), kjent som en stor erobrer, konverterte til og med til buddhisme. Hans etterfølgere klarte å klamre seg til makten noe lenger, men rundt år 10 var alle de greske kongene borte.
Svakheten til det gresk-baktriske imperiet viste seg ved dets plutselige og totale bortfall, først av sakaene og så av Yuezhi (som senere ble kjent som kushanere), som hadde erobret Daxia (Baktria) innen besøket til den kinesiske utsendingen Zhang Qian, rundt 126 f.Kr..
Men dens fremvekst, isolert av tusenvis av kilometer fra Hellas, kunne bare beskrives som et paradoks. Men dens kulturelle innflytelse ble ikke helt ugjort, en kunstnerisk stil som blandet vestlige og østlige elementer kjent som Gandhara-kulturen overlevde imperiet i hundrevis av år.
[rediger] Kontakt med Kina
Baktria (kjent som Ta-Hia for kineserne) ble besøkt av den kinesiske utforskeren Zhang Qian i 126 f.Kr..
Rapportene til Zhang Qian ble skrevet ned i Shiji («nedtegnelsene til den store historikeren») av Sima Qian i det 1. århundret f.Kr. De beskriver en viktig bysivilisasjon med rundt en million innbyggere som levde i befestede byer under små bykonger eller dommere. Ta-Hia var et rikt land med rike markeder, som handlet i en utrolig variasjon av gjenstander som kom så langt bortefra som sør-Kina.
På tiden da Zhang Qian besøkte Ta-Hia var der ikke lenger noen betydelig konge, og baktrerne var underlagt de nomadiske Yuezhi som slo seg ned i nord av deres terriotorium på den andre siden av Oxus. Overalt møtte Zhang Qian en nokså sofistikert men demoralisert befolkning som var redde for krig.
Disse kontaktene førte umiddelbart til utsendelsen av mange utsendinger fra kineserne, som satte i gang utviklingen av silkeveien.
